Utseende og levevis
De fleste artene er nattaktive, så gekkoene har som regel lite iøynefallende farger, men noen arter som klatrer i trær, har sterke grønne, røde eller blå farger. I motsetning til andre øgler kan gekkoer gi fra seg forskjellige låter.
Hos mange gekkoer har tærne skiver som gir bedre feste mot underlaget. Noen arter kan klatre på glassruter, og under himlingen på bygninger. Skivene er ikke sugekopper, men fester seg ved van der Waalske krefter mellom små hår på skivene, og underlaget.
Gekkoer lever for det meste av insekter, men de største artene tar også små krypdyr og gnagere. Noen arter eter frukt og nektar.
Størrelsen varierer fra en total lengde på 30 mm (Sphaerodactylus) til over 350 mm fra nestetipp til halespiss. Den største kroppslengde hos nålevende gekkoer har antakelig Rhacodactylus leachianus fra Ny-Caledonia med 240 mm. Flere nylig utdødde arter fra andre isolerte øyer var større, som Phelsuma gigas fra Mauritius, og Hoplodactylus delcourti fra New Zealand.
De fleste gekkoer legger to egg om gangen, men det finnes også arter som føder levende unger. Øyelokkene er sammenvokste og gjennomsiktige hos underfamiliene Gekkoninae, Teratoscincinae og Diplodactylinae, mens underfamiliene Aeluroscalabotinae og Eublepharinae har bevegelige øyelokk. Andre bygningstrekk som brukes til å skille ulike gekkoer er om arten har festeskiver, form og størrelse på hale og tær, pupillenes form og skjellenes utforming.
Utbredelse og systematikk
Gekkoer er vanlige i alle områder med tropisk, eller subtropisk klima, selv på øyer som ligger langt til havs. I temperte strøk finnes gekkoer helst i ørkener. Nord-Amerika har få gekkoer, mens Sentralasia har en forholdsvis rik gekkofauna med representanter for flere gamle utviklingslinjer. I Sentralasia har gekkoene sin nordgrense omtrent på 50° nord. De sørligste gekkoene lever på New Zealand, der de går helt sør til Stewart Island.
Det oppdages mange nye gekkoarter hvert år. I første halvår av 2007 er det for eksempel beskrevet tretten nye arter. [1] 
Systematikken er omstridt. Noen regner underfamiliene Aeluroscalabotinae og Eublepharinae som en egen familie, Eublepharidae. Underfamilien Diplodactylinae er beslektet med finnefotøglene, og blir av og til regnet dit, eller plassert i en egen familie, Diplodactylidae. Noen amerikanske arter ble tidligere regnet til en egen underfamilie Sphaerodactylinae, men er nå plassert i Gekkoninae.
Europeiske arter
Den europeiske bladfingergekkoen ble tidligere regnet til
slekten Phyllodactylus. Plasseringen av artene i slekten
Mediodactylus er svært omstridt. I forholdsvis ny litteratur kan en også se dem plassert i følgende slekter:
Cyrtodactylus,
Cyrtopodion,
Gymnodactylus og
Tenuidactylus.
Utvalgte arter og slekter fra andre verdensdeler
- Bladhalegekkoer (Uroplatus)
- Daggekkoer (Phelsuma)
- Leopardgekko (Eublepharis macularius)
- Flygegekkoer (Ptychozoon)
- Halvfingergekkoer (Hemidactylus)
- Knutehalegekkoer (Nephrurus)
- Murgekkoer (Tarentola)
- Stenodactylus sthenodactylus
Arten lever i ørkenene i Nord-Afrika og Midtøsten.
- Tokay (Gekko gecko)
Denne store arten fra Sørøst-Asia har gitt navn til hele familien, ettersom den roper «gekko».
- Viftefingergekko (Ptyodactylus hasselquistii)
Denne arten lever også i ørkenene i Nord-Afrika og Midtøsten.
Eksterne lenker
Gekkonidae
Geckoödlor
|
Om 
