Før det store hamskiftet bodde vel 80 prosent av Norges befolkning på landsbygda og var knyttet til primærnæringene. Bondestanden var derfor stor, og politisk en gruppering som gjorde seg bemerket på Stortinget og gjennom lokal forvaltning. Det var til denne gruppen folkeminnesamlerne gikk på leting etter norsk kultur. I den patriotiske perioden fram mot 1814 ble bøndene hedret som symbolfigurer for norskheten, ikke så mye på det kulturbærende planet, men mer som nasjonale skikkelser.
Hvorfor fikk bøndene en slik posisjon i den nasjonale norske kulturen? I nasjonsbyggingen som foregikk fra 1814 og utover 1800-tallet ble alt som kunne legitimere den nye norske staten viktig. Sagalitteraturen fortalte om den gamle norske staten i middelalderen. Den staten var forsvunnet, sammen med det gammelnorske skriftspråket og de norske adelige familiene. Men bøndene bar stadig med seg deler av den gamle norske kulturen. Jo mer avsides og isolert de bodde i landet, jo mer alderdommelig og ekte norsk kultur var de bærere av. Setesdal skulle få en helt spesiell plass i studiet av norsk bondekultur.
Brukene var i europeisk sammenheng ikke store. En middels storgard på Østlandet ville ikke kunne sammenlignes med et tilsvarende gods i Tyskland, hverken dengang eller nå, og fjellgardene var langt mindre. På hver gard kunne det bo mellom 15 og 30 personer, regnet etter folketellingen i 1801. Dette tallet ble gradvis mindre opp mot 1900, noe som skyldes innflytting til byene, industriutvikling og emigrasjon.
På bygdene ble året delt inn etter vekstsesongen, det var årssyklusen som preget livet. En lang rekke tradisjonelle årshøytider ble ivaretatt, mange fra katolsk eller førkristen tid, knyttet til gammel jordbrukskultus. Dette, og livshøytidene barsel, konfirmasjon, bryllup og gravferd var folkeminnegranskerne svært interessert i, og samlet data om skikkene. Eilert Sundt og Knut Liestøl var blant disse.
Samfunnet var i stor grad selvforsynt, og baserte seg på naturalhusholdning. Redskaper, klær og mat ble stort sett produsert på gårdene, selv om man i mange tilfelle måtte basere seg på kornimport (noe som kunne vise seg å være problematisk i trange tider). Annet man måtte skaffe utenfra, var sølv, som oftest smuglet fra gruvene på Kongsberg.
Kvinnens stilling var etter måten selvstendig. Ettersom hun var nødt til å ta ansvar for gardsstellet, utviklet mange gardkjerringer en svært selvbevisst holdning til sin egen posisjon. Folketradisjonen har mange eksempler på koner som har arbeidet bedre og driftigere enn mennene sine. I noen tilfelle, der det ikke var en mannlig arving å oppdrive, og faren var død, hadde gardjenta også siste ordet i forhold til valg av ektemake. I slike tilfelle valgte hun ofte ut en driftig arbeidskar, gjerne en yngre sønn fra et annet bruk, som slo seg til og ble opphavet til en ny mannslinje. I andre tilfelle kunne hun ende som ung enke (når ekteskapet var inngått med en gammel bonde), og dermed selv bestemme hvem som skulle ta over.
