Gladiator

Skapt til kamp

Man ble ikke født som gladiator, men man kunne komme på en skole hvor man lærte dolkning, hogging og kveling, ferdigheter som var viktig for en gladiator. Elevene lærte den enkle regelen: 'Gjør det mot ham før han gjør det mot deg!'. Erfarne og tidligere gladiatorer underviste lærlingene på skolens treningsbane. De startet med å øve seg på trestokker og senere på figurer av halm. Lærlingene benyttet som oftest tresverd fordi ordentlige sverd var dyre å produsere og ble derfor ikke brukt til trening. Hvis en av elevene ble skadd eller syk, ble han behandlet av skolens leger.

En gladiator måtte regne med rundt tre kamper årlig. Før en kamp ble det reklamert muntlig og skriftlig i gatene, det var ofte stor spenning i forkant av kampene. Gladiatorene kom dagen før kampen til arrangøren hvor de spiste og festet.

Kjøpt og solgt

Handelsagenter tjente store penger på å leie ut gladiatorer, lagde små grupper ble leide dem ut til forskjellige arrangementer. I begravelsen til en av Romas velstående borgere, Decimus Junius Brutus Pera, var det leid inn seks gladiatorer som kjempet mot hverandre for å minne den døde. Slik viste familien respekt for den døde. Dette var de første gladiatorkampen i Roma.

Mange gladiatorer var kriminelle eller slaver, som ble kjøpt og solgt av handelsagenter for å sloss og dø i gladiatorkampene. Gladiatorene hadde ikke noen valg når det gjaldt deres egen skjebne. Noen meldte seg også frivillig. Selv om de visste at de kunne miste livet, årsaken til det var at de prøvde å tjene nok penger til at familien deres kunne overleve eller for å starte et nytt liv.

Opprinnelsen til gladiatorkampene

Det var egentlig etruskernes ide å ha gladiatorkamper som underholdning, men denne ideén ble fort adoptert av romerne. Før Colosseum ble bygd var det ingen arena å kjempe på i Roma, i stedet kjempet gladiatorene på byens kvegmarked. Etter hvert som lekene ble større og mer fascinerende for folk kom det flere for å se på og kampene ble holt på Forumet, byens hovedplass. Da Colosseum ble bygget kom det ofte store folkemengder for å se på gladiatorkampene, gladiatorkampene ble en del av dagliglivet i Roma.

Fanger for frihet

Det var også fangekamper. Fanger som ønsket å kjempet for å slippes fri kunne melde seg frivillig som gladiatorer, ved å overleve kamper mot ville dyr eller en kamp mot en annen fange, den som klarte å drepe motstanderen ble sluppet fri. Fangekampene ble etter hvert mer og mer sjeldene, og når de blodige frihetssjansene ikke var moderne lenger, overtok domstoler og teater stedene hvor disse kampene hadde foregått.

Gladiatorkampene

Gladiatorene var i sin tid superstjerner, de ble beundret og tilbet som nåtidens. Kampene ble ofte annonsert flere dager før med malte skilt på veggene og utropere som ofte nevnte gladiatorenes navn. Det fantes ca. 20 forskjellige gladiatortyper fra lett bevæpnede fanger til tungt bevæpnet gladiatorer. Gladiatorene kom alltid marsjerende inn på arenaen pyntet med kapper og bånd mens publikum hyllet dem. Når det ble stille sa kjemperen med hånden hevet i en romerskhilsen 'Vær hilset keiser, de som skal dø, hilser deg!'. Dermed ble motstander valgt mens publikum så, for å hindre juks. Når en gladiator valgte sin motstander, tok de som oftest ut en av samme klasse. Konkurransen begynte med oppvarming der ingen ble alvorlig skadet, før den gradvis ble trappet opp.

Gladiatortropper som kjempet mot en annen ble bare arrangert på de største lekene. Det var vanlig at det var om lag 30 stykker som sloss i slike kamper. De hendte også at gladiatorene kjempet i par. Gladiatorene ble satt i par ut ifra hvilken typer gladiatorer de var.

Arrangøren ga tegn til at musikerne skulle spille og da begynte kampene. Reglene var strenge, hvis for eksempel en av gladiatorene mistet rustningen ble kampen stoppet, det var ikke regler hvis det var fanger som kjempet mot hverandre. Hvis idet ikke var den planlagte vinneren som vant kunne slaver komme ut for å kjempe, hvis kampen ikke var hard nokk kunne slaver komme ut å piske eller true med glødende jern for å få fart i kampen.

Falt en gladiator ned kunne han heve sin venstre hånd om nåde. Da kunne publikum velge om han skulle dø eller ikke, dette ble gjort ved at de satte tommelen opp eller ned. Ingen forskere kan bekrefte om dø var tommel ned eller opp. Likene ble fraktet bort og bekreftet døde før sanden ble raket. Vinneren ble arenaens nye helt og fikk penger, palmegren eller en laurbærkrans for ekstra gode seiere. Et tresverd var det beste en gladiator kunne motta, for da kunne han trekke seg tilbake som en helt. Gladiatorene kunne ikke trekke seg tilbake uten at de hadde mottatt tresverdet.

Commodus

I 180-190 -årene e.Kr. kjempet en uvanlig gladiator på arenaen. Selve Romerrikets keiser Commodus kjempet for sitt liv i det offentlige kampene. Årsaken til dette var at gladiatorene ble beundret for sin tapperhet, det samme ønsket hadde keiser Commodus. Han skrøt av at han hadde slått 12 000 motstandere og kjempet 735 ganger uten og bli såret, noe som naturligvis var urealistisk for en vanlig gladiator. Hemmeligheten bak Commodus' suksess var ikke bare at han var god til å sloss, men også det at han ofte jukset.