Feil og blundere i skjønnlitteratur

Enhver tekst kan inneholde feil og blundere, og skjønnlitterære tekster utgjør ikke noe unntak - ikke en gang tekster av den aller høyeste kvalitet. Shakespeares verker er fulle av feil.

Det spesielle med feil innen litteraturen er at det er uklart hvilken status de egentlig har. Skjønnlitteratur er pr. definisjon fiksjonn. Man vil derfor kunne hevde at å kritisere et skjønnlitterært verk for faktafeil er å misforstå genre.

Et spesielt eksempel på dette er debatten omkring Dan Browns roman Da Vinci-koden Boken skiller seg fra det meste av skjønnlitteratur, ettersom det er trykt en forsikring fra forfatteren om at alt som omhandler dokumenter, kunst og historiske fakta er korrekt. Mange har angrepet bokens påstander som feilaktige, mens andre har forsvart boken med at den, siden den er en roman, faktisk ikke inneholder noen påstander om virkeligheten. En mulig fortolkning er at også garantien om at det er fakta som beskrives også er en del av fiksjonen.

Et annet spørsmål som reiser seg i forbindelse med feil og blundere i skjønnlitteraturen, er i hvilken grad de kan sies å ha noen innvirkning på en teksts estetiske verdi. Noen vil finne dem irriterende og forstyrrende for lesningen. Andre vil kunne oppleve at en lattervekkende feil ødelegger for de følelsene teksten antas å skulle vekke. Andre igjen vil glatt kunne overse dem. Et tredje spørsmål er i hvilken grad vi kan vite at noe er en feil eller blunder. En feilaktig faktaopplysning kan, i en skjønnlitterær tekst, være et bevisst virkemiddel. En dobbeltbetydning kan være lagt inn med vilje.

Litterære feil og blundere kan hevdes å være et problemområde for litteraturvitenskapen. De fleste metodene for litterær analyse forutsetter at teksten ikke kan overprøves ved å vise til noe utenfor teksten. De forutsetter også vanligvis at alle sider ved en tekst kan forklares ut fra en kunstnerlig intensjon (som ikke nødvendigvis må knyttes til forfatteren som person). Hvis alt en tekst rommer er intensjonalt, og teksten ikke kan overprøves, så skulle det ikke være mulig for oss å gjenkjenne feil og blundere i en tekst.

Innen det engelske språkområdet kalles en litterær blunder gjerne en blooper. Termen blooper ble opprinnelig brukt om feil og tabber i film og TV, men har etter hvert spredd seg og brukes nå innen sport, IT og litteratur. Pr. i dag kan en blooper defineres som en lattervekkende feil i et produkt eller en aktivitet som et preget av en høy grad av design og struktur, som et kunstverk, et underholdningsprodukt, et dataprogram eller et regelbundet spill.

Ordet blooper later til å først ha blitt brukt i denne betydningen av TV-produsenten Kermit Schaefer, som laget en serie LP-plater med blundere på 50- og 60-tallet. Opprinnelsen kan ha vært blooper i betydningen en svakt slått ball i baseball, eller blooper i betydningen en hylende eller knitrende radio. Mange DVD-er solgt på det norske markedet inneholder i dag blooper reels som en del av ekstramaterialet. Dermed har ordet begynt å få en utbredelse i norsk.

Typer av feil og blundere

Feil og blundere innen skjønnlitteraturen kan anta forskjellige former. I en enkel typologi kan vi i alle fall regne med følgende kategorier:

• Rene faktafeil. Det mest berømte eksempelet er kanskje Vintereventyret, hvor Shakespeare tar oss med til kysten av Böhmen - midt i Europa. Dette er utvilsomt ikke i overensstemmelse med fakta – men det illustrerer også hvor vanskelig det kan være å avgjøre hvilken status en uriktig opplysning har i et litterært verk. Feilen ble kommentert allerede i Shakespeares samtid. Hans venn og rival Ben Jonson sa til William Drummond of Hawthornden at ”Shakespeare savnet kunstferdighet og noen ganger sunn fornuft, for i et av skuespillene sine lot han noen menn si de hadde lidd skipbrudd i Böhmen, hvor det ikke finnes noen sjø på 100 mil.”

Det har imidlertid vært påpekt at Ferdinand I på begynnelsen av 1500-tallet var både konge av Böhmen og i besittelse av de såkalte habsburgske arveland, som inkluderte Slovenia med kyst til Adriaterhavet. Det finnes flere lignende tilfelle av at kongen av Böhmen i kraft av en annen tittel kontrollerte en kyst, noe som riktignok ikke er det samme som å kunne si at landskapet Böhmen har en kyst. Andre har hevdet at det kan ha vært en vanlig vits av typen ”den sveitsiske marine”, eller til og med gjort for å erte nettopp Ben Jonson.

Man har også forsøkt å følge feilen til dens opphav. Vintereventyret er basert på Robert Greenes roman Pandosto (1588), med handlingen lagt til Böhmen og Sicilia. Shakespeare snur imidlertid Greene på hodet: Sicilia blir til Böhmen og omvendt, hvilket forklarer at Böhmen plutselig får en kyst. En mulighet er at Shakespeare skrev stykket uten å ha Greenes tekst for hånden, og rett og slett husket feil.

Det kan også hende at han gjorde det med hensikt. Han kan ha funnet dekning, eller kanskje inspirasjon for det, hos Greene, som i en episode lar kongen av Sicilia seile til Böhmen. Shakespeare kan ha ment at Böhmen passet bedre til stykket, som på mange måter er en pastoral, et stykke hyrdediktning, og altså forutsetter landlige omgivelser. Som genre er pastoralen typisk anti-realistisk, den foregår, som eventyret, ikke i vår virkelighet men i et fantasirike. Det kan derfor tenkes at Shakespeare ville signalisere at handlingen ikke foregår i noe virkelig Böhmen, men i et ”Böhmen” som er like meget en del av fantasien som Prosperos øy i Stormen. I så fall er det som kan se ut som en feil, i virkeligheten et kjennetegn på genren.

• Språklige feil. Flere store forfattere begår slike; f.eks.forveksler Hamsun gjentatte ganger «enda» og «endnu». Blant de mer interessante er dobbeltbetydninger, i de tilfellene hvor vi må anta at forfatteren ikke har vært seg dem bevisst. I mange tilfeller vil imidlertid dobbeltbetydningen først har oppstått senere, f.eks. gjenom slagbruk. I Emma skriver Jane Austen om skoler «where young ladies for enormous pay might be screwed out of health and into vanity».

• Kontinuitetsfeil. En forfatter vil av og til kunne glemme hva han eller hun skrev for noen sider siden, eller i en tidligere fortelling om samme personer. Sherlock Holmes' venn og biograf heter vanligvis John H. Watson, men i The Man with the Twisted Lip kaller Mrs. Watson ham 'James'. Slike feil var vanligere i den tiden (inntil begynnelsen av 1900-tallet) da romaner og lengre fortellinger ble publisert som føljetonger eller heftevis.

Eksterne lenker

• Slip-ups , en omfattende liste over blundere fra engelsk skjønnlitteratur