Forstadsdrivende fenomener
Innenfor bygrensene gjaldt spesielle bestemmelser for bebyggelsen. Krav om at hus skulle oppføres i mur, såkalt
murtvang, var ett av dem. Murhus var mer kostbare å oppføre enn trehus, derfor var det å bygge murhus forbeholdt de velstående. Fattige som flyttet fra landdistriktene for å skaffe seg bedre levekår i byene hadde ingen mulighet til å bygge murhus innenfor bygrensene.
Trange bygrenser var et annet fenomen som førte til utvikling av forsteder. Mangel på byggetomter innenfor bygrensen gjorde at fattige måtte bosette seg lenger unna sentrum.
Industriområder ved elver og fossefall utenfor bygrensene genererte også forstedsbebyggelse.
På 1800-tallet utviklet byenes forsteder seg til et politisk problemområde i Europa. Deler av forstedene hadde tendens til å utvikle seg til slumområder som var uønsket både i byene og i byenes omegnskommuner. I mange tilfelle utviklet det seg rene forstedskommuner, kommuner som ble dominert av sin forstedsbebyggelse. Forstedskommunene hadde gjerne en ung befolkning og større utgifter til fattigomsorg.
En politisk løsning på forstedsproblematikken var å innlemme forstedene i byene, men byenes innbyggere hadde motforestillinger til dette.
Norge
Tidligere
Aker kommune, som omringet byen Oslo eller Kristiania fullstendig og ble slått sammen med den i
1948, var en typisk forstedskommune.
I Oslo er Storgata, Enerhaugen, Vålerenga og Sagene typiske bydeler som har en fortid som forsteder.
Arendal var en by som på 1800-tallet hadde svært trange bygrenser. Strandstedet Barbu var en typisk forstad som vokste fram rett utenfor Arendals grenser på 1800-tallet.
Se også
Eksterne lenker