Fant

Fant (flertall fanter, hunkjønn fente), er den tradisjonelle betegnelsen på folk som ikke var bofaste i det gamle bondesamfunnet. Fantebegrepet kunne i visse områder brukes videre og romme alle som ikke var fra bygda eller dalen, da med en noe nedsettende klang. Innflyttere fra byene kunne kalles «byfant» eller «byfente». Prestedattera Olea Crøger og søstrene hennes, født og oppvokst i Telemark, ble omtalt som «Crøgerfæntun'» av bygdefolket.

I nyere tid er begrepet ofte assossiert med tatere og skøyere. Eilert Sundt påpekte i sine undersøkelser at det var to hovedtyper av fant. På den ene siden fantes det småtravere eller skøyere. På den andre siden var taterne, omtalt som «storfanter» eller «stortravere».

Ivar Aasen prøver i sin ordbok å gi en forklaring på hvor ordet skriver seg fra. Her skriver han: «I nyere skrifter er ordet (fant) også brugt for Tater ellr Zigeuner; men dette er feilagtig, da 'fant' ikke betegner noget Folkeslag. Gammelnorsk fantr er en ung tjener, en ærindssvend; vel egentlig utgaaet fra italiensk fante: Tjener, Yngling, Soldat (infanterist)... den slette betydning har vel udviklet sig af begrepet om en fattig Yngling eller Tjener, der opfører sig som en Herremand og saaledes tilvender sig en ufortjent anseelse.»

Fant er også navn på en eldre norsk svarthvittfilm med Alfred Maurstad i hovedrollen . En kjent slått fra Setesdal heter Fanten, mens en like kjent slått fra Telemark kalles Fenta. Aslaug Vaa har i diktet Uppi Måneskin en varm og vill skildring av et nyforelska fantepar.

Se også

• Fantestrek