Gråsonen har store fiskeri- og petroleumsressurser. Fisket i Gråsonen reguleres av den midlertidige Gråsoneavtalen, inngått i januar 1978. Avtalen fornyes hvert år, og går ut på at hvert av landene skal føre oppsyn og kontroll med sitt eget lands fiskefartøyer i det aktuelle området. Videre sier avtalen at begge land kan utøve det samme oppsynet over andre lands fartøyer. På grunn av de usikre forvaltningsforholdene er det ennå ikke igangsatt leteboring eller utvinning av olje og gass i Gråsonen.
Havrettsminister Jens Evensen og hans statssekretær Arne Treholt hadde ansvaret for fremforhandlingen av Gråsoneavtalen. Det normale utgangspunkt for grensedragning i internasjonale forhandlinger var midtlinjeprinsippet. Men det daværende Sovjetunionen påberopte seg et eget vedtak fra 1926 som krevet at grensen skulle følge sektorprinsippet, og som ikke var anerkjent av noen annen stat. Det aller meste av den såkalte Gråsonen lå innenfor det som etter normal grensedragning ville være norsk.
Det er blitt hevdet at Evensen og Treholt gav uforholdsmessig store innrømmelser til Sovjetunionen, at dette hadde sammenheng med en pro-sovjetisk holdning, og at avtalen var til stor økonomisk og sikkerhetspolitisk skade for Norge. Senere ble Treholt avslørt som sovjetisk spion og dømt for landssvik. Mange mente at Evensen hadde gått langt utover sine fullmakter som havrettsminister, og avtalen vakte forferdelse både på Stortinget og i hans egen regjering. Evensen forsvarte seg med at avtalen bare var ment å være en «midlertidig avtale». Den står imidlertid fremdeles fast. Særlig den borgerlige opposisjonen mente også Evensens lansering av betegnelsen «Gråsonen» var meget uheldig, da den impliserte at Norge ikke fullt og helt fastholdt sitt krav på det man anså som rettmessig norsk territorium.
Se også
