Historie
De eldste nedskrevne tekstene som er bevart, er risset inn i harde materialer, som stein eller keramikk, eller i bløt leire som har blitt bevart på grunn av gunstige omstendigheter. Slike tekster blir på grunn av mediets begrensning oftest korte. I tillegg til disse vet man at det ble brukt andre medier, som vokstavler.
Pergamentruller, og etterhvert papyrusruller, ga en mulighet for å skrive ned lengre tekster, og til å spre disse eller samle dem i biblioteker.
I de første århundrer etter Kristi fødsel ble boken, på latin kalt kodeks (codex), innført som vanligste medium. Det er uklart akkurat når den oppsto; noen hevder at Julius Cæsar brettet bokrullene han skrev Gallerkrigene på slik at de ble en slags bok i trekkspillform, i stedet for en normal rull. En bok er betraktelig lettere å transportere og oppbevare enn ruller. Allikevel var antallet bøker som kunne produseres begrenset, både på grunn av materiellkostnader og arbeidsinnsatsen som skulle til for å kopiere dem for hånd.
I midten av det 15. århundre ble blokktrykking tatt i bruk i Europa. Teknikken går ut på at man skjærer ut eller graverer inn en hel side på en tre- eller metallblokk, sverter denne og trykker siden. Dette betød at man ved å lage én blokk kunne lage mange kopier av hver side. Allikevel var det en stor arbeidsinnsats som skulle til for å trykke en bok.
Omkring 1045 hadde den kinesiske oppfinnere Pi Sheng laget utskiftbare typer. Han satte ned disse typene i former med varm voks, og når voksen hadde stivnet kunne han trykke hele siden.
I Europa skulle det gå fire århundre til før man utviklet trykking med utskiftbare typer. Johann Gutenberg utviklet metoden i 1450-årene, og i 1455 kunne han begynne masseproduksjon av Bibelen.
Se også
Eksterne lenker
Historikk