Bokmål

for Markens grøde skrevet på den nye målformen

Bokmål er den mest utbredte av de to norske offisielle målformene, den andre er nynorsk. Bokmål brukes av anslagsvis 85%–90% av befolkningenFakta om norsk språk (Norsk Språkråd) Språkstatistikk – nokre nøkkeltal for norsk (Norsk Språkråd) uavhengig av dialekt og er den målform som vanligvis læres av utenlandske studenter.

Bokamál ble i gammelnorsk brukt om latin og kirkespråk. Fra 1850-tallet ble bogmaal og bogsprog brukt som benevnelse på skriftspråk generelt i motsetning talespråk og dialekter, men også om dansk skriftspråk i motsetning til nynorsk. I § 73 i landsskoleloven av 1889 heter det at 'Skolestyret bestemmer, om Skolens Læse- og Lærebøger skal være affattede paa Landsmaal eller i det almindelige Bogmaal'. Denne navnepraksisen ble for bokmålets del videreført i forbindelse endringer i lærerskoleloven i 1929 etter at forslag om å bruke riksmål eller dansk-norsk falt med henholdsvis 13 mot 22 og 17 mot 18 stemmer i lagtinget. Dette har siden vært regnet som den offisielle avgjørelse på navnespørsmålet.

Skriftspråket bokmål i den moderne forståelsen av ordet ble innført ved rettskrivningen av 1907 under navnet riksmål. Dette skjedde ved kongelig resolusjon, dvs. uten stortingsbehandling, etter at kirkedepartementet hadde arbeidet med saken siden 1897. Rettskrivningen var en tilpasning av dansk skriftspråk, som hadde vært i alminnelig bruk siden unionen med Danmarkspr, til det dansk-norske koinéåket den norske byeliten talte (såkalt dannet dagligtale). Da Aftenposten innførte 1907-rettskrivingen i 1923, markerte det slutten for dansk skriftspråk i Norge.

Offisielt brukes navnet bokmål bare om skriftspråket og det skriftbundne språket i media, på teaterscenen og lignende. Men det har i realiteten et sterkt og levende talemålsgrunnlag i det dansk-norske talespråket det opprinnelig var basert på, nå vanligvis kalt standard østnorsk. I dagligtale kalles ofte standard østnorsk for oslodialekten, men dette er misvisende siden standard østnorsk ikke er avgrenset til Oslo, og siden den tradisjonelle oslodialekten er forskjellig fra standard østnorsk (se avsnittet forskjeller fra den tradisjonelle oslodialekten under). Den tradisjonelle oslodialekten er både påvirket av og stedvis helt eller delvis erstattet av standard østnorsk, men den er fremdeles i bruk.

Historie

Frem til 1300-tallet var det norske skriftspråket gammelnorsk så å si identisk med gammelislandsk, men i tale utviklet det seg gradvis ulike dialekter. Så lenge Norge var et uavhengig kongerike var skriftspråket relativt stabilt. Fra omkring 1385 var det ingen uavhengig norsk konge, og i 1397 brakte kalmarunionen Norge, Sverige og Danmark inn i en personalunion under Margrete I av Danmark. Sverige gjorde opprør i 1521 og etablerte uavhengighet i 1523. Norge ble den gradvis svakere part av Danmark-Norge inntil 1814. Med reformasjonen i 1536 og boktrykkerkunsten økte betydningen av skriftspråket, og mange av Europas skriftspråk fikk sin moderne form i forbindelse med bibeloversettelsene på denne tiden. I Skandinavia fikk vi to standardskriftspråk, et svensk basert på dialektene i og omkring Stockholm og et dansk basert på dialekten i København. I Norge befestet dansk seg.

På 1600-tallet utviklet det seg et høytidsspråk i Norge med skriftspråket som rettesnor. En skriftrett leseuttale av dansk ble brukt som prekespråk i kirkene, og senere i konfirmasjonsundervisningen og skolene. I skolene vedvarte dette til stortinget i 1878 vedtok at undervisningen skulle gis på 'Børnenes eget Talesprog'. Å tale slik ble ifølge Jonas Ramus' ordliste fra Ringerike i 1698 kalt å knote, med 'hand har lært at knote' som eksempel. Klokkerdansk er også brukt om dette talespråket.

Ved siden av høytidsspråket utviklet det seg en dansk-norsk dagligtale som etter hvert ble morsmål for den norske overklassen. Uviklingen begynte trolig på 1600-tallet, men så sent som på 1800-tallet kunne det fremdeles være sterkt dialektpreg i denne såkalte dannede dagligtale. Det dansk-norske talespråket var på sitt mest dansknære på slutten av 1800-tallet. Dansk-norsken var et koinéspråk, dvs. en blanding av gjensidig forståelige dialekter, men transplantert inn i et område der det skiller seg ut fra dialektene som omgir det. For eksempel hadde dansk-norsken i motsetning til dialektene i Oslo og området rundt ikke noe jevnvektsystem, bare én vokal i grammatiske endelser, monoftonger for de fleste gammelnorske diftonger, lite bruk av retroflekser og tykk L, og i noen grad bløte konsonanter.

Selv om det alt før 1814 var kjent blant språkinteresserte embetsmenn at norsk var et eget språk på linje med dansk og svensk, og selv om norske diktere siden midten av 1700-tallet hadde benyttet særnorske ord i det danske skriftspråket, er det først på 1830-tallet at ønsket om et norsk skriftspråk blir klart uttrykt. Det begynte med Henrik Wergeland som forsvarte bruken av norske ord i diktning og folkeopplysning med den målsetning å skille ut et selvstendig norsk skriftspråk. Dette møtte sterk motstand fra konservative kretser. Striden utspilte seg først og fremst i Det Norske Studentersamfund der Johan Sebastian Welhaven og Peter Andreas Munch var Wergelands fremste motstandere.

Mens Wergeland begrenset seg til en leksikalsk fornorsking, tok først Ludvig Kristensen Daa og senere særlig Knud Knudsen til orde for ortofone eller lydrette rettskrivingsprinsipper etter inspirasjon av den danske ortofonibevegelsen. Etter Knudsens initiativ ble noen av de ortofone rettskrivingsprinsippene vedtatt av kirkedepartementet i 1862. Det gjaldt avskaffelsen av stum e (faae → faa), doble vokaler (Meel → Mel, Miil → Mil, Huus → Hus), c, ch og q for /k/ (Control → Kontrol, Charakteer → Karakter, qvalm → kvalm), og ph for /f/ (Philosoph → Filosof). Disse forslagene var også fremmet i Danmark, så vedtaket var ikke et sterkt tegn på norsk språklig uavhengighet.

Et mer kontroversielt spørsmål var hvilket talemål som skulle ligge til grunn for den lydrette skrivemåten. Knudsen argumenterte etter hvert mot høytidsspråket, fordi ingen hadde det som sitt naturlige talemål. Han kom frem til prinsippet om å basere skriftspråket på den almindeligste Udtale af Ordene i de dannedes Mund, med andre ord den dansk-norske dagligtalen. Igjen var P. A. Munch en sentral motstandsmann. Han var motstander av enhver planlagt språkreform, og han mente at språkreformatorenes forsøk på 'systematisk at foregribe og fremskynde Sprogmodifikationen er en Urimelighed, der strider mod al historisk Erfaring og mod enhver Sprogudviklings Natur og Vesen'. Knudsen fikk ikke selv se sine ideer realisert. Den første rettskrivingen basert på hans prinsipper kom i 1907 og grunnla det som i dag heter bokmål. Han kalles derfor ofte bokmålets far.

Også ved teatrene var det strid om dagligtalen. Da Norges første offentlige teater, Christiania Theater åpnet dørene i 1827 forsøkte man seg med norske skuespillere, men det ble kritisert for å ha hentet skuespillere fra fra 'de mindre dannede Samfundslag'. Fra 1828 begynte man å ansette danske skuespillere, og disse rådde grunnen i de neste tiårene. Kravet om norske skuespillere stilnet ikke, men førte heller ikke frem. Det førte til den store teaterstriden i 1856 der Bjørnstjerne Bjørnson og Åsmund Olavson Vinje sto i bresjen for 600 pipere. Det endelige oppgjøret med den danske teatertradisjonen kom i 1865, da Bjørnson ble ansatt som teatersjef. Gjennomslaget disse årene må regnes som det avgjørende vendepunktet i synet på den dannede dagligtalen, selv om høytidsspråket fremdeles ble regnet som finere i visse kretser. Høytidsspråket forsvant etter hvert sammen med det danske skriftspråket etter 1907.

Riksmål vs. bokmål

Bjørnstjerne Bjørnson introduserte rigsmaal som navn på den norske varianten av dansk skriftspråk så vel som talt dansk-norsk i 1899 etter mønster fra Danmark, der det var brukt om skrevet og talt riksdansk. Samme år ble riksmålsbevegelsen organisert under hans lederskap for å slåss mot den fremvoksende nynorsken. Dette førte til stiftelsen av Riksmålsforbundet i 1907. Bjørnson ble Riksmålsforbundets første leder inntil sin død i 1910.

1917-reformen introduserte former fra norske dialekter og nynorsk som alternativer til tradisjonelle dansk-norske former. Dette var en del av den offisielle samnorskpolitikken for å utjevne forskjellene mellom de to skriftspråkene med tanke på en fremtidig sammensmelting. Dette møtte sterk motstand fra riksmålsbevegelsen, og Riksmålsvernet ble stiftet i 1919 som et direkte tilsvar på denne reformen.

1938-reformen introduserte flere former fra dialekter og nynorsk, til og med en rekke rent oppkonstruerte og 'fornorskede' ord kom inn, og ikke minst, mange tradisjonelle dank-norske former ble ekskludert. Dette såkalte radikale bokmål eller samnorsk møtte enda sterkere motstand fra Riksmålsbevegelsen. Det kulminerte på 1950-tallet under ledelse av Arnulf Øverland. Riksmålsforbundet organiserte Foreldreaksjonen mot samnorsk in 1951, og Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur ble grunnlagt i 1953. På grunn av den sterke motstanden ble 1959-reformen mer forsiktig, og 1938-reformen ble delvis reversert i 1981 og 2005.

Nå for tiden brukes riksmål om den tradisjonelle varianten av bokmål som ikke har fulgt de offisielle rettskrivingsendringene fra 1938, men nå normeres av Det Norske Akademi. Den er fremdeles i bruk og fremmes av Riksmålsforbundet. Riksmålet har gått gjennom noen rettskrivingsendringer, men ikke så omfattende som de som har formet offisielt bokmål. En riksmålsordbok ble publisert i fire bind i perioden 1937 til 1957 av Riksmålsvernet, og to supplementsbind ble publisert i 1995 av Det Norske Akademi. Ellers har Riksmålsvernet, senere Riksmålsforbundet, ved jevne mellomrom utgitt en riksmålsordliste, nyeste utgave kom ut høsten 2007. Etter 2005-reformen i bokmålet og 2007-reformen i riksmålet, er det bare et fåtall riksmålsformer som ikke er tillatt i offisielt bokmål, men Det Norske Akademi opprettholder fremdeles sin egen standard.

I perioden 1938 til 1981 var skillet mellom riksmål og offisielt bokmål betydelig større enn det er idag. I bokmål het det eksempelvis vatn (innsjø), ramn, fram og botn (dalbotn) som eneste former, mens det het vann, ravn, frem og bunn på riksmål. På den annen side var nu, efter og sprog eneformer i riksmål til 1986. I praksis skrev nok mange som ikke var bundet av offisiell rettskrivning en blanding av de to normene. Aftenposten er den største publikasjonen som holdt seg til riksmål gjennom hele perioden.

Kjennetegn

Forskjeller fra den tradisjonelle oslodialekten

Den tradisjonelle oslodialekten, også kalt oslomål, vikamål, Oslo Øst-mål, folkelig oslomål eller Oslo bymål klassifiseres i norsk dialektforsking som en dialekt på grensen mellom vikværsk i sør og midtøstlandsk i nord. Fra midtøstlandsk har den blant annet bundne flertallsformer som gutta og båta der vikværsk har guttane og båtane, fra vikværsk har den fortidsformer som kasta og hoppa der midtøstlandsk har kaste og hoppe. Standard østnorsk skiller seg fra østlandsdialektene på disse områdene med former som gutter, båter, kastet og hoppet.

Den følgende tabellen viser noen viktige tilfeller hvor tradisjonelt bokmål og standard østnorsk har fulgt dansk heller enn de eldre østlandsdialektene. Det er også ført opp radikale bokmålsformer, men former som er lite brukt står i parentes.

Forskjeller mellom bokmål og den tradisjonelle oslodialekten

	Dansk	Bokmål/standard østnorsk		Oslodialekt
		tradisjonell	radikal
Opposisjon mellom hannkjønn og hunkjønn	nei en lille mand en lille kvinde	nei en liten mann en liten kvinne	ja en liten mann ei lita kvinne	ja en liten mann ei lita kvinne
Opposition mellom hankjønn og hunkjønn i bestemt flertall	nei bådene vognene	nei båtene vognene		ja båta vognene
Endelse i bestemt flertall, intetkjønn	-ene/erne husene	-ene husene	-a husa	-a husa
Perfektum partisipp-endelse, svake verb ,klasse 1	-et cyklet	-et syklet	-a sykla	-a sykla
Preteritumsendelse, svake verb, klasse 1	-ede cyklede	-et syklet	-a sykla	-a sykla
Perfektum partisipp-endelse, sterke verb	-et skrevet	-et skrevet		-i skrivi
Kløvd infinitiv	nei komme ligge	nei komme ligge		ja komma ligge
Kløvd svakt hankjønn	nei stige runde	nei stige runde		ja stega runde
Vestskandinaviske diftonger	nei ben røg blød	nei ben røk bløt	ja bein røyk blaut	ja bein røyk blaut
Vestskandinavisk u for o	nei bro	nei bro	ja bru	ja bru
Vestskandinavisk a-omlyd	nei gulv	nei gulv	(ja) (golv)	ja gølv
Trykk på første stavelse i lånord	nei /ba'na:n/	nei /ba'na:n/		ja /'banan/
Tykk l /ɽ/ for gammelnorsk /rð/	nei /bo:r/	nei /bu:r/		ja /bu:ɽ/
Tykk l /ɽ/ for gammelnorsk /l/	nei /so:l/	nei /su:l/	ja /su:ɽ/	ja /su:ɽ/
Dansk ordforråd (enkeltord)	ja spise hvorfor	ja spise hvorfor		nei eta åffer
Dansk ordforråd (enkeltord)	ja pige hvordan	ja pike hvordan	nei jente (åssen)	nei jente åssen

Forskjeller fra dansk

Den følgende tabellen viser noen viktige forskjeller mellom bokmål og dansk.

Forskjeller mellom bokmål og dansk

	Dansk	Bokmål/standard østnorsk	Oslodialekt
Skille mellom -ene/-erne i bestem flertall	ja kvinderne vognene	nei kvinnene vognene	nei kvinnene vognene
Vestskandinaviske diftonger	nei hede hø nød	ja hei (også hede) høy naut	ja hei høy naut
Bløte konsonanter (p, t, k)	ja tab mad tag	nei tap mat tak	nei tap mat tak
Østnorske retroflekser	nei /ka:rneval/ /sport/	ja /ka:ɳeval/ /spoʈ/	ja /ka:ɳeval/ /spoʈ/
Dansk ordforråd (enkeltord)	ja bange vred dreng frø	nei redd sint gutt frosk	nei redd sint gutt frosk

Se også

• Riksmål
• Nynorsk
• Samnorsk

Referanser