Hukommelse

Korttidshukommelse

Korttidshukommelsen (KTH) er det stadiet hvor vi for første gang får en bevisst opplevelse av innkommen informasjon. Forskning viser at KTH har en kapasitet på omtrent 5-9 informasjonsenheter som vi kan uten å repetere huske i opp til 20 sekunder. Frem til 1970-tallet trodde man at KTH var et passivt lagringssted hvor informasjon midlertidig oppholdt seg før den enten ble tatt opp til varig lagring av langtidshukommelsen eller ble glemt. Banebrytende forskning gjort av bl.a. de britiske psykologene Alan Baddeley og Graham Hitch har imidlertid demonstrert at KTH er et mer komplekst og sofistikert fenomen enn tidligere antatt. Blant annet viser det seg at korttidshukommelsen selv består av flere komponenter og kan redigere, sette sammen og manipulere informasjon. På grunn av korttidshukommelsens aktive rolle, foretrekker mange forskere å kalle den for arbeidshukommelse.

Langtidshukommelse

Den tyske psykologen Hermann Ebbinghaus (1850-1909) var en av de første til å studere hukommelsen empirisk. Han oppdaget blant annet en systematisk endring i glemming av lært informasjon og i effekten av å lære på nytt. Han oppdaget den såkalte glemmingskurven, uttrykt med følgende formel:

R = e^{-t/S}

hvor

R

er gjenkallelse,

S

er den relative styrken til minnet

t

er tid.

En typisk grafisk fremstilling vil vise at det meste av glemmingen vil inntreffe de første timene og dagene etter innlæring. Etter denne perioden er det relativt lite informasjon som glemmes.

Langtidshukommelsen (LTH) refererer til våre varige minner og er blitt delt i mange ulike systemer ut fra hva slags minner de synes å representere. Et utbredt skille er mellom deklarativt minne og prosedyralt minne. Førstnevnte type minne referer til minner som vi først og fremst vet (f.eks. at Paris er Frankrikes hovedstad, at 2 pluss 2 er lik fire osv.), mens sistnevnte er minner for ting vi kan gjøre (f.eks. sykle eller snekre). Det er også vanlig å skjelne mellom episodisk og semantisk hukommelse. Episodisk refererer til minner som er satt i biografisk kontekst i form av hendelser og episoder (f.eks. å huske en spesifikk middag hos bestemor), mens semantisk refererer til generell kunnskap vi har om verden, uten at vi kan sette det i en biografisk kontekst (f.eks. hva dyr er eller hva ulike ord og uttrykk betyr). De siste årene har man også i større grad forsket på emosjonenes betydning for hukommelsen.

Forskningsmetoder

Man benytter ulike tilnærminger i hukommelsesforskningen. Innen eksperimentell forskning blir forsøkspersoner med normal hukommelse gitt ulike typer informasjon, og det blir gjort nøyaktige målinger av deres evner, som regel ved hjelp av datamaskiner. Moderne visualiseringsteknologi som positronemisjonstomografi og fMRI blir også i stor grad benyttet til å undersøke det biologiske grunnlaget for hukommelse i hjernen. Også kasusstudier hvor en utfører omfattende undersøkelser av folk med enten eksepsjonelt god hukommelse eller folk med svekket hukommelse (f.eks. amnesipasienter) har gitt viktige innsikter.

Problemstillinger og utfordringer

Hukommelsesforskningen lider av at en del forskningsresultater er vanskelig repliserbare. Videre finnes det store uenigheter om hvordan ulike hukommelsesystemer skal inndeles. Det har også vært utfordringer med tanke på å forene forskningen fra kognitiv og biologisk psykologi.

Anvendt forskning

Individuelle variasjoner i hukommelsesevnen synes å være medfødt og genetisk bestemt, og det er lite trolig at man kan endre på dette. Riktignok er det utviklet ulike memoriseringsstrategier som mennesker i læringssituasjoner med fordel kan benytte seg av.

Innen rettsspsykologien benyttes kunnskap om hukommelsen i forbindelse med gyldighetsvurdering av vitneutsagn, av erindringer i forbindelse overgrep e.l. som fant sted langt tilbake i tid og av hukommelsestap.

Forskning viser at hukommelsen blir påvirket av emosjoner og sinnsstemninger. For eksempel har deprimerte mennesker en tendens til å huske negative minner om seg selv fremfor positive. De kommer i en «ond sirkel» hvor depresjon fører til overrepresentasjon av negative minner som igjen fører til økt depresjon. Innen klinisk psykologi blir dermed en del av den psykoterapeutiske behandlingen å hjelpe pasienten til å bryte et slikt tankemønster.

Hukommelsestester blir benyttet til å kartlegge barn med læringsvansker og innen klinisk nevropsykologier til undersøkelse og behandling av hjerneskader. Visse former for hukommelsestester inngår også som en del av intelligenstest.

Anbefalt litteratur

Baddeley, A (1997) Human memory.
Magnussen, S (2004) Vitnepsykologi.
Schacter, D & Squire, L (2003) Neuropsychology of memory.