Ved slik fastkurspolitikk er det satt et mål for en valutas verdi i forhold til f.eks. utenlandske valutaer eller gull. Om målet settes for høyt, svekkes handelsbalansen, og importoverskuddet resulterer i at sentralbanken må kjøpe sin egen valuta med betaling i utenlandske valutaer eller gull, noe som ikke kan fortsette over lengre tid. Om målet settes for lavt, må sentralbanken selge sin egen valuta og bytteforholdet gir høyere importpriser med importert inflasjon som resultat.
Selve valutakursen fastsettes i det internasjonale valutamarkedet. At valutakursen svekkes der, kalles depressiering. Depressiering i forbindelse med nedskrivningen oppnås ved at sentralbanken slutter å støttekjøpe sin egen valuta, evt. selger sin egen valuta.
En devaluering vil gi redusert tillit til valutaens verdi, og økt risikopremie. Dette forsterker salgspresset mot valutaen og gir krav om økt avkastning i form av renter.
I 1986 og i 1993 devaluerte Norges Bank kronen.
I 1986 skyldtes dette svekket eksportbalanse som følge av økt lånefinansiert import og utsikter til varig svekket oljepris.
I 1993 skyldtes dette en vedvarende internasjonal valutaspekulasjon mot valutaer med fastkurspolitikk. George Soros var en sentral aktør i denne spekulasjonen som hovedsakelig rettet seg mot sentralbankene i EU-området.
Det motsatte av devaluering/nedskrivning er oppskrivning av valuta, mens en revaluering ikke behøver endre bytteforholdet, om man erstatter pengeenheten ved veksling fra gammel pengeenhet til ny, som f.eks. da Tyrkia revaluerte sin valuta 1. januar 2005
Se også