Anti-ubåtkrigføring

Anti-ubåtkrigføring, fra engelsk anti-submarine warfare, forkortet ASW (på norsk noen ganger AU, AntiUbåt), er termen som brukes for å beskrive deteksjon av, jakt på og eventuell ødeleggelse av fientlige ubåter. ASW-systemer finnes for både fly, helikoptre og skip, samt ubåter.

Da Hunley, som første ubåt i historien, senket et fientlig skip, hadde man ikke noe å forsvare seg med. I dag benyttes sofistikerte systemer for oppdagelse og uskadeliggjørelse av ubåter.

ASW kom først i stand litt ut i 1. verdenskrig, da ubåtene virkelig viste sin kampverdi. Det første utstyret for å detektere en neddykket ubåt var primitivt, men utviklingen siden den gang har gått raskt. I dag kan en sonar oppdage en ubåt på lang avstand, alt etter støynivå, saltprosent, temperatur og så videre. I tillegg kan man hente informasjon om hastighet, dypde, avstand og kurs kun ved hjelp av passive systemer. De første våpnene var enkle synkeminer, et våpen som også er i bruk i dag - men det finnes også i dag avanserte «fire-and-forget» («skyt-og-glem») -torpedovåpen som søker seg frem til og kan uskadeliggjøre en ubåt helt på egen hånd.

__TOC__

Bakgrunn og historie

ble ikke utviklet i takt med ubåtens utvikling. Først under 1. verdenskrig, da ubåtene for første gang virkelig viste sitt potensiale i en væpnet konflikt, begynte de krigførende parter å utvikle anti-ubåtvåpen. Før dette hadde man sett på ubåter som et slags leketøy for rike stater som hadde råd til det - og en engelsk admiral bemerket også at det var et «damned un-english weapon» (et «særdeles u-engelsk våpen»).

De første anti-ubåtpatruljene som ble satt i verk i Storbritannia under 1. verdenskrig, var ikke armert med annet enn en liten kanon og en hammer - hammeren var tenkt brukt mot fiendens periskop, og var det eneste «våpenet» som kunne benyttes mot en ubåt som var neddykket.

Ubåter har den fordelen at de opererer under vann. Dette betyr at de ikke kan oppdages med det blotte øyet (med mindre ubåten går på periskopdybde og benytter periskop, snorkel, radarmast, ECM-mast eller lignende), og ei heller på radar. Dagens ubåter kan operere under vann i månedsvis, i motsetning til tidligere ubåter, som kun kunne være neddykket for kortere perioder, rundt to-tre døgn.

Alle ubåter produserer derimot lyd, støy, mer eller mindre. Dette er i fremste rekke motorstøy fra fremdriftsmaskineriet, men det kan også være lyd fra pumper, tømming og fylling av trim- og ballasttanker, og endog kjøleskap - til og med snakking mellom besetningen kan avsløre en ubåt. Lyd brer seg lett gjennom vann - dykker man under vann kan det for eksempel være man hører sin egen klokke tikke, selv om klokken er på armen og langt fra øret. Lyd er ikke annet enn en fortetning og utstrekning i det materiet den brer seg i. I luft er dette fortetning av luftmokelyler, mens det i vann vil være fortetning og utstrekning av vannmolekyler - nemlig det vi kaller bølger. Dette kan utnyttes for å detektere hvor en ubåt befinner seg.

Hydrofon og våpen før og under andre verdenskrig

første primitive hydrofonen ble utviklet under 1. verdenskrig, og først tatt i bruk i 1917. Den bestod, forenklet sett, av to mikrofoner på hver sin side av et skipsskrog som igjen var koblet til hver sin høyttaler, plassert i et hodetelefonsett som operatøren brukte. Hver mikrofon var plassert på henholdsvis styrbord og babord side på fartøyet (vanligvis en korvett eller fregatt). Dersom operatøren hørte en ubåt, måtte operatøren gi ordrer videre til broen, for å endre retning på fartøyet. Mikrofonene var nemlig fastmonterte, slik at hele fartøyet måtte snues dersom man skulle finne ut hvor ubåten befant seg. Operatøren måtte selv, skjønnsmessig, bedømme når lyden var like sterk i begge høyttalerne - det betydde i så fall at ubåten var rett foran fartøyet. Systemet ble dog raskt forbedret. Det kom vridbare mikrofoner, og etterhvert ble hydrofonen plassert i en dom under skroget, med en følsom «mikrofon» som kunne dreies rundt 270°. Dette førte til at en ASDIC-operatør kunne gi en relativ peiling til ubåten, uten at fartøyet måtte snues, og kommanderende offiser kunne handle ut fra de opplysninger som ble gitt. I disse tidligere årene av anti-ubåtkrigføring, var ubåtene ofte støyende. Støy oppstod helst fra motorer, pumper og lignende, men også kavitasjon var et stort problem. Kavitasjon gir seg utslag i bobler som dannes rundt og henger igjen i vannet etter en propell. Propellbladene får vannet til å «fordampe», og dette danner bobler. Når boblene sprekker, dvs. vanndampen går over til væske igjen, skapes det lyd. Denne lyden kunne oppfattes av hydrofonen.

Problemet som da oppstod, var hvordan man skulle angripe ubåten. De første ubåtene hadde lang dykketid - det betyr at tiden fra man begynte å klargjøre til dykking til man faktisk var under vann, var lang. Ofte måtte man rigge ned store luftekanaler, og kanskje også radioantenner. I tillegg måtte man stoppe diesel/bensin/parafinmotorene, og starte de elektriske motorene som drev ubåten under vann. Mens alt dette pågikk, var ubåten svært sårbar, og det var også i disse tilfellene at flest ubåter ble senket - både under 1. og 2. verdenskrig. Den beste beskyttelsen hadde dermed en ubåt under vann. Snorkelen, som gjør det mulig for dieselelektriske ubåter å operere under vann så lenge dieselbeholdningen rekker, kom ikke i bruk før sent under 2. verdenskrig, og da i den tyske marinen. Snorkelen ar dog heller ikke en garanti for overlevelse - ubåten måtte ved snorklin holde lav hastighet, og snorkelmasten var synlig på radar dersom bølgene ikke var alt for høye. Det var derimot en stor forbedring fra tidligere, da ubåten måtte dykke helt opp for å lade sine batterier.

man kunne angripe en ubåt på overflaten med kanoner var grei nok - men ubåtene hadde ofte små silhouetter, og kunne være vanskelige å treffe. En neddykket ubåt var derimot umulig å angripe med kanoner. Ikke bare fordi en ikke kunne skyte rett nedover, men også fordi en granat med en hastighet opp mot 900 m/s vil sprenge i stykker i det den treffer vannoverflaten, dette på grunn av vannets høye densitet. Man utviklet derfor synkeminer, eller dyptvannsbomber om man vil. Dette var store beholdere fylt med sprengstoff, som sank raskt og detonerte på en angitt dybde. Dette betød igjen at man måtte få en nøyaktig posisjon på ubåten, slik at man ikke droppet synkeminene på feil sted. Synkeminer kunne gjøre stor skade selv om de ikke traff direkte - et indirekte treff kunne riste ubåten kraftig, med lekkasjer og ødeleggelse av instrumenter og motorer til følge.

Også fly ble etterhvert utstyrt med synkeminer, men de første anti-ubåtpatruljene med fly kom ikke i stand før 2. verdenskrig, hvor flyene etterhvert utgjorde en mye større trussel for ubåtene enn overflateskip. På grunn av ubåtenes ofte lange dykketid, kunne et dødelig flyangrep være over før ubåtens mannskap hadde klart å gjøre ubåten klar til å dykke. Snorkel var derfor en ettertraktet vare blant de tyske ubåtkapteinene utover i andre verdenskrig - ubåter utstyrt med snorkel hadde en større sjanse til å overleve transitten fra havnene vest i Frankrike og ut til sitt patruljeområde i Atlanterhavet. Fra rundt 1942 og til slutten av krigen, var Biscayabukten et sterkt patruljert område. Allierte fly som opererte fra flybaser i England, patruljerte døgnet rundt dette farvannet, som var et havområde de tyske ubåtene måtte krysse for å komme ut i Atlanterhavet. Rundt 250 tyske ubåter ble senket av fly under andre verdenskrig, av totalt 1154 senkede ubåter, 293 dersom man tar med ubåter som ble senket i havn av allierte bomberaid.Uboat.net, liste over ubåter senket etter årsak

Andre våpen som ble utviklet, var akustiske torpedoer. Ved å utvikle torpedoer som kunne låse seg selv inn på og følge en høy lyd, fra propeller og motorer, kunne man skyte ut en torpedo i en noenlunde nøyaktig peiling mot målet. Torpedoen ville så følge dette målet selv, så sant den kunne oppfatte lyden sterkt nok. Både tyskere og de allierte utviklet disse våpnene mot slutten av andre verdenskrig. Disse torpedoene ble brukt både av ubåter, og mot ubåter. Den amerikanske akustiske torpedotypen Mark 24 FIDO, senket 37 ubåter og skadet 18. Mark 24 ble benyttet både av fly og skip, og ble også solgt til kanadiske og britiske styrker. Torpedoen ble tatt i bruk i mars 1943.

annet våpen som ble utviklet, var Hedgehog. Dette var små sprengladninger som ble skutt ut i et sirkelmønster ca 100 meter foran båten våpenet var plassert på. Med dette kunne en angriper unngå å seile direkte over en ubåt for å angripe, og trengte heller ikke miste ASDIC/SONAR-kontakten med ubåten. Dette var et stort fremskritt, fordi man tidligere, ved angrep med synkeminer, måtte gå direkte over ubåtens posisjon for å angripe. I slike tilfeller kunne ubåten snike seg unna ved å kjøre motorene på maks hastighet en periode, mens angriperne ikke hadde kontakt med ubåten. Hedgehog var særdeles vannskelig å unngå, fordi ubåten ikke kunne høre nedlsaget fra de små sprengladningene. Ulempen med hedgehog var at sprengladningene var forholdsvis små, og utgjorde ikke en stor trussel mot en ubåt dersom bare én av sprengladningene traff. De kunne dog gjøre stor skade om mange traff.

ASDIC og SONAR, deteksjon av ubåter

ASDIC og SONAR er egentlig to navn for samme system. Sonar står for SOund Navigation And Ranginghttp://www.fiskeri.no/Reklame/Asdichistorie%20side%201.htm («lyd-navigasjon og -avstandsbedømmelse»), mens ASDIC står for Allied Submarine Detection Investigation Committee («Alliert ubåt deteksjon-undersøkelseskomité»). Navnet ASDIC ble stående i britiske kretser fram til etter 2. verdenskrig, mens amerikanerne brukte SONAR om sitt system.

Disse systemene ble tatt i bruk mot slutten av 1. verdenskrig, men da som primitive systemer, i forhold til hva som ble utviklet senere. Først under 2. verdenskrig kom det virkelige gjennombrudd i denne utviklingen - se Slaget om Atlanteren.

Deteksjonssystemene var både passive og aktive. Et passivt deteksjonssystem sender ikke ut noen signaler i det hele tatt, men belager seg kun på deteksjon av, i dette tilfellet, lyd og støy fra ubåter. Rekkevidden avhenger av utsendt lydstyrke fra ubåten selv - en helt stille ubåt vil ikke kunne detekteres av et passivt (lyd-)system, mens en ubåt som går for full maskin under vann, vil kunne detekteres på lengre avstand. Deteksjonsavstanden her avhenger av saltholdighet i vannet, temperatur og så videre.

Et aktivt sonarsystem, sender ut lydbølger, og lytter etter/ser etter refleksjon fra objekter i vannet. Dette kan prinsippmessig sammenlignes med en radar - bølgesignaler sendes ut, og dersom lydbølgene treffer et objekt vil de reflekteres til kilden. En konvensjonell radar under vann vil ha en rekkevidde på rundt 2-3 meter, mens et aktivt sonarsystem, som sender ut lydbølger og ikke lys, kan detektere ubåter på forholdsvis lang avstand.

Disse systemene var i bruk under andre verdenskrig, og var de eneste systemene som gjorde at man kunne detektere en nedykket ubåt. En ubåt på periskopdybde kunne også observeres visuelt om man var heldig - et periskop er lite, og vanskelig å oppdage i høy sjø. Ubåtene måtte derimot opp til periskopdybde for å skyte torpedoer. Måldata måtte samles inn visuelt, og ofte ble angrep mot konvoier og skip utført på overflaten, om natten.

Passive sonarsystemer kunne oppdage lyder fra ubåten, som nevnt tidligere kan dette være motorlyder, pumpelyder og til og med stemmer fra besetningsmedlemmer. Sistnevnte krevde gode akustiske forhold, samt liten avstand til ubåten. F.eks. en hammer som falt til dørken (gulvet) ville utløst et metallisk klang som lett kunne oppdages på et passivt system. «Stille gange», det vil si ubåtens måte å unngå deteksjon fra passive systemer, bestod i å kjøre motorene på minimum fart (styrefart for å unngå å synke nedover), slå av alle pumper og unødvendige systemer, samt at mannskapet måtte være helt stille. Den minste lyd kunne oppdages av gode sonar/asdic-systemer.

Et aktivt sonarsystem, sender en lydpuls og lytter etter ekko - lyden som treffer et skrog er ofte kalt «ping». Det returnerende ekko, dersom pulsen traff et objekt, ble presentert på en skjerm for sonaroperatøren. Skroget på en ubåt kunne her gjenkjennes, men også fiskestimer kunne sende ekko tilbake og forvirre operatøren. I tillegg til skrog, kunne kavitasjonsbobler fra ubåtens propeller detekteres. Dette førte til utviklingen av enkle, men effektive mottiltak, nemlig en beholder fylt av kalsiumhydrid, som utviklet voldsomme mengder bobler når det kom i kontakt med sjøvann. Beholderne holdt seg selv på en gitt dybde, og avga kjemikaliene litt etter litt. De beste versjonene av BOLD kunne vare i 20-25 minutter, som gav ubåten en sjanse til å stikke av, mens de jagende fartøyene konsentrerte seg om det falske ekkoet. Disse bobleekkoene kunne villede en aktiv sonar, og prinsippet er også i bruk i dag. Det var tyskerne som først utviklet dette, kalt BOLD, mens de allierte kalte den SBT, Submarine Bubble Target.

Flyets rolle

Biskayabukten ble beryktet blant tyske ubåtmannskaper fra 1942 og utover. Mot slutten av krigen var den allierte flydekningen her så god at svært få ubåter kunne trenge gjennom og ut i Atlanterhavet. I Atlanteren var det dessuten enda bedre flydekning enn før - de nye flytypene som ble satt inn, så som B-24 Liberator, Short Sunderland og PBY Catalina, hadde en enorm rekkevidde og kunne ta store mengder nyttelast. I tillegg fikk man flybåren radar, som betydde at man fra et fly kunne detektere en ubåt på overflaten, selv midt på natten. Ved innføringen av Leigh light, en meget kraftig lyskaster montert under vingen på flyet, kunne man så komme uforvarende på en ubåt, belyse denne og droppe bomber - og med det kanskje senke ubåten. Da flere og flere ubåter etterhvert fikk snorkel, gjorde dette deteksjonen vanskeligere for flyene. Den flybårne radaren ble derimot etterhvert så god, at den også kunne detektere snorkelhodet som stakk opp over havflaten - og nok en gang kom ubåten ut som den tapende part.

Ubåtenes livsviktige behov for lading av batteriene ved hjelp av dieselmotorer (som trenger luft for å fungere) var med andre ord livsfarlig. Flere forsøk ble satt i gang for å utvikle et system som ikke var avhengig av luft for å fungere - for eksempel Walter-turbinen, en turbin som ble drevet av hydrogenperoksid. Forsøkene til den tyske ingeniøren Hellmuth Walter under 2. verdenskrig viste at en slik ubåt kunne fungere - men systemene var ekstremt komplekse, og britene gikk bort fra et slikt system fordi de anså det som alt for farlig ombord på et krigsskiphttp://uboat.net/types/walter_hist.htm. Hydrogenperoksid er ekstremt brannfarlig og eksplosivt, men systemet trengte ikke tilgang på ekstra luft for å fungere. Dermed hadde man sluppet de farlige timene på overflaten eller under snorkling for å lade batterier.

Atomubåter - tiden etter 2. verdenskrig

atomubåtenes inntog etter 2. verdenskrig, fikk man en ubåt som kan operere under vann uavhengig av tilførsel av luft - ubåtens aksjonsradius er begrenset av smøreolje, mat og mannskapets utholdenhet. Med sin atomreaktor har ikke atomubåter problemet med brennstoffmengde, men kan seile fort og langt, i motsetning til dieselelektriske ubåter som har begrenset rekkevidde både over og under vann.

dieselelektrisk ubåt har dog den fordelen at de som oftest er ekstremt stillegående. En atomubåt må hele tiden ha i gang visse kjølesystemer for å kjøle ned atomreaktoren - uten denne konstante nedkjølingen vil atomreaksjonen komme ut av kontroll, med tap av både ubåt, menneskeliv og ikke minst en enorm atomforurensning av området rundt til følge. Dette betyr at atomubåter ofte ikke er så stillegående som dieselelektriske ubåter - og når hastigheten øker øker også støynivået dramatisk. Den senere tid har man begynt å utvikle hydrogenubåter, som også er uavhengige av luft, men samtidig mye stillere enn atomubåter. Dette gjør dem vanskelig å detektere på passive systemer.

Dieselelektriske ubåter kan dog ikke seile særlig fort over lengre tid, noe en atomubåt kan. Ved bruk av aktive sonarsystemer for å detektere en ubåt, vil man også røpe sin egen posisjon.

den kalde krigen bygget USA/NATO på havbunnen, mellom Grønland-Island og Island-De britiske øyer, ut et lyttenettverk av ekstremt fintfølende mikrofoner. Dette systemet skulle detektere og overvåke eventuelle sovjetiske ubåter som passerte gjennom og ut i Atlanterhavet. På engelsk er disse havstykkene kalt GIUK-gap, «Greenland, Iceland and United Kingdom-gapet». Systemet er i dag ikke offisielt i bruk, og er til dels overlatt sivile forskingsinstitusjoner, som har brukt det til å lytte etter hvaler.

Sonarsystemene er også kraftig forbedret fra krigens dager. Følsomheten er mye bedre, og man kan i dag detektere og oppdage svake lyder over lang avstand. Dette er både ved hjelp av mekanikk, men også forbedret elektronikk samt datafiltrering av sjøstøy og uønskede lyder. En sonaroperatør kan i dag avgjøre om ubåten har én eller to propeller, hvor fort den går, og man kan endog si hvilken type og akkurat hvilken ubåt man lytter til, ved å se på ubåtens akustiske signatur. Slik som mennesker har fingeravtrykk, har hver ubåt et spesielt lydmønster. Det kan for eksempel være små forskjeller i frekvensen på de utsendte lydbølgene fra fremdriftsmaskineriet. En kan også bedømme hvorvidt ubåten dykker eller stiger opp, om torpedorørene/missilsiloene fylles med vann/åpnes for skudd, og hvorvidt et våpen blir avfyrt.

Deteksjon- og våpensystemer etter 2. verdenskrig

dag er sonaren et komplekst system, men prinsippet bak er det samme som den var da ASDIC første gang ble introdusert. Likevel er det stor forskjell fra den første hydrofonen til dagens sonarsystemer. En har for eksempel fått bedre passive sonarer - den norske Ula-klassen var den første ubåtklassen i verden som under vann kunne fyre av torpedoer mot et fientlig skip basert på kun passive systemer. Tidligere ubåter kunne selvsagt skyte torpedoer under vann, men var avhengig av et aktivt sonarsystem (dvs. et system som sendte ut lydsignaler og mottok eventuelt reflekterte lydbølger) for å kunne plotte torpedoens kurs mot målet. Dagens sonarer er også ofte tauet. Det betyr at selve sonarsensoren blir tauet bak fartøyet. Dette er en stor fordel for plotting av ubåtens posisjon, fordi man da både har et fastpunkt bak fartøyet (den tauede sonaren) og en sonar fastmontert i skroget. Dette betyr at man kan få en krysspeiling på ubåten, og dermed en mer nøyaktig posisjon. I tillegg er skrogmonterte sonarer utsatt for all den risting, vibrasjon og lyd som dannes i skroget på fartøyet hvor den er montert. Dette betyr dårligere søkerforhold - noe en tauet sonar er helt fri for. Den norske Kobben-klassen var den første fartøyklassen i Norge som benyttet tauet sonar - den måtte legges ut og hales inn manuelt.

Luftbåren ASW

I dag gjennomfører fly og helikoptre en svært stor del av ASW-arbeidet. De norske fregattene i Fritjof Nansen-klassen skal for eksempel bære helikoptre, som skal benyttes til blant annet anti-ubåtkrigføring. Utstyrt med dyppesonar og anti-ubåttorpedoer er helikoptre i dag et mye brukt anti-ubåtvåpen. Av helikoptertyper kan nevnes NH90, Westland Sea King, Westland Lynx og Kamov Ka-27. Patruljefly, så som P-3 Orion, Hawker Siddeley Nimrod, Tupolev Tu-142 og Iljusjin Il-38, er ofte utstyrt med sonarbøyer; en sonarmottaker som er fastmontert på en flytende bøye. Bøyen kan droppes fra flyet, og sender signaler den mottar opp til moderflyet. På denne måten kan en ubåt følges av et fly over havflaten.

Fly kan også detektere ubåter ved hjelp av en MAD-antenne (en Magnetic anomaly detector). Dette er enkelt forklart en antenne som fanger opp ørsmå endringer og forstyrrelser i jordens magetfelt, og kan ut fra det fortelle noe om posisjonen til en ubåt. En masse som beveger seg gjennom et magnetfelt, skaper en detekterbar endring - og det er dette som utnyttes i MAD-systemet. Dette systemet er montert både på helikoptre og fly.

I tillegg til MAD finnes FLIR, Forward-Looking Infrared Sensor, som er en varmesøkende sensor som ser varmeforskjeller i havet foran flyet. Denne har begrenset rekkevidde.

en konsekvens av de forbedrede deteksjonsmulighetene, blir ubåter i dag konstruert for å være ekstremt stillegående. I tillegg er det å dykke dypt en god forsvarsmekanisme. Av våpen som brukes i dag, er det først og fremst torpedoen som er benyttet. Kongsberg Terne-raketter var et norsk våpen utviklet for Oslo-klassen, en slags forbedrning av Hedgehog, var et annet system, og synkeminer er fremdeles i bruk.

Støy og moderne mottiltak

En av ubåtens største fiender er dermed støy. Motorene blir derfor konstruert for å være ekstremt stillegående, men også utformingen av propellene har sett en enorm utvikling den senere tid. Ikke bare vil en feilkonstruert propell være mindre effektiv, men den vil også kavitere - det vil si danne bobler, som reflekterer lydbølgene som en aktiv sonar sender ut. En sterkt kaviterende propell kan dermed avsløre en ubåt, selv om ubåten er stillegående. Ubåtpropeller er dermed ganske spesielle av utseende, ofte med sterkt langtrukne tupper og mange blad. Utformingen av propellene på enkelte ubåtklasser har da også vært hemmeligholdt i lang tid - det var for eksempel tilfellet med Ula-klassen.

Boble-prinsippet dog blir brukt som et mottiltak mot aktive torpedoer. En ubåt som blir angrepet av en slik torpedo, kan sende ut en beholder fylt med kalsium og sink, som produserer en enorm sky av bobler i kontakt med sjøvann. Systemet ble første gang tatt i bruk av den tyske marinen i 1943. Mer avanserte systemer inkluderer små støysendere, som sender ut støysignaler med en signatur som ligner ubåtens, slik at en torpedo vil låse seg og detonere på denne og ikke ubåten.

Fordi en eksplosjon på dypt vann er mindre effektiv enn en grunn eksplosjon (grunnet vannets økende trykk), kunne dype dykk ofte være redningen for ubåter under både 1. og 2. verdenskrig - og også i dag. I dag har man også større kjennskap til termiske lag i vannet, og benytter seg av dette for å unngå deteksjon. Et termisk lag refererer til sjøtemperatur - dersom havvannet på et punkt endrer temperatur drastisk, for eksempel i forbindelse med en varm strøm gjennom et kaldt vannlag, vil dette skape det som kalles et termisk lag. I overgangen «kaldt/varmt» vann vil lydbølger bøyes av, og kanskje reflekteres helt. Resultatet er at en sonar blir nesten ubrukelig, og dersom man klarer å detektere noe, blir dette ofte et forvrengt bilde av virkeligheten. Det samme gjelder ferskvannslag, hvor ferskvann ligger over saltvann. Dette fenomenet finnes ofte i fjorder, hvor store mengder ferskvann kommer til fra elver. Lydbølger her vil enten bli avbøyd eller totalreflektert. Se også Snells lov. Slike situasjoner har ført til ulykker - for eksempel har flere ubåter dykket opp og kollidert med overflatekskip, i den tro at de nærmeste skipene var langt unna.

Utviklingen av ASW-våpen og deteksjonssystemer har også kommet det sivile til gode i høy grad. For eksempel deltok flere marinefartøyer i fiskeri etter 2. verdenskrig - fordi de kunne oppdage fisken ved hjelp av sitt ASDIC-utstyr. De opererte da sammen med større trålergrupper. Senere ble det produsert ekkolodd for sivilt bruk, og dette har i dag utviklet seg i så stor grad at man i dag får kjøpt håndholdte ekkolodd til fritidsfiske.

Referanser

Se også

• Konvoi
• Slaget om Atlanterhavet (første verdenskrig)
• Slaget om Atlanterhavet (andre verdenskrig)
• Ekkolodd

Eksterne lenker

• Underwater sound detector in WW1 and WW2, uboat.net (engelsk)
• Sonarer og havmiljø - fra mil.no