Dette kan på sett og vis sammenlignes med approksimasjonsmetoder innen matematikken. For hver gang man gjentar prosessen kommer man nærmere et eksakt resultat, og om utgangspunktet (hypotesen) er presis, behøves færre gjentagelser.
Dersom en hypotese blir avkreftet, må ikke dette tas som et nederlag. Tvert imot er man nå sikker på hva som ikke er tilfelle, og vi eliminerer oss stadig nærmere sannheten. Fremskritt i vitenskapen skjer gjennom falsifikasjonisme, ifølge Karl Popper og David Hume. Ingen hypoteser er endelige sannheter, siden de ikke kan bekreftes, bare styrkes. Uansett om hypotesen avkreftes eller styrkes, er vi hele tiden på jakt etter en enda bedre og ufeilbarlig hypotese. Vi skal derfor ikke være opptatt av å få resultatene av eksperimenter til å stemme med hypotesen – i ekte empirisk stil kan vi kun forholde oss til observasjoner og utvikle en hypotese som samsvarer med disse.
Aksiomatisk-deduktivt vitenskapsideal
Et annet besklektet, men ulikt vitenskapsideal er det aksiomatisk-deduktive. Man jobbet i stor grad etter dette idealet i antikken og middelalderener. Her tar man i bruk en metode som går ut på at man har noen helt fundamentalt grunnleggende sannheter kalt aksiom. Disse aksiomene er så innlysende og selvsigende at de ikke krever videre begrunnelse – man rett og slett forutsetter at disse stemmer. Man tar disse aksiomene og utleder teoremer, som er spesialtilfeller som følger av aksiomene, ut ifra disse. Man kan altså si at aksiomene har en ”fredet” posisjon i denne metoden.Hypotetisk-deduktivt vs. aksiomatisk-deduktivt vitenskapsideal
Det som skiller den hypotetisk-deduktive metoden fra den aksiomatisk-deduktive metoden er nettopp dette viktige punktet – i den hypotetisk-deduktive metoden kan ingen hypoteser oppnå ”aksiomatisk” status, da alle hypoteser er likestilt i så måte at alle potensielt kan avkreftes. På den annen side kan en svært velbegrunnet hypotese ligne på et aksiom i den grad det kan utarbeides mange underordnede teorier som holder som følge av hypotesen. I forbindelse med vitenskapelige revolusjoner ser vi hvor lett man kan blande disse to metodene. Når en tenkemåte er så innarbeidet og velprøvd at vi ikke kan tenke oss annet, er det vanskelig å akseptere en ny tenkemåte som strider mot den gamle. Et eksempel på dette er vår oppfattelse av tyngdekraften. Isaac Newtons forklaring var så overbevisende at man konsentrerte seg om å utlede teorier ut ifra hans forklaring snarere enn å utdype hva gravitasjonkreftene faktisk var. Gravitasjonslovene hadde oppnådd en så godt som aksiomatisk status ved hjelp av utallige eksperimenter og beregninger som ga svært presise resultater.Albert Einstein introduserte senere en helt ny teori, den generelle relativitetsteorien, som ikke bare kunne brukes til å beregne gravitasjonskreftene, men som også ga en forklaring på hvorfor det var slik. Det skulle litt overbevisning til for å få folk til å godta Einsteins ”deduksjon” av Newtons ”hypotese”. Det er med andre ord viktig å huske at man hele tiden er ute etter å avkrefte hypoteser for å formulere nye og bedre hypoteser.
