Eldste i Bibelen
Det hebraiske ordet
zaqẹn og det
greske
presbỵteros i
Bibelen betyr «eldre mann» eller «eldste», og er ofte brukt som en betegnelse på menn med spesielt privilegerte oppgaver.
I det gamle Israel
Det gamle
Israel-folket som levde i
Kanaan før Kristus, og som hele
Tanákh («det Gamle Testamente») dreier seg om, hadde patriarker, dommerre og
konge blant seg som tok ledelsen. På lokalt plan, i landsbyer og byer var mange av mennene, men ikke alle, utnevnt til å virke som eldste, og skulle og ta hånd om ro og orden, dømme overtredere og avgjøre saker som angikk befolkningen. Disse omtales i Bibelen som «Israels eldste», «forsamlingens eldste», «mitt folks eldste» og «landets eldste».
[4. Mosebok 16:25; 3. Mosebok 4:15; 1. Samuel 15:30; 1. Kongebok 20:7-8.] Om det var en større by, holdt de eldste gjerne råd ved
byporten (
5. Mosebok 16:18-20;
Josva 20:4).
De jødiske eldste ser ut til å ha hatt noenlunde samme funksjon på Jesu tid, og det nevnes at «folkets eldsteråd» eller «Rådet» i Jerusalem stod bak mye av motstanden Jesus og disiplene møtte (Apostlenes gjerninger 22:5; Lukas 22:66).
I den kristne menighet
Paulus tjente i det første århundre som omreisende eldste, og skrev flere brev til eldsterådene i lokale kristne menigheter rundt omkring i
Middelhavslandene.
Timoteus,
Titus og andre ledende kristne ble bemyndiget til å utnevne eldste «i by etter by» på vegne av
apostelrådet i
Jerusalem (
Titus 1:5).
Referanser
