Dmitrij Sjostakovitsj

Privatmennesket

Dmitrij Sjostakovitsj familie stammet fra en polsk-litauisk slekt, og hans farfar Boleslaw var forvist til Sibir. Etter at han hadde avtjent sin straff, besluttet han å bli i Sibir, i byen Narim (ved floden Ob ca 500 kilometer nord for Novosibirsk). Der ble komponistens far, Dmitrij Boleslavovitsj (1875-1922) født. Dmitrij Boleslavovitsj studerte fysikk og matematikk ved St. Petersburgs universitet, og etter at han hadde tatt eksamen i 1899 begynte han å arbeide for blant annet Dmitrij Mendelejev.

I 1903 giftet han seg med Sofja Vasiljevna Kokoulina (1878-1955), komponistens blivende mor, som også kom fra Sibir. Sofjas far, Vasilij Jakovlevitsj Kokoulin stammet fra Sibir og hadde arbeidet seg opp til en stilling som gullgruvesjef i Bodajbo et par hundre kilometer fra Bajkalsjøen. Sofja og Dmitrij Boleslavovitsj lærte hverandre å kjenne under hennes pianostudier ved konservatoriet i St. Petersburg. Da de giftet seg, sluttet hun å studere for å ta seg av den voksende familien på heltid. Paret fikk tre barn: Marija (født i 1903, som ble yrkespianist og lærer), Dmitrij (født den 25. september i 1906), og Zoja (født 1908, som ble veterinær).

I familien musiserte man gjerne, Dmitrijs far hadde en god tenorstemme og sang gjerne opera, populære stykker og sigøynerromanser til sin frues pianoakkompagnement. Likeså tok Sofja under sine studier ved konservatoriet ofte med seg kamerater hjem for å musisere. Dmitrij Dmitrijevitsj hadde i sin tidlige barndom ikke vist større interesse for musikk. Først i 1915 fant man ut at barnet hadde absolutt gehør og imponerende musikkhukommelse, og derfor ble systematiske musikkstudier innledet.

Moren tok som sin livsoppgave å støtte sønnen og sørge for at han skulle få en god musikkutdanning. Det var sterke bånd mellom dem, og moren fortsatte å bo hos Dmitrij til sin død.

I 1923 forelsket Dmitrij seg i Tatjana Glivenko, en jevnårig, og datter til en filologiprofessor i Moskva. Dmitrijs familie syntes ikke om jenten, men Dmitrijs affeksjon holdt seg også etter at den unge kvinnen giftet seg i 1929, og først i 1932 når hun fødte sitt barn, gav Dmitrij opp idéen om at hun skulle forlate sin mann.

Det livslange og dype vennskapet mellom Dmitrij og Ivan Sollertinskij (1902-1944) så dagens lys i 1926. Sollertinskij var en intellektuell, historiker og publisist i Leningrad, som ble hans fortrolige. De to traff hverandre i sammenheng med et forhør i obligatorisk marxist-leninisme der studentene ble utsatt for skrekkinngytende spørsmål som «Sofokles poesi som uttrykk for materialistiske tendenser» eller «sosiologiske prinsipper for Bachs temperering og Skrjabinss klangaggregat».

Dmitrij Sjostakovitsj' første hustru ble Nina Vasiljevna Varzar, som ble kalt Nita. Hun var datteren til et professorpar; faren var eprofessor i jus og moren i astronomi. Nina selv studerte fysikk og matematikk og kom til å arbeide som forsker innenfor eksperimentell fysikk og med kosmisk stråling. De giftet seg i 1932, men i 1935 skilte de seg etter at Dmitrij innledet et forhold til en 24-årig pianist - Jelena Konstantinovskaja. Senere samme året giftet Dmitrij og Nina seg på nytt da hun ble gravid. De levde sammen til Nina døde i desember 1954, selv om begge hadde affærer ved siden av. De fikk to barn sammen: Galina (mai 1936) og Maksim (10. mai 1938), som ble dirigent og pianist.

I forbindelse med beleiringen av Leningrad ble Sjostakovitsj evakuert til Kujbysjev (nåværende Samara) ved Volgas strand 15. oktober 1941. Etter krigen bosatte han seg i Moskva.

Sjostakovitsj andre hustru ble Margarita Kainova (1924-?) som på den tiden var en 33-årig Komsomol-aktivist. Margarita var et sort får og ble aldri akseptert i Sjostakovitsj' familie og miljø. Sommeren 1959 ble de skilt.

I november 1962 giftet Sjostakovitsj seg med Irina Supinskaja, sin tredje hustru som var var bare et par år eldre enn Sjostakovitsj' datter Galina. Irina var datteren av en polakk og en jødinne, begge var døde og hun hadde vokst opp i et barnehjem («spec.det.dom») der foreldreløse barn av folkets fiender ble plassert. Av yrke var hun redigerer. Irina ble oppfattet som mer passende for komponisten, ble likt av hans vennekrets, og tok hånd om ham under de siste årene da hans helse ble mer vaklende.

Graven, i Moskva

Komponistens helseproblem var hovedsakelig kraftløshet i den høyre hånden, dette gikk over til urørlighet og krevde frekvente sykehus- og helsehjembesøk. I slutten av 1960-årene ble dette diagnostisert som polio. Han ble brakk og begge benene, og rett før sin 60-årsdag ble han rammet av et hjerteinfarkt. I begynnelsen av 1970-årene ble Sjostakovitsj behandlet av en ortopedi kirurg i Sibir, dr. Ilizarov, med mirakuløse resultater - etter behandlingen kunne han spille piano igjen og til og med gå i trapper! Forbedringen var ikke varig og gjentatte behandlinger og besøk på sykehus og helsehjem var nødvendig. I 66-årsalderen ble han truffet det neste hjerteinfarktet. Sjostakovitsj kunne allikevel foreta reiser utenlands til Tyskland, flere ganger til England, Irland og til og med til USA, for å konsultere leger. Fra og med februar 1973 ble Sjostakovitsj strålebehandlet for lungekreft som etter hvert spredte seg til leveren.

Dmitrij Sjostakovitsj døde klokken 16:30 den 9. august 1975, trolig av lungekreft. Han fikk en formell statsbegravelse på Novodevitsjijkirkegården i Moskva.

Kunstneren

Tidlige år

Dmitrij begynte å studere komposisjon og piano ved St. Petersburgs konservatorium høsten 1919 under blant annet Aleksandr Glazunov, Leonid Nikolajev og Maximillian Steinberg. Dmitrijs pianospill vakte oppmerksomhet; det var kanskje ikke teknisk fullendt, men likevel uttrykksfullt, også for de tidlige piano-komposisjonene. Dette ledet til at han stilte opp i Chopin-konkurransen i Warszawa i 1927 der en annen russer, hans venn Lev Oborin, vant førsteprisen. Dmitrij ble likevel oppmerksom på blant annet en spesialkonsert for Oborin og Sjostakovitsj der han også oppførte sine tidlige komposisjoner.

Sammen med Meyerhold, Majakovskij og Rodtsjenko, 1929

Hans første symfoni, som ble uroppført 12. mai 1926, fikk en svært bra mottagelse av konsertpublikummet og fikk komponisten til å fortsette med ytterligere to symfonier med revolusjonstema, som også ble applaudert entusiastisk: Symfoni No.2 'Oktober' (oppført 26. november 1927) og Symfoni No.3 '1. mai' (oppført 21. januar 1930). Begge symfoniene hadde en tydelig programform gjennom korsatser med politisk poetiske tekster av Aleksandr Bezymenskij og Semjon Kirsanovs. Hans første opera var Nesen som bygget på Gogol fortelling. Operaen ble oppført samtidig med Symfoni No.3, men ble mislykket og inndratt etter bare tre forestillinger. Verket ble utsatt for kritikk, til en viss grad på grunn av dens abstrakte handling. Ballettene Den gylne alderen og bolten hadde politiserende propagandistiske rammeverk, men ble dårlig mottatt på grunn av logisk og ideologisk svake handlinger. De spilles i dag som suiter eller enslige stykker (for eksempel Tahiti Trot/Tea for Two og Polka fra bolten).

Stalineren

I 1934 hadde hans opera 'Lady Macbeth' (senere også kalt 'Katerina Ismajlova') urpremiere på to teatre samtidig - i Moskva og i Leningrad, og fikk svært bra mottagelse. De ble spilt for fulle salonger (83 ganger under to uker bare i Leningrad), ble sendt seks ganger i radio og ble hyllet som den nye sovjetiske operaen. Vendingen kom da Josef Stalin besøkte en oppføring den 26. januar 1936, hvoretter en fase av frekvente og sterkt negative kritikkartikler i pressen ble innledet (blant annet i Pravda: kaos i steden for musikk), der han ble kalt for formalist og folkets fiende. Stalin anså hans musikk for ufolkelig og ønsket en høyere grad av nasjonalisme i musikken. Sjostakovitsj tilpasset seg disse kravene. I året 1936 ble også Symfoni No.4 inndratt. Tross partiets negative kampanje, som dessuten sammenfalt med den store repressive perioden i Sovjetunionen der flere kulturpersonligheter fikk gjennomgå (se Moskvaprosessene), ble Symfoni no. 5 (1937), strykekvartett No. 1 op.49 (1938) og pianokvintett op.57 (1938) mottatt veldig positivt av publikum, og overraskende nok fikk Sjostakovitsj Stalinprisen av første kategori i mars 1941 for kvintetten. Senere ble han belønnet med Stalinprisen også for 7. symfoni (Leningradsymfonien) (første kategori; 11. april 1942) og Pianotrio (andre kategori; 1946).

Under andre verdenskrig ble Sjostakovitsj fremstilt som patriotisk og fikk stor publisitet - det største bidraget var Leningradsymfonien hvor partituret fløy rundt halve jorden (som mikrofilm) midt under brennende krig, for å gi premiere nesten samtidig i Russland (5. mars 1942 i Kujbysjev (Samara), der Sjostakovitsj var evakuert, og den 20. mars i Moskva, samt hos de allierte (29. juni av Henry Wood i London, i USA den 19. juli av Arturo Toscanini i NBC-sending, og den 14. august av Serge Koussevitzky i Massachusetts). Den mest bemerkelsesverdige oppføringen var i det beleirede Leningrad den 9. august der man skrapet sammen et symfoniorkester av 40-50 overlevende. Konserten ble sendt over høyttaler til de tyske troppene ved frontlinjen.

I 1946 startet Andrej Zjdanov (1896-1948), som av Stalin ble utnevnt til ideologisk utrenser av blant annet kunstene, sine aksjoner mot 'formalister' og andre som avvek mot partiets oppfatning om hva som var korrekte sovjetiske kunstverker. Ved sin side hadde Zjdanov komponisten Tichon Khrennikov, som ble ordførende i komponistforeningene og lojal talsmann for, for det meste medioker, sosialrealistisk musikk. For musikerne kom kulminasjonen med komponistenes plenum (2-8 oktober 1946) og ved sovjetiske komponisters første kongress (17-26 februar 1948). Komponister som Vano Muradeli, Sergej Prokofjev, Nikolaj Mjaskovskij, Aram Khatchaturian, Dmitrij Kabalevskij, Vissarion Sjebalin og Dmitrij Sjostakovitsj ble angrepet svært heftig. Partiet opprettet et indeks over forbudte verker. For Sjostakovitsj sin del havnet symfoniene No.6, 8 og 9, 1. pianokonsert, To stykker for strykeoktett, Andre pianosonate, Seks romanser til tekster av W Raleigh, R Burns og W Shakespeare, samt Aforismer i indekset. Sjostakovitsj ble dessuten avskjediget som professor. Tross de offisielle reprimandene for ikke å ha svart for sitt ansvar som kunstner i sovjetregimets tjeneste uttalte han aldri til publikumet noen kritikk mot dette. I all vesentlighet forble han sitt regime tro.

Sjostakovitsj innså situasjonens alvor og var nær ved å ta sitt liv, ventet på å bli arrestert samt fikk leve uten lønn den første tiden etter utrenskingen. Samtidig med den ulykksalige kongressen holdt han på å komponere Passacagliaen i fiolinkonserten, og trolig gjengir den en avgrunnssmerte for komponistens situasjon. Til tross for at konserten ble klar i 1948, fant han det klokest å vente med oppførselen til etter Stalins død, liksom med den fjerde symfonien. Noen andre verker ble også skrevet for skrivebordsskuffen, for eksempel sangene Fra jødisk folkepoesi som ble skrevet ved feil tidspunkt, akkurat når Stalin dro i gang en antisemittisk utrenskning i 1948.

Antiformalist Rajok er en legendarisk musikkarikatur med kobling til kritikken i 1948 og til den andre komponistkongressen i 1957. Det gikk lenge rykter om Rajoks eksistens, og disse skapte en del autentisitetsdebatter, også etter at notene kom fram i 1989.

Tiden frem til Stalins død i 1953 kan ses som fortsatt dressuroppvisning. Under perioden skrev Sjostakovitsj filmmusikk og et antall verker med tydelig realsosialistisk programinnstilling, som for eksempel oratoriet Skogenes sang (op. 81; 1949), korverket Ti dikt til tekster av revolusjonære poeter fra sent 1800- og tidlig 1900-tallet (op. 88; 1951). Til tross for verkenes tvilsomme kunstneriske verdi, ble han belønnet med ytterligere to Stalinpriser. I det private skrev han blant annet 24 preludier og fuger (op. 87; 1950-51).

Sammen med noen forfattere ble Sjostakovitsj overraskende valgt til å representere Sovjetunionen på Kultur- og vitenskapskongressen for verdensfreden i New York i 1949, og lignende kongresser i Warszawa i 1950 og Wien i 1952.

Avstalinisering

Tiende symfoni, første sats, tredje tema

Straks etter Stalins død våget Sjostakovitsj seg på å gjenoppta symfonikomponeringen og allerede i desember 1953 ble hans tiende symfoni op.93 oppført med stor publikumsfremgang i Leningrad og Moskva. Symfonien inneholder komponistens signatur D-Ess-C-H og signaturen på hans 'muse' Elmira Navizova, en 24-årig pianist fra Baku. Hennes signatur er et krypto av Elmira - E-A-E-D-A (etter E, L=russisk 'JI' ser ut som A, Mi=E, R=russisk 'P' ser ut som D, og A). Til tross for symfoniens fremgang fortsatte Khrennikov å diskutere dens 'formalisme', men atmosfæren i Sovjet ble mer og mer avstalinisert og det kulturelle mangfoldet ble igjen akseptert (innenfor visse grenser).

Flere av Sjostakovitsj verker som var umulige under Stalin ble uroppført:

15. januar 1955 Fra jødisk poesi.
29. oktober 1955 Fiolinkonserten med den russiske stjernefiolinisten David Oistrakh.
30. desember 1961 Symfoni No.4 med Kirill Kondrasjin.

Dessuten kom verkene som ble forbudte (såkalt 'upassende å oppføres i Sovjetunionen') igjen på konsertprogrammet. Blant annet 'Lady Macbeth', som ble satt opp igjen for operasesongen 1959-1960 på Kirovteateret.

Når komponisten fylte 50 år ble han skjenket Leninordenen og ved en hyllingskonsert ble fiolinkonserten samt hans 5. symfoni oppført.

Den første cellokonserten op. 107, som ble uroppført 21. september 1959 av Mstislav Rostropovitsj, syntes å inneholde et 'kodet' tema - det fire toner lange motivet som finnes i hele stykket er tatt fra prosesjonen til henrettingen i Sjostakovitsj filmmusikk til Den unge garden (1948), og finalen inneholder et ledemotiv som er forvrengte fraser fra Stalins yndlingsfolkemelodi Suliko.

Under høsten 1959 gjorde Sjostakovitsj to viktige reiser:

til festivalen for samtidsmusikk, Warszawa-høst, der han fikk muligheten til å høre moderne musikk av Bacewicz, Górecki, Boulez, Britten, Nono, Xenakis, Varése, med flere.
til USA der flere av hans verker ble oppført.

De to etterfølgende symfoniene hadde igjen programmatisk innhold: den ellevte symfonien, op. 103 «1905» handler om den blodige søndagen som var en av de dramatiske hendelsene før den russiske revolusjonen. Visse kilder (Sjostakovitsj venner) gjør det gjeldende at dette var en kommentar til Oppstanden i Ungarn i 1956, men dette ble offisielt fornektet av komponisten. Symfonien ble uroppført på den førtiende årsdagen til oktoberrevolusjonen, og skaffet ham Leninprisen i 1958. Den tolvte symfonien op. 112 '1917' var tilegnet Lenin, og ble oppført den 1. oktober 1961. Symfonien ble skrevet samtidig som Sjostakovitsj, til stor forskrekkelse blant vennene og intellektuelle, ble medlem i kommunistpartiet i 1960.

Senere år

Den 19. september 1961 publiserte Jevgenij Jevtusjenko diktet Babij Jar i Literaturnaja gazeta, som berørte jødenes forfølgelse. Diktet opprørte opinionen og poeten ble anklaget for å løfte fram jødisk lidelse under andre verdenskrigen framfor det russiske folkets. Sjostakovitsj ble dypt rørt av teksten og satte umiddelbart i gang med å komponere diktet og kontaktet deretter Jevtusjenko for å få hans godkjennelse til å anvende teksten. Når de begge møttes, ble Sjostakovitsj interessert i flere dikt av forfatteren, og symfoni no. 13 ble et femsatsers verk for symfoniorkester, basstemme og mannskor med satsene: (1) Babi Jar, (2) Humor, (3) I butikken, (4) Skrekk, (5) En karriere.

Komponisten hadde problemer med å finne dirigent og bass som var villige til å være med på dette kontroversielle verket. Hans førstehåndsvalg var Mravinskij som uroppførte flere av hans symfonier, men han vegret seg. Likeså avslo den ukrainske bassen Boris Gmirya, som etter at han konsulterte det ukrainske kommunistpartiet fikk høre at diktene skulle forbys i Ukraina. Dirigenten Kirill Kondrasjin var villig til å dirigere symfonien, og begynte innstuderingene med bolsjoj-bassen Viktor Nechipailo, og, som det skulle vise seg å bli trengt, også erstatteren Vitalij Gromadskij. Det påstås at det dagen før premieren oppstod en skarp meningsutveksling mellom Jevtusjenko og Nikita Krutsjov når Jevtusjenko og Sjostakovitsj nektet å dra inn verket P.Jonson L.Labedz: Khruishchev and the Arts: The Politics of Soviet Culture 1962-1944, Cambridge MA, 1965Laurel E. Fay: Shostakovich - A Life side 234. På sluttrepetisjonen var også bassen Nechipailo forsvunnet av uklare årsaker, og reserven Gromadskij fikk kalles inn. Verket ble oppført som planlagt den 18. desember 1962, men møttes av ingen kommentarer i pressen! Straks ble det ultimatum stilt at teksten skulle justeres for å påpeke at også det ukrainske og russiske folket fikk lide under nazismen. Jevtusjenko endret åtte linjer så stykket passet bedre til regimets krav og Kondrasjins neste oppførelse fikk den endrede teksten. Sjostakovitsj ville allikevel ikke endre partituret, og i Minsk oppførte straks etter dirigenten Vitalij Katajev den opprinnelige teksten. Selv om verket ikke var blitt forbudt, så ble det gjort klart at videre fremføring ikke ble godkjent.

Sjostakovitsj påbegynte i 1961 en gjennomgang av Lady Macbeth og den reviderte operaen fikk nytt opusnummer, opus 114, og ny tittel - Katerina Izmailova. En uofisiell premiere ble smugoppført ved at man med kort varsel byttet ut Rossinis Barbereren i Sevilla mot Katerina Iazmailova den 26. desember 1962, hvoretter partiet tok en betenkningstid . Den offisielle premieren fant sted 8. januar 1963. Den reviderte versjonen ble oppført i de nærmeste årene i Riga, London, Wien, Kazan, Kiev, Ruse i Bulgaria, Leningrad og Budapest. Når La Scala satte opp den eldre Lady Macbeth, protesterte Sjostakovitsj og krevde at opus 114 skulle anvendes.

Komposisjonene som kom til under Sjostakovitsj siste ti år kan ses som egenrådige og vakte stor glede hos komponisten og hans venner. Den andre cellokonserten op.126 ble skrevet spesielt for Rostropovitsj og ble uroppført ved æreskonserten ved Moskvakonservatoriet i sammenheng med komponistens sekstiårsdag, der han fikk overrakt Leninordenen, gullordenen «Hammeren og sigden» og tittelen «Helten av sosialistarbeide».

I samme periode var Sjostakovitsj i en komposisjonsfase der dodekafoniske element ble anvendt bevisst i hans verk: Syv vers av Alexander Blok opus 127, Fiolinkonsert No. 2 opus 129, Strykekvartettene no. 12 opus 133 og no.13 opus 138, Sonate for fiolin og piano opus 134 og symfoni no.14'' opus 135. Under de tidligere årene hadde Sjostakovitsj i samsvar med sovjetdoktrinen bestemt avvist tolvtonemusikken (som dessuten var forbudt i landet).

Syv vers av A. Blok er skrevet for sopran, cello, fiolin og piano og var påtenkt hans venner David Oistrakh, Galina Visjnevskaja, Mstislav Rostropovitsj og komponisten, selv om hans helsetilstand ikke tillot ham å oppføre verket. Ved den første oppføringen den 23. oktober 1967 ble det spilt piano av en annen venn, Mieczyław/Moisej Vainberg. Fiolinkonsert no.2 og fiolinsonaten ble skrevet som 59- respektive 60-årsfødselsdagsgaver til David Oistrakh og ble uroppført av fiolinisten den 26. desember 1967 (med Kirill Kondrasjin) samt den 8. januar 1969 og ble deretter et konsertnummer på dennes turnéer. Den fjortende symfonien er egentlig en sangsyklus til tekster av Federico Garcia Lorca, Guillaume Apollinaire, Wilhelm Küchelbecher og Rainer Maria Rilke. Symfonien ble oppført den første gangen for en liten krets den 21. januar, med introduksjon av komponisten, og for publikum den 29. september 1969. Den uoffisielle oppføringen var på Sjostakovitsj initiativ da han var syk og var usikker på hvor lenge han hadde igjen å leve.

Symfoni no.15 opus 141 (uroppført 8. januar 1972) og Strykekvartett no.15 opus 144 (uroppført 1. oktober 1975) kan ses som komponistens musikalske testamente og en summering av hans livsverk der nettopp disse to musikkformene var de viktigste for ham selv. Symfonien vever inn en mengde sitater fra Rossinis Guillaume Tell, Wagners skjebnemotivet fra Der Ring des Nibelungen, hans egne verker, blant annet passacagliaen fra den første fiolinkonserten, samt signaturen D-Ess-C-H. Sitatet i symfonien dro i gang en mengde spekulasjoner om skjulte meldinger. Kvartetten er svært alvorlig og mettet av dødsstemning og en naturlig siste kvartett, hvilket alltid har et personlig og introvert tonespråk. Sjostakovitsj siste komposisjon ble Sonate for viola og piano opus 147.

Systemtro eller dissident?

Frimerke fra år 2000

Sjostakovitsj memoarer, utgitt på engelsk, fikk en helt annen reaksjon - plutselig ble Sjostakovitsj fremstilt som dypt kritisk mot sovjetsystemet og mot Stalin. Memoarene, nedskrevet av Solomon Volkov og publisert under tittelen Memoarer, har ledet til en omfattende revisjonist-debatt om Sjostakovitsj sanne lojalitet. I følge Fay, Brown og andre forskere er det mye som tyder på at Volkovs bok ikke kan ses som autentiske memoarer; de notatene som ble forevist av Volkov og som var signert av komponisten gjengav tekster som ble publisert i russisk media. Dessuten møttes ikke Volkov og Sjostakovitsj mer enn tre-fire ganger i perioden 1971-75, i følge komponistens enke Irina.

Senere forskning antyder at Sjostakovitsj i store deler av livet faktisk var dypt kritisk mot det systemet han tjente. Mye tyder på at han var overbevist sosialist; og han ble dessuten rikelig belønnet (på samme måte som den kommunistiske eliten), men på den annen side var han periodevis dypt fornedret og hatet (hovedsakelig under Stalin-æraen). Det er mest trolig at Sjostakovitsj har vært en skapdissident, og at han bare uttrykte sine avvikende meninger gjennom musikken. Verket Antiformalist Rajok, nevnt tidligere, er et eksempel på at han eksplisitt uttrykte et dissidentstandpunkt.

Sjostakovitsj kom tidlig til å innse spillereglene i systemet. To runder med kraftige reprimander (1936-37 og 1948) lærte ham å tilpasse seg til partiets krav, selv om det virket hemmende på hans innovative kreativitet, overlevelsen var viktigere enn dumdristig heroisme. Han uttalte seg i offisielle sammenhenger, som kontakter med vesterlandsk presse, i overenskommelse med den sovjetiske ideologien. Men på den andre siden kunne han i sine verker ta seg store friheter og berøre veldig følelsesmessige emner som antisemittisme. Hans tonale språk i de originale komposisjonene er fylt med dysterhet, sarkasmer og konfliktfylte eksplosjoner og skiller seg markant fra den påbudte sosialrealistiske estetikken. På den andre siden skrev han også et stort antall politisk korrekte verker av varierende kvalitet. Hans relasjon til Lenin var også spesiell - komponisten skrev på eget initiativ et antall hylningsverker til minnedager, det siste var Lojalitet op.136 (1970), der Lenin i Dolmatovskijs tekst - som kom til etter nøye anvisninger fra Sjostakovitsj - løftes opp til religiøse nivåer over gudebildene i verdensreligionene.

Når Aleksandr Solzjenitsyn fikk Nobelprisen svarte det sovjetiske systemet med forfølgelse og baksnakkelse; og mens makkerne Rostropovitsj og Visjnevskaja protesterte åpent og støttet forfatteren, valgte Sjostakovitsj kommuniststatens side og fordømte ham. Sjostakovitsj forsøkte også å tale makkerne til forstand - Visjnevskaja skrev i sine memoarer at han sa «Sløs ikke med kreftene. Arbeid, spill. Dere lever i dette landet og må se saken som den er. Ha ingen illusjoner. Det finnes intet annet liv, det kan ikke være annet. Vær takknemlige for at dere fremdeles puster!». Lignende episode oppstod når Andrej Sakharov ble utsatt for en grov heksejakt etter sin kamp for de medborgerlige rettighetene - også dette fordømte Sjostakovitsj, selv om han i følge visse kilder skal ha angret på dette.

Verkfortegnelse

Symfonier

(St.Petersburg er tidligere Leningrad, byens navn etter Lenins død)

No 1 f-moll Op.10 (1924-25; 1:a oppført 12. mai 1926 i St. Petersburg, dir. Nikolay Malko)
No.2 H-dur Op.14 'Dedikasjon til Oktober', tekst av Alexander Bezjimenskij, (1927; 1:a oppført 5. november 1927 i St. Petersburg, dir. Nikolay Malko)
No.3 Ess-dur Op.20 '1. mai', tekst av Semjon Kirsanov, (1929; første oppføring 21. januar 1930 i St. Petersburg, dir. Alexander Gauk)
No.4 c-moll Op.43 (skrevet 1935-36 under Moskvaprossessene, første oppføring 30. desember 1961 i Moskva, dir. Kirill Kondrasjin)
No.5 d-moll Op.47 (i Sovjetunionen ofte kalt Hamletsymfonien) (1937; første oppføring 21. november 1937 i St. Petersburg, dir. Jevgenij Mravinskij)
No.6 h-moll Op.54 (1939; første oppføring 21. november 1939 i St. Petersburg, dir. Jevgenij Mravinskij)
No.7 C-dur Op.60 'Dedikert til byen Leningrad' ('Leningradsymfonien') (1941; første oppføring 5. mars 1942 i Moskva, dir. Samuil Samosud)
No.8 c-moll Op.65 (1943; første oppføring 4. november 1943 i Moskva, dir. Jevgenij Mravinskij)
No.9 Ess-dur Op.70 (1945; første oppføring 3. november 1945 i St. Petersburg, dir. Jevgenij Mravinskij)
No.10 e-moll Op.93 (1953; første oppføring 17. desember 1953 i St. Petersburg, dir. Jevgenij Mravinskij)
No.11 g-moll Op.103 'Året 1905' (1956-57; første oppføring 30. oktober 1957 i Moskva, dir. Natan Rakhilin)
No.12 d-moll, Op.112 'Året 1917' til Lenins minne (1959-61; første oppføring 1. oktober 1961 i St. Petersburg, dir. Jevgenij Mravinskij)
No.13 b-moll, Op.113 'Babi Jar' (med bassstemme och kor), tekst av Jevgenij Jevtusjenko, (1962; første oppføring 18. desember 1962 i Moskva, dir. Kirill Kondrasjin)
No.14 Op.135 for sopran, bass, strykeorkester och slagverk, tekst: Federico Garcia Lorca, Guillaume Apollinaire, Wilhelm Küchelbecher och Rainer Maria Rilke, (1969; første oppføring 29. september 1969 i St. Petersburg, dir. Rudolf Barsjaj)
No.15 A-dur Op.141 (1971; første oppføring 8. januar 1972 i Moskva, dir. Maxim Sjostakovitsj)
Kammersymfoni Op.110a
Symfoni for strykere Op.118a

Konserter

Konsert for piano, trompet og orkester Op.35 (1933, første oppføring 15. oktober 1933 med komponisten på piano, Alexander Sjmidt på trompet, Frits Stiedry som dirigent, og Leningradfilharmonikerne i Leningrad)
Pianokonsert No.2 Op.102 (1957, første oppføring 10. mai 1957 Maxim Sjostakovitsj piano, Nikolaj Anosov dirigent, USSR Statssymfoniorkesteret i Moskva)
Fiolinkonsert No.1 Op.99 (1947-48, første oppføring 29. oktober 1955 David Oistrakh fiolin, Jevgenij Mravinskij dirigent, Leningradfilharmonikerne i Leningrad)
Fiolinkonsert No.2 Op.129 (1967, første oppføring 26. september 1967 David Oistrakh fiolin, Kirill Kondrasjin dirigent, Moskvafilharmonikerne i Moskva)
Konsert for cello og orkester No.1 Op.107 (1959, første oppføring 4. oktober 1959 Mstislav Rostropovitsj cello, Jevgenij Mravinskij dirigent, Leningradfilharmonikerne i Leningrad)
Konsert for cello og orkester No.2 Op.126 (1966, første oppføring 25. september 1966 Mstislav Rostropovitsj fiolin, Jevgenij Svetlanov dirigent, Moskvafilharmonikerne i Moskva)

Annen symfonisk musikk

Scherzo i fiss-moll op.1 (1919)
Tema og variasjoner i B-dur op.3 (1921-22)
Scherzo i Ess-dur op.7 (1923)
To stykker for operaen Der arme Columbus av Ervin Dressel op.23 (1929)
Fem fragmenter for orkester op.42 (1935; første oppføring 26. april 1965, Leningradfilharmonikerne, dirigent Igor Blasjkov)
Festouverture i A-dur op.96 (1954; første oppføring 6. november 1954, Bolsjoj-orkester, dirigent Alexander Melik-Pasjajev)
Ouverture over russiske og kirgisiske folketemaer op.115 (1963; første oppføring 2. november 1963, Frunze-teater)
Sorg og triumfpreludium for minnet av heltene i slaget om Stalingrad op.130 (1967)
Oktober, symfonisk dikt (1967; første oppføring 16. september 1967, USSR Statlige Symfoniorkesteret, dirigent Maxim Sjostakovitsj)
Den sovjetiske militsens marsj for militærorkester op.139 (1970)

Operaer og balletter

Opera Nesen Op.15(1927-28)
Ballett Gyldne alderen Op.22 (1929-30)
Ballett Bolten Op. 27 (1930-31)
Opera Det store lynet (1931-32, ikke fullført)
Opera Lady Macbeth fra Mtsensk Op.29 (1930-32)
Ballett Klar strøm Op.39 (1934-35)
Opera Spillerne efter Gogol (1941-42, ikke avsluttet)
Operett Moskva, Tjerjomusjki Op.105 (1957-58)
Opera Katerina Izmailova Op.114; omarbeiding av Lady Macbeth Op.29 (1954-63)

Teatermusikk (ikke komplett)

Vegglusen, musikk til en komedie av av Vladimir Majakovskij op.19 op.19 (1929)
Hypotetisk mord musikk til en en revy av Vsevolod Vojevodin, op.31 (1931)
Hamlet av Shakespeare op.32 (1931-32)
Kong Lear av Shakespeare op.58a (1941)

Strykekvartetter og pianokvintett

Strykekvartett nr. 1 C-dur op.49 (1938, første oppføring: Glazunovkvartetten, 10. oktober 1938 i Leningrad)
Strykekvartett nr. 2 A-dur op.68 (1944, første oppføring: Beethovenkvartetten, 14. november 1944 i Leningrad)
Strykekvartett nr. 3 F-dur op.73 (1946, første oppføring: Beethovenkvartetten, 16. desember 1946 i Moskva)
Strykekvartett nr. 4 D-dur op.83 (1949, første oppføring: Beethovenkvartetten, 3. desember 1953 i Moskva)
Strykekvartett nr. 5 B-dur op.92 (1952, første oppføring: Beethovenkvartetten, 13. november 1953 i Moskva)
Strykekvartett nr. 6 G-dur op.101 (1956, første oppføring: Beethovenkvartetten, 7. oktober 1956 i Leningrad)
Strykekvartett nr. 7 fiss-moll op.108 (1960, første oppføring: Beethovenkvartetten, 15. mai 1960 i Leningrad)
Strykekvartett nr. 8 c-moll op.110 (1960, første oppføring: Beethovenkvartetten, 2. oktober 1960 i Leningrad)
Strykekvartett nr. 9 Ess-dur op.117 (1964, første oppføring: Beethovenkvartetten, 20. november 1964 i Moskva)
Strykekvartett nr. 10 Ass-dur op.118 (1964, første oppføring: Beethovenkvartetten, 20. november 1964 i Moskva)
Strykekvartett nr. 11 f-moll op.122 (1966, første oppføring: Beethovenkvartetten, 28. mai 1966 i Leningrad)
Strykekvartett nr. 12 Dess-dur op.133 (1968, første oppføring: Beethovenkvartetten, 14. september 1968 i Moskva)
Strykekvartett nr. 13 b-moll op.138 (1970, første oppføring: Beethovenkvartetten, 13. desember 1970 i Leningrad)
Strykekvartett nr. 14 Fiss-dur op.142 (1973, første oppføring: Beethovenkvartetten, 12. november 1973 i Leningrad)
Strykekvartett nr. 15 ess-moll op.144 (1974, første oppføring: Tanejevkvartetten, 15. november 1974 i Leningrad)
Pianokvintett g-moll op.57 (1940, første oppføring: Beethovenkvartetten med komponisten ved pianoet, 23. november 1940 i Moskva)

Pianotrioer

No.1 c-moll op.8 (1923)
No.2 e-moll op.67 (1944, første oppføring Dmitrij Tsiganov, Sergej Sjirinskij og komponisten, 14. november i Leningrad)

Sonater

Pianosonate no.1 op.12 (1926)
Pianosonate no.2 i h-moll op.61 (1943)
Sonate i d-moll for cello og piano Op.40 (1934)
Sonate for fiolin og piano Op.134 (1968)
Sonate for viola og piano Op.147 (1975)

Musik for solopiano

Åtte preludier op.2 (1918-20)
Tre fantastiske danser op.5 (1922)
Suite i fiss-moll for to pianoer op.6 (1922)
Pianosonate no.1 op.12 (1926)
Aforismer op.13 (1927)
24 preludier op.34 (1932-33)
Pianosonate no.2 i h-moll op.61 (1943)
Barnets notebok, syv stykker op.69 (1944-45)
24 preludier og fuger op. 87 (1950-51)
Concertino for to pianoer op.94 (1954)

Uten opusnummer:

Fem preludier (1919-1920)
Glad marsj for to pianoer (1949)
Syv dukkedanser arrangement av beletsuiter (1952)
Tarantella for to pianoer (trolig 1954)

Sanger

To Krylov-fabler for mezzosopran eller kor og orkester op.4 (1922)
Seks romanser fra tekster av japanske poeter'' for tenor og orkester op.21 (1928-32)
Fire romanser til Pusjkins dikt op.46 (1936-37)
Seks Romanser til dikt av Raleigh, Burns och Shakespeare for bass og piano op.62 (1942)
Seks Romanser til dikt av Raleigh, Burns och Shakespeare for bass og kammerorkester op.140 (1971)
Fra den jødiske folkepoesien op.79 (for sopran, kontraalt, tenor og piano) (1948)
Fra den jødiske folkepoesien op.79a (for sopran, kontraalt, tenor og orkester) (1948-1964)
To romanser fra tekster av M. Lermontov for stemme og piano op.84 (1950)
Fire sanger til tekster av J. Dolmatovskij for stemme og piano op.86 (1950-51)
Fire monologer fra tekster av Pusjkin for bass og piano op.91 (1952)
Fem romanser til tekster av J. Dolmatovskij for bass og piano op.98 (1954)
Spanske sanger for mezzosopran og piano op.100 (1956)
Satirer (Minner av det forgagne) for sopran og piano op.109 (1960)
Fem romanser fra tekster fra magasinet Krokodil for bass og piano op.121 (1965)
Forord til en komplett utgave av mina verker og en kort refleksjon apropos dette forordet for bass og piano op.123 (1966)
Syv dikt av A. Blok for sopran, fiolin, cello og piano op.127 (1967)
'Vår, vår', romanse for bass og piano op.128 (1967)
Seks vers av Marina Tsvetajeva for kontraalt og piano op.143 (1973)
Seks vers av Marina Tsvetajeva for kontraalt og kammerorkester op.143a (1974)
Suite for dikt av Michelangelo Buonarroti op.145 for baryton og piano (1974)
Suite for dikt av Michelangelo Buonarroti op.145a for baryton og orkester (1975)
Fire dikt av kaptein Lebjadkin op.146 for baryton og piano (1974) (Note: Lebjadkin fra Dostojevskijs onde ånder)

Uten opusnummer:

Impromptu-madrigal (trolig 1930)
Patriotisk sang tekst: Jevgenij Dolmatovskij (1943)
Sang om den Røde arméen text: Michail Golodny (1942)
Greske sanger for stemme og piano (1952-53)
Kyss romanse for stemme og piano til tekst av Jevgenij Dolmatovskij (trolig 1954)

Korverk

Fosterlandets dikt, kantate for mezzosopran, tenor, to barytoner, bass, kor og orkester op. 74 (1947)
Skogenes sang, oratorium op. 81 til tekst av Jevgenij Dolmatovskij (1949)
''Ti dikt fra tekster av revolusjonære poeter fra det sene attenhundretallet og det tidlige nittenhundretallet' for kor a capella op.88 (1951)
Solen skinner over vårt fosterland kantate op.90 (1952)
To russiske folkesanger for kor a capella op.104 (1957)
Henrettelse av Stepan Razin for bass, kor og orkester op.119 (1964)
Lojalitet, åtte ballader for mannskor a capella op.136 (1970)

Uten opusnummer:

Ed til folkets kommissarie (1941)
Vaktdivisjonens sang (1941)
Ære til vårt sovjetiske hjemland (1943)
En skål til vårt fedreland (1944)
Svarte havet (1944)
Antiformalist rajok (trolig 1948-1968)
Vår sang (1950)
Fredsvennenes marsj (trolig 1950)
Ti russiske folkesanger (1951)
Oktobermorgen (1957)
Vi pleier oktobermorgenen i våre hjerter (1957)
Vi lovsynger vårt fedreland (1957)

Populærmusikk (ikke komplett)

Suite for Jazzorkester No.1 (1934)
Suite for Jazzorkester No.2 (1938)

Suiter (ikke komplett)

Andre orkesterverker (ikke komplett)

Filmmusikk (ikke komplett)

Sjostakovitsj skrev musikk till 37 filmer, blant annet Bremsen (med den populære suiten fra filmen).

Det nye Babylon, Op.18, regi Grigorij Kozintsev och Leonod Trauberg (1928-1929)
Ensom, Op.26, regi Grigorij Kozintsev och Leonod Trauberg (1928-1929)
Det gylne berg, Op.30, regi Sergej Jutkevitj (1931)
Motplan, Op.33, regi Fridrich Ermler och Sergej Jutkevitj (1932)
Berettelsen om presten og hans arbeider Tjukkskalle, Op.36, ikke fullført animert film, regi Michail Tsechanowskij (1933-1934)
Kjærlighet og hat, Op.38, regi Albert Gendelsjtein (1934)
Maksims ungdom, Miximtriologi del 1, Op.41, regi Grigorij Kozintsev og Leonod Trauberg (1934)
Venninner, Op.41a, regi Leo Arnsjtam (1934-1935)
Maksims gjenkomst, Miximtriologi del 2, Op.45, regi Grigorij Kozintsev og Leonod Trauberg (1936-1937)
Volotjajevs dager, Op.48, regi Georgij Vasiljev og Sergej Vasiljev (1936-1937)
Viborgdistrikt, Miximtriologi del 3, Op.50, regi Grigorij Kozintsev og Leonod Trauberg (1936-1937)
Venner, Op.51, regi Leo Arnsjtam (1938)
Den store medborgeren, del 1, Op.52, regi Fridrich Ermler (1937)
Mannen med pistolen, Op.53, regi Sergej Jutkevitsj (1938)
Den store medborgeren, del 1, Op.55, regi Fridrich Ermler (1938-1939)
Den dumme lille musen, Op.56, animert film, regi Michail, Tsechanovskij (1939)
Korzinkinas eventyr, Op.59, regi Klimentij Mints (1040-1941)
Zoja, Op.64, regi Leo Arnsjtam (1944)
Enkle mennesker, Op.71, regi Grigorij Kozintsev og Leonod Trauberg (1945; utgitt i 1956)
Det unge garden, Op.75, regi Sergej Gerasimov (1947-1948)
Pirogov, Op.76, regi Grigorij Kozintsev (1947)
Mitsjurin, Op78, regi Alexander Dovzjenko (1948)
Sammentreff ved Elbe, Op.80, regi Grigorij Alexandrov (1948)
Berlins fall, Op.82, regi Michail Tjaureli (1949)
Belinskij, regi Grigorij Kozintsev (1950; utgitt i 1953)
Det uforglemmelige året 1919, Op.89, regi Michail Tjaureli (1949)
Sangen om de store flodene, Op.95, dokumentär/DDR, regi Joris Ivens (1954)
Bremsen, Op.97, regi Aleksander Faintsimmer (1955)
The First Echelon, Op.99, regi Michail Kolatozov (1955-56)
Chovansjtjina, Op.106, orkestrering av Musorgskijs opera for film, regi Vera Strojeva (1958-1959)
Fem dager - fem netter, Op.111, regi Leo Arnsjtam (1960)
Tsjeromusjki, arr. av Op.105, operettfilm, regi Gerbert Rappaport (1962)
Hamlet, Op.116, regi Grigorij Kozintsev (1963-1964)
Ett år er som en livstid, Op.120, regi Grigorij Rosjal (1965)
Katarina Izmaijlova, filmversjon av opera op.114, regi Michail Sjapiro (1966)
Sofija Perovskaja, Op.132, regi Leo Arnsjtam (1967)
Kong Lear, Op.137, regi Grigorij Kozintsev (1970)

Sjostakovitsj' musikk i nyere filmer

Eyes Wide Shut (1999), regi: Stanley Kubrick, Vals nr. 2 fra suite for underholdningsorkester, fremført av Royal Concertgebouw Orchestra^{(jf. [1] )}
Fantasia 2000, regi: James Algar og Gaëtan Brizzi, Pianokonsert nr. 2 (1999)Sjostakovistj kreditert som komponist i følge IMDB.com

Instrumentering/rekonstrusjon av Musorgskijs operaer

Boris Godunov, opera av Modest Musorgskij - Sjostakovitj rekonstruerte verket 1939-1940 med en alternativ orkestrering till den vanlige versjonen av Rimskij-Korsakov. Klangen er råere og anses å ligge nærmare Musorgskijs intensjoner. (Op.58 i Sjostakovitsj verkfortegnelse). Første sceneoppføring 4. november 1959 på Kirov i Leningrad.
Chovansjtjina, opera av Modest Musorgskij - Sjostakovitsj orkestrerte operaen 1958 først for film. (Op.106 i Sjostakovitj verkfortegnelse). Første sceneoppføring 25. november 1960 på Kirov i Leningrad.

Litteratur

Fay, Laurell E. Shostakovich - A Life. 2000. 0-19-513438-9
Brown, Malcolm M. (ed) A Shostakovich Casebook. 2004
Sjostakovitsj, Dimitrij. Memoarer. fortalt til Solomon Volkov. Cappelen, 1980. ISBN 82-02-04496-0
Jacobsson, Stig. Dmitrij Sjostakovitsj. Borås, 1983. ISBN 91-85846-35-X (svensk)
Gundersen, Linda M.A. De Store komponister : Bind 5. Musikken i det 20. århundre. LibriArte, 1997. ISBN 82-445-0194-4
Andersson, Martin. «Balansekunstneren Sjostakovitsj : under hammer og sigd » I: Klassisk musikkmagasin, nr 3 (2006)
Skjeldal, Eskil. «Kampen for kunstnerisk integritet : Sjostakovitsj' symfoni nr. 5» I: Kirke og kultur, nr 1 (2004)
Hegge, Per Egil. «Khatsjaturjan var alltid på plass» I: Klassisk musikkmagasin, nr 1 (2003)
Sverdrup-Thygeson, Ulrik. «Musikk for et regime» I: Filologen, nr 2 (2002)
Bruland, Bjarte. «Dimitrij Sjostakovitsj og Stalin : fortidens musikk» I: Historie, nr 3 (1998)
Bjønnes, Astrid. «Sjostakovitsj og kunsten i Russland». I: Ergo, hefte 2 (1980)
Skyllstad, Kjell. «Sjostakovitsj, kommunismen og Sovjetstaten». I: Ballade, nr.2 (1980)

Referanser og fotnoter

Eksterne lenker

Shostakovitch.org (engelsk)