Inngåelse
Ekteskapet inngås gjennom
ektevigsel i nærvær av to
vitner; én forlover for hver part. Ved vigselen skal kvinnen og mannen samtidig være nærværende, og
norsk lovenen kjenner ingen unntak fra denne betingelsen. De skal hver for seg på spørsmål fra
vigsler gi til kjenne at de samtykker til ekteskapet. Vigsleren skal deretter forklare at de er ektemaker. Vigsler kan være en
prest i
Den norske kirke, eller en prest eller forstander i et registrert
trossamfunn, evt. seremonileder i et
livssynssamfunn, som har vigselsrett; notarius publicuset; norsk utenrikstjenestemann; eller særskilt viglser oppnevnt av
departement under spesielle omstendigheter. Det er vanlig at personer i ekteskap bor sammen, men dette er ikke noe krav fra lovens side.
Historie
Et japanistisksk brudepar i tradisjonelle drakter under en shinto
bryllupsseremoni
Ekteskapet har siden forhistoriske tider blitt sett på som samlivet mellom
mann og
kvinne, orientert mot ektefellenes gjensidige hjelp og støtte, samt mot fødsel og oppdragelse av barn.
Noen steder har man praktisert polygami. Vanligvis har det da vært snakk om at en mann har flere koner (polygyni). Det at en kone har flere menn (polyandri) har vært mye mer sjelden, men det forekommer for eksempel noen steder i Asia og hos noen inuitter. Men også på steder hvor polygami praktiseres, har et ekteskap mellom én mann og én kvinne vært utgangspunktet for ekteskapsordningen, og det har vanligvis ikke vært noe krav at man skal ha mer enn én ektefelle.
I noen få kulturer har det forekommet at man har levd i gruppeekteskap, det vil si at flere menn og flere kvinner, vanligvis i en bosetning, kan ha seksuell omgang med hverandre. Dette har dog vært sjelden.
I vestlige land har det i den senere tid blitt vanligere at folk gifter seg og skiller seg, og at de gifter seg på nytt. Man kan da i samfunnsmessig sammenheng si at folk lever i seriemonogami: De har bare én partner om gangen, men har flere partnere etter hverandre.
Forskjellige samfunn har eller har hatt ulike tradisjoner og normer knytter til ekteskapsinngåelser og andre trekk ved ekteskapet. I mange samfunn har det vært vanlig at ekteskap har blitt sett på som nært nært forbundet med forholdet mellom to slekter eller to stammer. Det har også noen steder hatt betydning i forbindelse med eiendommer, og kan ha hatt sammen heng med at man ønsket å slå sammen to gårder. Derfor har det mange steder vært vanlig at man har arrangert ekteskap. Dog har det vært vanlig at de som skal inngå ekteskap har kunnet godta eller avslå det foreslåtte ekteskapet. I noen tilfelle har det imidlertid vært mer eller mindre bruk av tvang innblandet, hvilket ofte har fått voldsomme følger.
Mye av dette stabile fellesskapet har i stor grad basert seg på kvinnens avhengighet av mannens arbeid og inntekt samt at mannens fysiske overlegenhet gjorde kvinnen underkastet ektemannen i eldre tider, da normer og lovverk ikke beskyttet kvinner på samme måte som idag. Dette forandret seg i stor grad etter at det på 1900-talletsforhold ble mer og mer vanlig at kvinner fikk stemmerett og større muligheter til å få arbeid som kunne forsørge en familie. Det moderne ekteskapet er derfor mer basert på et kjærlighet enn på sosial og økonomisk avhengighet, derav en stor økning i antallet skilsmisser i periodene etter denne kvinnefrigjøringen. Det er også blitt vanligere at partene ikke gifter seg men lever papirløst i samboerskap.
Historisk sett kan man si at et ekteskap har blitt betraktet på forskjellige måter. Opprinnelig var et ekteskap gjerne et forhold mellom ætter eller andre samfunnsgrupper. I middelalderen og etterfølgende tider bar det preg av å være en religiøs institusjon. I dag er det for mange først og fremst en ren juridisk kontrakt.
I Europeisk førmiddelalder var det vanlig at par som ville gifte seg lovet hverandre troskap under et almetre eller et annet romantisk sted, og ekteskapet ble regnet som gyldig selv om bare de to var til stede. Under middelalderen fikk adelerekkeren imidlertid et behov for et troverdig system for å holde orden på arv, noe bare kirken kunne tilby dem. Ekteskap ble dermed et kirkelig anliggende, og vielsene ble etter hvert flyttet til kirkebakken og senere inn i kirkerommet. Innen senmiddelalderen hadde kirken overatt jurisdiksjonen over ekteskapet, og hadde full kontroll. Dagens kirkelige vigsel er en viderføring av denne middelalderske tradisjonen.
I noen vestlige land har ekteskapslovene blitt endret slik at ekteskap mellom partnere av samme kjønn har blitt juridisk likestilt med ekteskap mellom mann og kvinne
. Her fra en
canadisk vielse i
2004
Siden 2001 har 5 land i verden innført lover som tillater også
par av likt kjønn å inngå ekteskap.
Jens Stoltenbergs andre regjering erklærte i at de vil legge fram et tilsvarende lovendringsforslag, og 16. mai 2007 ble forslaget lagt ut for høring. Forslaget går ut på å at det blir én felles ekteskapslov for likekjønnede og ulikekjønnede par, og omfatter også endringer i blant annet adopsjonsloven, bioteknologiloven og barneloven
.
Vilkår for ekteskapsinngåelse i Norge
Ekteskapsloven sier riktignok ingenting om at brudefolkene må være av ulikt kjønn, men dette er likevel eneste praksis i Norge i dag. Den som er under 18 år får ikke inngå ekteskap uten tillatelse fra
fylkesmannen i det
fylke der personen bor. Ekteskap får ikke inngås mellom dem som er i slekt med hverandre i rett opp- og nedstigende ledd eller hel- eller halvsøsken. (Se
incest.) Ekteskap mellom søskenbarn er imidlertid tillatt. Den som er gift eller partner i et
registrert partnerskap får ikke inngå ekteskap.
Enkelte trossamfunn aksepterer ikke gjengifte når tidligere ektefelle lever (for eksempel Den katolske kirke), eller lar det være opp til den enkelte vigsler om han/hun vil vie i slike tilfeller (for eksempel Den norske kirke og Den anglikanske kirke). Adgangen til å nekte å vie i slikt tilfelle er nedfelt i ekteskapslovens §13[http://www.lovdata.no/all/tl-19910704-047-004.html#13] 
Det kan også finnes andre regler innen de enkelte trossamfunn, blant annet for minstealder og for grad av slektskap. I enkelte tilfeller vil en vigsler velge å ikke vie selv om det ikke er lovmessig adgang til det. Det er også mulig å vie personer uten å innberette ekteskapet til myndighetene. Dette gjøres i enkelte tilfeller der det er ønskelig å oppfylle religiøse krav, men hvor norsk lov ikke aksepterer ekteskapet som gyldig. Krav som stilles av trossamfunn kommer ikke foran norsk lov i tvister. Brudd på kravene kan av av enkelte religiøse samfunn brukes som grunnlag for å disiplinere eller ekskludere medlemmer.
Se også
Referanser
Eksterne lenker
Historikk m.m.
Ægteskab
Avioliitto
Mariage
Äktenskap
)
)
)
|
Om 
)
)
