Hva er filosofi?
Spør man en filosof om hva filosofi er, vil man godt kunne få det kryptiske svaret at «filosofi er kunsten å gjøre det forståelige uforståelig, og det uforståelige forståelig.» Dette fordi filosofiens oppgave er å bryte ned noe man trodde man forsto for så å gi ny og dypere forståelse av dette. Prinsippelt gjelder denne søkenen etter dypere forståelse all vitenskap, og filosofi kan derfor også regnes som en eksakt vitenskap.
Et av filosofiens mest grunnleggende spørsmål viser filosofiens vesen på en utmerket måte: Hvem er jeg/du? Stiller du spørsmålet til noen vil de vanligvis svare med navnet sitt, men gjentar du spørsmålet kan svarene bli meget forskjellige ut ifra hvordan personen definerer seg selv. Dersom dette er et tema personen aldri har tenkt på vil stillheten derimot råde inntil et mulig svar innfinner seg.
Filosofiens oppgave er å stille abstrakte, grunnleggende og sannhetssøkende spørsmål, samt å forsøke å finne universielle svar på spørsmålene. Objektiv og eksakt viten om dagligdagse spørsmål eller problemer innen andre vitenskaper hører innunder det filosofiske fagområdet.
Når spørsmålene er abstrakte, så menes det at man forsøker å se på bort fra de ulike aspektene ved det man behandler for å komme frem til en renere forestilling. Det kan være f eks en forestilling som sirkelen i sin alminnelighet eller et begrep som 'vennskap'. Ved abstraksjon forsøker vi å løse forestillingen eller begrepet fra sin konkrete omstendighet og gi det en allmenn behandling.
Abstraksjon er et spørsmål om grad, og et fullstendig abstrakt spørsmål er stilt i form av kategorier som ikke synes å være en del av en annen kategori (Ordet kategori anvendes av Aristoteles på de mest abstrakte begrepene).
Hvis spørsmålet om hvorfor epler faller til jorden (konkret omstendighet) stilles så er det vitenskapelig spørsmål, hvis derimot spørsmålet om hvorfor det finnes hendelser (abstrakt kategori) så er det et filosofisk spørsmål.
Grunnleggende
Det er mennesker som bedriver filosofi, og mennesker er rasjonelle skapninger. Menneskenes søken etter kunnskap er basert på forestillingen om at verden kan gis en
rasjonell forklaring på eksistensielle spørsmål. Er våre erfaringer bare skyggebilder av atomer? Eller: Bygger våre erfaringer på bruddstykker som kan settes sammen vitenskapelig til å beskrive vår virkelige eksistens? Finnes det en grunnleggende og opprinnelig grunn og årsak?
Filosofiens søken etter sannhet er noe som skjelner filosofien fra mange beslektede områder innenfor menneskets tanker.
Fiksjon,
myter og
kunst vil kunne inneholde sannhet, men ikke i den forstand at deres sannhetsgestalt kan vurderes på bakgrunn av faktisk sannhet. Det betyr ikke igjen at de forkastes fordi de ikke kan sette frem argumenter. I filosofi er det derimot slik at sannhet strukturerer fagdisiplinen. Gyldighet defineres normalt innenfor sannhet, og et gyldig argument er ikke et argument der
premissene er sanne og
konklusjonen er usann.
Selv de som bestrider at filosofiske spørsmål har svar bestrider ikke dette, og selve 'oppdagelsen' av at de ikke kan gi svar på spørsmålene er bare gjort mulig ved søken etter et sant svar.
Filosofiens inndeling
Det er mulig å dele inn filosofien på forskjellige måter.
For eksempel så deler Stoikerne og Epikur inn filosofien i logikk, fysikk, naturfilosofi og etikk.
Den mest vanlige inndelingen i nordisk filosofi er likevel den som stammer fra Aristoteles og Kant. Siden Aristoteles har filosofien vært delt opp i teoretisk og praktisk filosofi. Vi kan med Kant si at de teoretiske vitenskapers mål inneholder reglene for forstanden (viten), mens de praktiske vitenskaper inneholder reglene for viljen (handling). Siden renessansen er også disiplinen filosofihistorie kommet til, men regnes vanligvis til filosofiens grunnlagsspørsmål og innføring.
Den teoretiske filosofi deles ofte opp i
Den praktiske filosofi deles ofte opp i
Men også f eks kulturfilosofi,
historiefilosofi, pedagogisk filosofi kan regnes hertil.
Filosofi grenser mot andre fagområder som f.eks. lingvistikk, sosiologi, psykologi og pedagogikk.
- Se hovedartikkel: Filosofiens historie
Antikken
Vestlig filosofi regner sin opprinnelse til det klassiske
Hellas, til området rundt dagens
Egeerhav.
De første filosofene var naturfilosofene, og det er vanlig å regne
Thales fra Milet som den første, og etter ham følger de andre to innenfor den miletiske skole
Anaximander og
Anaximenes.
Etter disse første vokser filosofien frem,
Pythagoras som opprinnelig var fra
Samos, men som bosatte seg i Sør-Italia, i
Kroton. Det er vanlig å betegne hans filsofi som orfisk.
Etter Pytagoras så kom
Xenofanes som også bosatte seg i Sør-Italia,
Heraklit fra
Efesos,
Parmenides fra
Elea i Sør-Italia og
Empedokles fra
Akragas på
Sicilia.
Etter den orfiske filosofien kom de såkalte atomistene med Leucippos fra
Milet og hans elev
Demokrit fra Abdera i
Thrakia.
Den klassiske filosofien
Heretter fulgte
Sokrates, som vendte filosofien bort fra naturen og mot mennesket. Sokrates' elev var
idealisten
Platon og dennes elev var
Aristoteles, som forsvarte empirien mot idealismen. De tre regnes som oftest for vestens første store filosofer.
Hellenismen og Sen-Antikken
I stor grad var hellenismens filosofer videreførere av de klassiske filsofer, og det var retninger mer enn enkeltpersoner som står frem. Det gjelder først og fremst kynikere, epikureere og
stoisismen, men også nyplatonikeren
Plotin i Sen-Antikken. Selv om alle 3 var store filosofere, hadde de også forskjellige syn på forskjellige ting. F.eks. var de ikke enige i metafysikken.
Middelalderen
Middelalderens filsofi er først og fremst kristelig i sin utforming. Det er vanlig å dele den inn i to faser.
Kirkefedrene
Blant de tidlige kirkefedre var
Justin Martyr,
Ireneus av Lyon, Origines og
Tertullian. Noe senere er det innenfor den vestlige kirke teologene og filosofene
Ambrosius og hans elev
Augustin som legger grunnlaget for mye av middelalderens filosofi.
Skolastikken
Senere møter vi
Johannes Scotus Eriugena,
Anselm av Canterbury,
Peter Abelard,
Thomas Aquinas,
Roger Bacon, Johannes Duns Scotus og
William av Ockham.
Universaliestriden skulle prege mye skolastikernes filosofiske refleksjon.
Moderniteten
I kjølvannet av
renessansen,
reformasjonen og
den vitenskapelige revolusjonen kom de to filosofiske retningene
rasjonalisme, forfektet av blant annet franskmannen
René Descartes, sakseren
Gottfried Wilhelm Leibniz og nederlenderen/jøden
Baruch de Spinoza, og
empirisme, forfektet av blant annet engelskmannen
John Locke, iren
George Berkeley og skotten
David Hume. Disse la hovedvekt på henholdsvis fornuften og erfaringen.
Ved slutten av opplysningstiden laget Immanuel Kant en syntese av disse to retningene, ved å legge vekt på aktiv bearbeiding av sanseinntrykkene (Kants trancendentale metafysikk). Tiden etter ham skulle preges i stor grad av idealismen med representanter som Hegel og Schopenhauer, og marxismen med Karl Marx.
Det tyvende århundres filosofi har vært dominert av filosofer som Henri Bergson, Gottlob Frege, William James, John Dewey, Bertrand Russell, Ludwig Wittgenstein, Edmund Husserl, Martin Heidegger og Michel Foucault.
Se også
Filosofi
Philosophie
Filosofia
Filosofi
)
|
Om 
. Artikkelen er utgitt under GNU Free Documentation License 