Teateret hadde da satt opp stykket Campbellerne eller den hjemkomne Søn av Wergeland. Dette førte til en voldsom pipekonsert og etter hvert håndgemeng i teateret.
Striden gikk på om en skulle bruke norske skuespillere for å fremme det norske språket, eller om en skulle bruke danske skuespillere fordi de var bedre skolerte og det danske språket var tilstrekkelig etablert i Norge, altså sistnevnte gruppering, med Welhaven i spissen la mest vekt på den kunstneriske kvaliteten.
Ettersom teateret ble mer etablert, kom det stadig flere norske skuespillere inn i staben, og «blandet ut» det danske innslaget, blant disse var Johannes Brun og Laura Gundersen. I 1856 lovet ledelsen å ikke engasjere flere danske skuespillerne, men da løftet ikke ble holdt, ble det nye pipekonserter og Bjørnstjerne Bjørnson støttet i opprørske tilskuerne. Uro ble det også i 1873 da svensken Ludvig Josephson ble leder, utlendinger var ikke ønsket. Også her skulle Bjørnson ha vært blant iscenesetterne for pipekonsert og demonstrasjoner.
Men det var Josephson som i 1876 satte opp Peer Gynt og det var han som gjorde dette stykket til en stor suksess, etter at det hadde ligget lenge da andre mente det ikke egnet seg for scenen.
Mens teateret fortsatt spilte Peer Gynt brøt det ut brannen 15. januar 1877, og denne ødela dekorasjonene til stykket. Skadene etter brannen raskt ble utbedret og Christiania Theater fungerte som et slags nasjonalteater til dagens Nationaltheatret ble bygget og etablert 1. september 1899.
I 2007 har navnet Christiania Theater gjenoppstått som et show- og underholdningsteater i Stortingsgata 16, i de tidligere lokalene til Filmteateret (1985-2006) og Det Norske Teateret (1945-1985).
Litteratur
- Næss, Trine: Christiania Theater forteller sin historie : 1877-1899, Novus forlag, 2005 ISBN 82-7099-427-8
- Nasjonalbibliotekets omtale med bilde
- Det nåværende Christiania Theaters internettsider
