Høytysk

Høytysk (hochdeutsch) betegner først og fremst det tyske standardspråket. Begrepet refererer til den geografiske opprinnelsen av dette standardspråket i de høyereliggende tyske områdene, dvs. i motsetning til nedertysk.

I lingvistikken har begrepet em videre betydning, og er her også en samlebetegnelse for alle tyske dialekter (eller språk) som ikke er nedertyske. Høytysk i denne betydning kan inndeles i flere dialektgrupper:

• Mellomtysk (mitteldeutsch)
  • mellomfrankisk (inkl. letzeburgesch)
  • rhinfrankisk
  • thüringisk
  • østmellomtysk
  • høypreussisk (utdødd/utdøende)
• Overtysk (oberdeutsch)
  • frankisk (også ført som egen dialektgruppe i overgangen mellom mellom- og overtysk)
  • alemannisk
  • bairisk