Hullkort

Hullkortet er et lagringsmedium som ble brukt i tidligere vevemaskinerer og datamaskin, i dag avløst av andre, mer effektive minnetyper eller harddisker. Hullkort var rektangulære kort, vanligvis laget av papp. Kortene har en rekke hull, der datamaskinen registrerer fravær av et hull som tallet «0» og et hull som tallet «1». Dermed kan kortene lagre informasjon i to-tallsystemet.

Historie

Hullkortet ble oppfunnet av Jean-Baptiste Falcon i 1728, som en forbedring av hullbåndet, som ble oppfunnet av hans læremester tre år tidligere. Joseph Marie Jaquard brukte hullkort da han i 1801 fant opp den automatiske vevstolen.
Charles Babbagess analytical enginet, ansett som den første datamaskinen som ble planlagt (men aldri ferdigstilt) var tenkt å bruke hullkort. Utover 1900-tallet, helt opp til 70-tallet, ble dette mye brukt som lagringsmedium. Fra ca. 1920 til 1950 var dette det mest populære lagringsmediet. Andre alternativer var etterhvert Trommelminne (oppfunnet 1932), williamsminnet (oppfunnet i 1946), kvikksølvminneett og magnetbånd (oppfunnet i 1951). Men etter at magnetkjerneminnet (en forløper for dagens RAM) kom i 1952 ble nesten alle disse gradvis utfaset.
Mer moderne former for lagringsmedia er disketter, platelager, CD-er, DVD-er, minnepinner og ulike minnekort.