Gasskromatografi

Gasskromatografi (GC, fra engelsk 'gas chromatography') er en kromatografisk metode innen analytisk kjemier som innebærer separasjon og deteksjon av gass og av flyktige komponenter i løsninger, hovedsakelig organiske løsninger.

Et GC-apparat består forenklet sett av en injeksjonsport hvor prøven sprøytes inn, en beholder med bæregass under trykk, en «kolonne» som prøven vandrer gjennom ved hjelp av bæregassen, og en detektor ved enden av kolonnen. Injeksjonsporten er en gummimembran med en overgang til kolonnen. Kolonnen er et langt, tynt rør som inneholder en fast matriks, oftest av silikater, innsatt med et mikroskopisk lag av kjemikalier som virker inn på prøven. Rundt kolonnen er en beskyttende hinne av glass, metall eller plast. Bæregassen er gjerne helium eller nitrogen.

Etter injeksjon vandrer prøvens kjemiske komponenter gjennom kolonnen med ulik hastighet avhengig av ulikheter i fysiske og kjemiske egenskaper som molekylvekt, kokepunkt, lipofilisitet m.m., samt kolonnematerialets type, kolonnens temperatur og bæregassens hastighet (ml/min), og påvises av detektoren til ulike tider. Temperaturene på injeksjonsporten, kolonnen og detektoren styres av dataprogrammer ut fra hvilke stoffer som analyseres, og kolonnetemperaturen endres i løpet av en analyse slik at det oppnås passende separasjon mellom flyktige og mindre flyktige komponenter.

Diverse detektorprinsipper benyttes i ulike GC-apparater. Det vanligste er en termal konduktivitetsdetektor (TCD), som registrerer endringer i termal konduktivitet i prøven ved kolonnens utløp. En viktig fordel med en slik detektor er at alle substanser utenom bæregassen kan påvises. Noen andre detektorer er bare følsomme for visse typer substanser. Andre detektorer er bl.a. infrarøde eller ultrafiolette detektorer (IRD, UVD), flammeionisasjonsdetektorer (FID), fotoionisasjonsdetektorer (PID), flammefotometridetektorer (FPD) og elektroninnfangingsdetektorer (ECD).

Identiteten av prøvens komponenter blir i liten grad bestemt av detektoren, da denne i hovedsak bare registrerer mengdene av komponentene og tidspunktene for når de passerer detektoren. For identifikasjon kreves enten at man vet noenlunde hva prøven inneholer og kan sammenligne komponentenes tidspunkter med et arkiv av referanseprøver som er analysert under de samme betingelsene (kolonnemateriale, temperaturer, bæregasshastighet), eller at GC-apparatet er kombinert med et annet apparat som er i stand til å identifisere komponentene, f.eks. vha. massespektrometri. Sistnevnte kombinasjon kalles GC-MS.

Se også

• Analytisk kjemi
• Kromatografi
• Kapillærelektroforese