Islands historie

Islands historie er kort i forhold til mange andre europeiske land, fra slutten av 800-talletske e. Kr. og til i dag, men også i geologi forstand er Island en ung øy. Island ble dannet for rundt 20 millioner år siden av en serie med vulkanske utbrudd i den undersjøiske fjellrygg som kalles for Den midtatlantiske ryggen. Det eldste steinprøven som er funnet dateres tilbake til ca 16 millioner år.

Islands førhistorie

Island, ei øy mellom Norge og Grønland, forble lenge et av de største øyer på jorda som ikke var befolket av mennesker. Island er i blant de områder som har blitt antatt å være det land som den greske oppdager Pytheas fra Massalia kalte for «Thule», men det er ikke sannsynlig ettersom Pytheas beskrev et befolket jordbruksland med melk, honning og frukt. Den nøyaktige datering for de første mennesker på Island er usikkert. Romerske mynter fra 200-tallet e.Kr. har blitt funnet på Island, men høyst sannsynlig ble disse fraktet til Island på et langt senere tidspunkt.

Det eksisterer litterære bevis at irske munker bosatte seg på Island før nordmenn i et stort antall kom med skip for å bosette seg fra slutten av 800-talletske. Det er derimot ikke funnet arkeologi spor fra irske bosettere. Den irske geografen Dicuil nevner i boken De mensura Orbis terrae – Om jordklodens utstrekning (ca 825) et land ved navn «Thule», hvilket her menes Island, og er således ett av de aller første skriftlige kilder som nevner Island og hvor «mørket regjerte i løpet av vinteren, men at sommeren var lys nok til å plukke lus fra klærne.»

Den islandske forfatteren Are Torgilsson Frode skrev i Islendingabok på begynnelsen av 1200-tallet at de første norske bosetterne fant små klokker da de kom, tilsvarende den type som irske munker brukte, men arkeologiske spor har ikke bekreftet dette.

Island som fristat (874-1264)

Landnåmstiden (874-930)

• Se hovedartikkel, Landnåmstiden

Den første norrøne bosetningen av Island ble i tillegg til Islendingabok også beskrevet i Landnåmabok (ca. slutten av 1100-tallet). På midten av 800-tallet reiste nordmenn fast til de ytre øyene som Shetland og Færøyene. Noen av disse drev ut av kurs og nådde da den ukjente øya Island. Den første som blir oppgitt til å ha satt sine bein på Island var en nordmann fra Agder ved navn Naddodd, men som kun ble på øya en kort tid. Da han dro tilbake til Norge kalte han øya for «Snølandet» (Snæland). Det navnet som øya til slutt ble kjent som, Island, ble gitt av nordmannen Floke Vilgerdsson, også kjent som Ravn-Floke. Denne overvintret på Barðaströnd ved Breiðafjörður. Ravn-Floke er kanskje den første som med hensikt seilte til Island.

Den første permanente bosetningen ble i henhold til Landnåmaboka ved Reykjavík (= Røykvik) i år 874 ved Ingolf Arnarsson på det samme sted hvor Islands hovedstad ligger i dag. Arkeologiske spor bekrefter at det var en bosetning her på 870-tallet. I løpet av de nærmeste årene fulgte en rekke nordmenn etter, kanskje først og fremst fra Hålogaland i nordlige Norge og fra Vestlandet i det vestlige Norge. Deretter også fra de norrøne bosetningene på Irland, Skottland, nordlige England og delvis også fra Shetlandsøyene, Orknøyene og Færøyene. Kanskje var det også noen fra de øvrige nordiske landene som Sverige og Danmark, men sannsynligvis i langt mindre antall. De som kom fra de britiske øyene hadde muligens med seg treller og tjenestefolk av irsk og gælisk opprinnelse. I henhold til Islendingaboka ble hele Island bosatt i løpet av 60 år. Antagelig var antallet innbyggere i 930 kommet opp i rundt 20 000 mennesker.

De første høvdingene tok det meste av jorda og senere innflytere måtte få jord tildelt av disse. Klimaet var bedre enn senere, og i tillegg til kveg- og sauedrift ble det også drevet fiske, hval- og seljakt.

Årsaken til masseinnflytningen av nordmenn har blitt forklart med overbefolkning, men samtidskildene nevner også misnøye med dannelsen av det norske kongedømmet, spesielt Harald Hårfagres, hvilket også er akseptert som historisk korrekt ved at det brøt opp det lokale selvstyret og høvdingdømmet.

Alltinget

Nybyggerne organiserte seg i tingkretser hvor en jordeier ble akseptert som gode (den som ledet blotet) og tingleder. Jordeiernes selvstendighet var stor, og felles beslutninger ble fattet på lokale ting. I år 930 ble representanter fra alle tolv tingkretser, hver bestående av tre godord, samlet ved et felles ting, kalt Alltinget (norrønt Alþingi) ved Tingvoll (Þingvellir) for å fastsette lover, avgjøre tvister og dømme lovbrytere. Lovene var ikke nedskrevne, men memorert av lovsigemannen (logsogumaðr). Ulvljot ble valgt som den aller første lovsigemannen og satt i tre år. Han hadde på forhånd blitt sendt til Norge for å utarbeide en felles lov for hele Island, «Ulvljots lov» som ble vedtatt i 930, og var bearbeidet etter den norske Gulatingsloven.

Det ble opprettet to institusjoner på Alltinget, en lovgivende forsamling som ble kalt for «lagrett» og en felles domsstol som ble kalt for «alltingsdomstolen». Disse ble holdt strengt fra hverandre. Lagretten besto av de 36 godene, senere 48 godene, og av bisitterne som hver gode valgte to av. Det årlige Alltinget som varte i to uker besto således av 108, og senere av 144 representanter utenom lovsigemannen.

Med tiden ble store og folkerike fylker inndel i flere godord, det område en gode representerte. Flere fylker kunne også gå sammen om et felles ting i det som da ble kalt for et tingslag.

Den islandske fristaten var en aristokratisk rettstat. Ettersom det ikke eksisterte noen form for sentralmyndighet som kunne tvinge dommen igjennom var det opp til den enkelte å gjøre dommen gyldig ved hjelp av sin egen ætt. Rettergang var basisen for alt offentlig liv. Gjennom denne nådde den islandske retten en selvstendig utvikling, basert på de samnordiske rettsinnstanser. Islands selvstedige regler merkes spesielt på ættens gjennomgripende betydning, ikke bare i sivilretten, men også i kriminalretten. Her ble det, spesielt ved drap, utmålt en bot som ble beregnet etter slektsforholdene til partene i saken. Det ble også vist hensyn til den personlige æresfølelsen, blant annet ved bestemmelsen av straff. En rettstvist var en åpen kamp hvor retten var et middel framfor våpen mellom frie og myndige menn under påsyn og medvirkning av samfunnsmedlemmene. Ingen autoritetsperson opptrådte som partenes veileder. Lovsigemannen ledet forhandlinger, ble kun rådspurt om hva som var lov og hadde ingen myndighet utover dette. Ved en rettergang ble det krevd nærvær av et stort antall tingsmenn som fungerte dels som vitner, dels som dommere, dels som medlemmer av kviðr, den nemnd som skulle avgjøre den anklagedes skyld eller uskyld, dels også som voktere av orden ved tinget. Derfor var også en niendedel av tingsmennene i godordet pliktig til følge goden eller høvdingen til tinget.

• Se hovedartikkel, Gode
• Se hovedartikkel, Liste over islandske lovsigemenn

Ættestridenes tid (930-1030)

om Alltingets domstolsmyndighet uløste blodige strider, til og med på selve tinget, og som en følge av disse ble det i år 965 besluttet, etter forslag av Tord Gell (Þord Gellir), at landet skulle inndeles i fire fjerdinger med hvert sitt fjerdingsting. Inndelingen av fjerdinger var gyldig ennå på 1900-tallet. Fjerdingene var sørlendingenes (Sunnlendingafiórðungr) mellom Jökulsá på Solheimasand under Eyjafjöll og Hvalfjorden; vestfjordingenes (Vestfirdingafiórðungr) til Bitrufjorden; nordlendingenes (Norðlendingafiórðungr) til Langanes samt østfjordingenes (Austfirðingafióðungr). I hver fjerding ble det også holdt tre herredsting, unntatt i den nordlige hvor det ble holdt fire.

Inndelingen var dog ikke fullstendig basert på landområde. Hver bonde kunne når som helst stille seg inn under en hvilken som helst gode eller høvding og således slutte seg til en annen fjerding enn den han bodde i. På samme tid ble tidsregningen ordnet. Hittil hadde islendingene regnet året i 364 dager (12 måneder med 30 dager hver og 4 skuddager, aukanætr), men på forslag fra Torstein Surt ble det i tillegg besluttet at skudduke skulle settes inn for hvert syvende år. Denne tidsregningen, med senere rettelser, ble beholdt ved siden av den romerske tidsregningen helt inn på 1900-tallet.

Under de stadige ættestridene, som har gitt materiale til den rike sagalitteraturen, tvang fram en stats- og rettsutvikling. På den tid da Skapte Toroddsson var lovsigemann (1003-1030) var det en urolig tid, men ved dens slutt var forfatningen som fristat utviklet. Det siste leddet i rettsforfatningen ble avgjort i 1004 da en femte domsstol ble opprettet på Alltinget som en høyesterett (overdomstol eller kassasjonsdomstol). I tillegg ble holmgang avskaffet i 1006. Samtidig ble lovrettens former for å sette lover fastlagt.

Islendingene hadde på denne tiden en aktiv kontakt med utlandet. De deltok som vikinger og hærmenn, som kjøpmenn og skalder, tok tjeneste i hirden hos konger og høvdinger i hele Norden, men kanskje først og fremst i Norge, men også på de britiske øyene og til og med i Normandie, Gardariket og Miklagard. Som nasjon hadde Island ingen kontakt med andre land eller herskere. Kong Olav Haraldsson av Norge, den senere Olav den hellige, gjorde et mislykket forsøk på å lokke islendingene til å overlate Grimsøy til ham. Før Olav den hellige hadde Olav Tryggvason av Norge truet islendingene til å gå over til kristendommen.

Velmaktstiden (omkring 1030-1200)

kom først til Island med islendinger som ble omvendt i utlandet. En slik var Torvald den vidfarne (Þorvaldr viðforli) fra Skagafjord som hadde med seg en biskop fra Sachsen ved navn Fredrik, men noen misjonsvirksomhet ble mislykket. En annen, Stefnir Thorgilsson, seilte til Island på oppfordring av Olav Tryggvason i 996-997, men han hadde heller ikke større hell med seg til å få islendingene til å oppgi det de trodde på. Kong Olavs neste sendebud var den tyskfødte stridsmannen Tangbrand (Þangbrandr) som oppnådde å få en høvding fra det islandske østlandet, Hall Torsteinsson, til å ta dåpen, og senere også en rekke andre stormenn. Samtidig begikk Tangbrand en rekke drap i sin misjonsiver, noe som fikk andre islendinger til å gjøre motstand.

I 999 måtte Tangbrand forlate Island. En av hans omvendte, Hjalte Skeggesson, ble også landsforvist da han hånte gudene på Alltinget med et niddikt mot Frøya. Hjalte dro til Norge hvor han kort tid etter ble fulgt av trosfrenden Gisurr. Det påfølgende året dro de tilbake til Island da Alltinget var samlet og lyktes med Halls hjelp å få religionsspørsmålet avgjort. Avgjørelsen ble tatt av lovsigemannen, en høvding fra nordlige Island, Torgeir fra Ljósavatn (Þorgeir Ljósvetningagoði), og både hedninger og kristne måtte rette seg etter hans råd. Han forkynte som lov at alle skulle la seg døpe, og at bloting kun skulle skje i det private. Kristendommen ble således lovfestet år 1000 på Island, tilfeldigvis samme år som Olav Tryggvason døde i slaget ved Svolder, og som hadde vært trusselen bak avgjørelsen.

Først etter ættefeidenes avslutning vant til slutt kristendommen også sinnene. Godene og andre jordeiere bygde kirker på sine gårder og ble enten selv prester eller holdt prester ved dem. Det hedenske godesystemet gikk sømløst over til det nye systemet. Det kom også utenlandske prester til øya. Are Torgilsson Frode nevner 11 stykker, blant dem flere fra Irland. Island fikk sin egen biskop i år 1056, Isleiv Gisursson (død 1080). Hans sønn og ettertreder, Gisurr Isleivsson (1082-1118) fikk drevet igjennom ved hjelp av presten og høvdingen Sæmund Frode på Oddi og lovsigemannen Markús Skeggesson den kirkelige skatten tiende i 1096 og skjenket i tillegg sin fedregård Skálholt til Islands første bispesete.

Med dennes hjelp ble det andre bispesetet opprettet for nordlige Island, Hólar. Den første biskopen her var Jón Ogmundsson (1106-1121). Ved begge bispesetene ble det opprettet presteskoler. Omkring 1120 grunnla biskop Jón det første klosteret, benediktinerklosteret Thingeyri ved Húnaflói, som ble innvigd i 1133sk. Senere ble det opprettet fire augustinerklostre for munker og ett for nonner. Gudstjenesten ble holdt etter ordinær romersk-katolsk måte med latin sang, men preken ble oftest holdt på morsspråket. Så vel presteskolene som klostrene ble betydningsfulle for kirkelig lærdom hvor spesielt biskop Torlákr Thórhallsson på Skálholt (1177-1193) må nevnes. På slutten av 1100-tallet fikk Island sin egen helgen, Thorlákr (1198), landets fremste helgen, og Jón (1200).

Den islandske kirken var fra år 1104 underordnet erkebiskopen i Lund, men fra 1152 erkebiskopen i Nidaros i Norge. Island fulgte den europeiske utviklingen, men beholdt en del særegne trekk, spesielt sitt folkelige preg. Sølibat ble ikke praktisert og kirker og prestegårder var på private hender. Valget av biskoper ble gjort av prestene, men disse var underlagt kirkeeierne, det vil si de lokale høvdingene. Kirkeretten ble tillempet etter den nasjonale retten. Biskopens domsrett var innskrenket til kirkelige tjenestesaker, og ingen kirkerettslige bestemmelser var gyldige før de ble godkjent av lagretten hvor dog også biskopene hadde sete på embetets vegne.

Gjennom personlige overlegenhet kunne biskopene, «kongene på Island» som Adam av Bremen kalte dem, likevel øve stor innflytelse på samfunnsutviklingen. Under kristendommens innflytelse hersket det fred på Island, en tilstand som kom hit tidligere enn i andre nordiske land. Farlige tvister på tinget var sjeldne. Mens Bergthórr Hrafnsson var lovsigemann (1118) ble lovene nedskrevet. Dette arbeidet ble gjort ferdig i løpet av den første halvdelen av 1100-tallet. Islands materielle kultur, spesielt jordbruket nådde sitt høydepunkt og befolkningsantallet var kanskje på rundt 100 000 mennesker på begynnelsen av 1100-tallet.

Oppløsningstiden eller Sturlungatiden (omkring 1200-1264)

Gjennom arv og oppkjøp ble flere godord samlet og begrenset på stadig færre menns og ætters hender. Da ble også stabiliteten i den islandske samfunnsstrukturen forstyrret. De øvrige bøndene måtte bøye seg for de få mektige stormennene og loven måtte vike for makten. I kirken ble det hierarkiske systemet dominerende, hvilket har blitt beskrevet som at kristendommens fredsbevarende ånd ble minsket. Følgen var forvirring og moralsk oppløsning. Tidens historie vrimler av troløshet, brudd på inngåtte eder og avtaler, ulykkelige tilstander, inngåtte og oppløste ekteskap av politiske årsaker, og blodige strider ble utkjempet. Stridene var ikke begrenset til et tyvetalls menn som under ættestridenes tidsalder, men med bondehærer på opptil 1 000 mann eller mer. Denne oppløsningens tid la grunnen for og påskyndet den islandske fristatens undergang. Tiden fikk navn, Sturlungatiden – Sturlungaöld, etter både den mest begavede og samtidig mest stridslystne av Islands stormannsætter, sturlungerne.

Det første varslet om en ny ufredstid var Hvamm-Sturlas tvist med Jón Loftsson i 1181. I løpet av den påfølgende menneskealderen skjedde blant annet Gudmund Dyres strid og den store Önundarbrenna i 1197, drapene av Kolbeinn Tumason 1208, Hrafn Sveinbjørnsson i 1213 - og av biskop Gudmund Arasson på Hólar (1202-1237), som voldet ufred i mange år som de eiendomsløses leder mot bøndene og høvdingene.

Snorre Sturlasson

I mellomtiden hadde Hvamm-Sturlas sønner – Tord Sturlasson, Sigvart Sturlasson og Snorre Sturlasson – blitt mektige menn som etter hvert kom i stadig økende strid med andre stormenn, og i tillegg med hverandre. En tvist mellom sturlungerne og oddimennene førte nesten til åpen kamp på Alltinget i 1216, men ble avverget av biskopen i Skálholt. Senere oppsto det sammenstøt stadig oftere og de ble stadig blodigere. Oddaboernesboernesboerne og Haukadal havnet i arvestrid hvor menn fra den første ætten drepte haukdalingen Bjørn Torvaldsson i 1221. Snorre Sturlasson støttet først Oddiætten, men da disse senere greide å fornærme ham knyttet han i steden bånd til Haukadalsætten i 1225. Haukadalsætten under Snorres måg Gisurr Torvaldsson hevdet sin makt over sydlige Island. Samtidig havnet Sturlungaene i intern strid ved at Snorre og hans sønn Órækja med broren Sigvart og dennes sønn Sturla. Disse stridene hvor også denne tredje broren Tord og mange andre høvdinger ble dratt inn i førte til at Snorre ble fordrevet fra sin gård Reykholt i 1236 og til slutt også fra Island ved at han dro til Norge i 1237.

Gisurr kjempet deretter med Sigvart og Sturla som til slutt ble nedkjempet i 1238 ved Örlygsstaðir. Året etter kom Snorre tilbake til Island til tross for at kong Håkon Håkonsson av Norge hadde gitt forbud mot det, og fikk således også norskekongens uvennskap. Ved at Snorre var den nærmeste til å hevne sin drepte bror og nevø ble han også fiende av svigersønnen Gisurr. Denne gjorde seg til alliert med norskekongen og på dennes oppfordringen om å bringe Snorre til Norge overfalt Gisurr Snorre i 1241 og drepte ham.

Island inn under Norge

For å forhindre et norsk hærtog mot Island hadde Snorre i 1229 lovet å bidra til at islendingene la seg frivillig inn under Norgesveldet, men han gjorde likevel ingenting med denne saken. Deretter hadde så vel Sturla Sigvartsson som Gisurr gitt kong Håkon lignende løfter. Etter Snorres død fortsatte de indre stridighetene, og hvor Sigvarts andre sønn Tord, den eldre Tords sønn Sturla og dennes nevø Torgils Skarði trådte i forgrunnen. Etter Tords død i 1257 og Torgils fall i 1258 sto omsider Gisurr igjen som seierherre.

Gisurr ble i 1258 kong Håkons mann og jarl og maktet med både vold og overtalelser å få Islands bønder til å gi seg inn under Norges konge (1262-1264). Gjennom denne overenskomsten (sáttmáli) ble det bestemt at Norges konge skal være Islands overherre og kreve skatt av landet, men ikke at Island skulle være en del av Norgesveldet. Kongen ga islendingene fri ankomst til Norges havner for den handel som de var avhengig av, og lovte samtidig at minst seks skip skulle årlig seile fra Norge til Island. Ved Gisurrs død i 1268 forsvant jarlverdigheten og deretter ble Island styrt av kongelige sysselmenn, noe som betydde at tinglovsinndelingen ble avskaffet og sysselinndelingen ble innført.

Alltinget fortsatte å være domsstol og å ha makt til å innstifte lover, men både den dømmende og lovstiftende myndigheten ble utøvd av lovretten hvor dommerne besto av 36 stemmeberettigede, menn utnevnt av sysselmannen og som ordførende ble det ikke valgt en lovsigemann, men en kongelig embetsmann som etter norsk skikk ble kalt lagmann. Den første lagmannen ble Sturla Tordsson i 1272.

Tord hadde sluttet seg til kong Magnus Lagabøte og blitt dennes skald og sagaskriver. De gamle lovene ble også endret i henhold til det store moderniseringsprosjektet av lovverket som kong Magnus hadde startet. Det første forslaget, lovboken Járnsíða (1272) ble forkastet ettersom det gjenspeilte norske forhold i altfor stor grad. Da ble en ny lov, Jónsbók, stadfestet av kongen og godkjent på Alltinget under lagmannen Jón Einarssons ledelse. Med unntak av mindre tillempinger var forordningen gyldig i de neste 500 år. Visse foreskrifter fra Jónsbók gjelder den dag i dag.

Island under Norge og Danmark

Biskopsveldets tid (1264-1550)

Den myndige biskopen på Skálholt, Arne Torláksson (1269-1298), også kalt for Prestgårds-Arne (Staða-Arne), lyktes i 1275 å drive i gjennom en «kristenrett». Det betydde en betydelig utvidelse av biskopenes makt. Ved hjelp av ren vold og trusler om kirkens straff ble prestegårdene (staðir) og kirkene overgitt fra bøndenes eie til kirken selv. For samme mål arbeidet også biskopen i Hólar, Jörund (1267-1313), i sitt stift, og omkring 1300 var forandringen gjennomført over hele landet. En følge av dette var at prestevalget ble underlagt biskopene. Videre drev Arne gjennom et forbud mot at prester skulle kunne gifte seg. Avslutningsvis strakte kirkens domsmakt seg ikke bare til det som angikk kirkens egne menn og gods, men også til alle ekteskaps- og sedelighetsbrudd. Da kirken til stadighet straffet med høye bøter ble denne domsretten tillempet med dispensasjoner og avlat (innført 1275) – noe som ble en betydelig kilde til kirkens rikdom.

En tid blomstret den kirkelige livet – i romersk-katolsk mening – under delvis gode biskoper, framfor alt under den fromme og lærde Laurentius i Hólar (1324-1330). To nye kloster ble grunnlagt og Island fikk sin tredje helgen, Gudmund Arasson. Men over tid ble kirken stadig mer verdsliggjort og årbøkene ble fylt med beretninger om kirkelige prosesser samt om usedligheter og griske biskoper. Disse var generelt utlendinger, som den tyskfødte Jöns Gerekesson (Jón Gerreksson) som tidligere var blitt fordrevet fra Uppsala i Sverige. Under de ytterst herskelystne biskopene Olaf (1459-1499) og Gottskálk (død 1520) i Hólar samt Stefan i Skálholt (1491-1519) nådde misbruket sitt høydepunkt, og et forsøk fra lekmenn å begrense deres makt var mislykket da 23 nord- vestlandske bønder besluttet det såkalte Leiðarholmsbesluttningen i 1517, men ikke fikk støtte fra det øvrige folket eller fra kongens ombudsmann.

Selv den verdslige styringen ble korrumpert, overenskomsten med kongen ble fornyet flere ganger, både i 1302 og 1319, hvor islendingene fikk aksept for at lagmenn og sysselmenn skulle være islandske, og at ingen ny skatt skulle pålegges og at kongen årlig skulle sende seks skip til Island med livsnødvendigheter. Dessverre ble disse vilkårene ikke holdt: skipene uteble ofte, og sysselmenn og lagmenn var ofte utlendinger. Kongens skatteinndrivere og befalingsmenn, de såkalte hirdstyrere (hirðstjórar) var også ofte utlendinger og som dessuten kunne være korrupte og drev utpresning. Enkelte ætter kunne stundom samle seg store formuer, eksempelvis Vatnsfirðingaætten med Bjørn Jorsalafare, Lopt Guttormsson og Bjørn Thorleivsson (død 1467), men disse synes å ha gjort felles sak med kongens embetsmenn.

En viktig årsak til Islands store tilbakegang i løpet av denne perioden var de stadige naturkatastrofene som jordskjelv, vulkanutbrutt, misvekst og farsotter, framfor alt svartedauden (svartidauði) i årene 1402-1404, noe som rev vekk 2/3 av befolkning, omtrent som i Norge. Befolkningsantallet sank antagelig ned til knappe 25 000-30 000 mennesker. I løpet av 1400-tallet vokste befolkningen på nytt, men minsket på nytt under den store pesten (plágan mikla) i 1493-1494s. Under slike katastrofer og en dårlig regjering måtte gammel velstand og materiell kultur gå under. Med forfallet i skipsfarten kom også all handel på fremmedes hender samtidig som kongene begynte å betrakte all handel som «skattland» og trakk alle fordeler av den. På begynnelsen av 1400-tallet havnet den islandske handelen på Hansaen hender. I tillegget til tapet av handelen tapte Island også fisket da Hansaen rundt 1500 anla anlegg på Island og lot islendere være dårlig lønnede arbeidsfolk.

Reformasjonens tid (fra 1550)

romersk-katolske kirken hadde – tross sin undertrykkelse – dype røtter i islendingenes sinn. Biskopene, når de var innfødte, var i egenskap av de mest betydningsfulle makthaverne, en motstand mot de utenlandske embetsmennene. Reformasjonen støtte derfor på sterk motstand fra folk flest. De første tegnene på reformasjonen på Island var Jón Einarssons preken i Skálholts kirke ca 1530, Oddur Gottskálkssons i hemmelighet oversettelse av Det nye testamentets og den hemmlige protestanten Gisurr Einarsson tilbakekomst fra Hamburg. Ögmundur Pálsson i Skálholt, som var blind, utpekte i 1536 Gisurr som sin ettertreder og sendte ham til Norge for å bli vigslet, men Gisurr kom tilbake til Island som evangelisk «superintendent». Han kunne derimot ikke utrette noe med lekmennenes og prestenes motstand. Det siste ble ledet av biskopene Ögmundur og Jón Arasson i Hólar.

Da et dansk krigsskip kom til Island i 1541 lot Gisurr den blinde Ögmundur bli overbrakt til danskene som førte ham som fange til Danmark. Gjennom Gisurrs arbeid ble reformasjonen gjennomført i hans stift. Ved hans død i 1548 valgte stiftets prester en lutheransk biskop, Marteinn Einarsson. Da Marteinn ble vigslet i Danmark forsøkte Jón Arasson å gjenopprette den romersk-katolske kirken og bryte hirdstyremakten og var således et par år eneveldig hersker på Island. Men i 1550 ble han sammen med sine to sønner tatt til fange og halshugget. Ved hjelp av danske soldater fikk den nye hirdstyreren Otte Stigssøn bønder og embetsmenn til å sverge troskapsed til den danske kongen, og en evangelisk biskop, Ólafur Hjaltason (død 1569), ble innsatt ved Hólar i 1552.

Ólafur ga Island en evangelisk kirkehåndbok og salmebok i 1555, og gudstjenesten ble holdt i henhold til den protestantiske praksis. Fullstendig gjennomført ble reformasjonen først ved biskop Guðbrandur Torláksson i Hólar (1571-1627), støttet av de lærde Skálholtbiskopene Gísli Jónsson (1557-1587) og Oddur Einarsson (1588-1630). Island fikk en fullstendig bibeloversettelse i 1584, salmebok i 1589, og graduale i 1594. Som kirkelov gjaldt først den danske ordinanten av 1539, deretter den norske av 1607. Den verdslige styringen og lovstiftningen fortsatte i henhold til de gamle formene.

Den danske monopolhandelens tid (1602-1786)

For å bryte Hansaens handelsdominans lot den danske regjeringen handelen bli overtatt av danske kjøpmenn. Det skjedde i 1602 da borgere i København, Helsingør og Malmö fikk monopol på all handel med Island mot en mindre avgift til kronen. Islendinger som selv handlet med fremmede skip ble straffet hardt. Ved å forpakte handelen til selskaper (1619, 1684, 1733, 1743, 1763), deretter drevet for kongelig regning (1757-1763, 1774-1786) forbedret ikke situasjonen, men et par ganger ble det gjort forsøk på å hjelpe islendingene til en egen handelsflåte (1758, 1670), men begge gangene strandet forsøkene.

Monopolsystemet medførte stadig større fattigdom for landet som ble økt med store naturkatastrofer: jordskjelv, vulkanutbrudd, harde vintrer, misvekst og farsotter. Tre ganger på 1700-tallet hadde Islands befolkning økt til rundt 50 000, men sank igjen til 18 000, nær 10 000 og deretter litt over 10 000, siste gangen under de forferdelige vulkanutbrudd ved Skaptá i 1783.

Allerede på 1700-tallets begynnelse hadde håndskriftsinnsamleren Árni Magnússon og lagmannen Páll Vídalín undersøke landet for å opprette en ny jordbok og fant rundt 1200-1300 øde gårdsbruk, og ble overbevist om at handelen måtte frigjøres for å redde Island. Senere ble denne tanken fremmet oftere. I 1786 ble handelen på Island endelig fri for alle kongens undersåtter, og statens handelsselskaper, varelager og skip ble solgt til frie kjøpmenn til langt under deres reelle verdi.

Islands statsrettslige forhold til Norge hadde formelt ikke blitt endret siden 1264 da øya ble norsk skattland, men i virkeligheten hadde Island blitt forvandlet til en dansk koloni for utbytting og ble styrt fra København. Eneveldet ble innført på Island i 1662 gjennom den ikke lovlige, men tvunget fram ved hjelp av trussel av våpenmakt i Kópavogur slik at også lovstiftningen kom på kongens hender. Island forble like fullt et eget lovstiftingsområde hvor norsk eller dansk lov ikke uten videre var gyldig. Den lokale styringen ble utøvet siden 1685 av amtmenn, som regel av dansker, en for hvert amt eller «fjerding», og hvor den fremste av disse var stiftsamtmannen (som alltid var dansk) i Bessastaðir.

Det gamle lovstiftingsordningen ble beholdt med unntaket at den årlige sammenkomsten av lovretten ved Öxará – som siden 1691 holdt sine sesjoner innendørs – kunne velges til høyesteretten i København. Dansk og norsk rett begynte å tillempes og fortrengte stadig den gamle islandske. Kjøpmennene, hvor flertallet var dansker, hadde den egentlige makten i landet og misbrukte den på den mest skamfulle måte.

Selvstendighetstankens tid (1786-1918)

å begynnelsen av denne perioden forsvant de siste rester av fortidens selvstendighet da Alltinget ble opphevet i 1800 og ble erstattet av «landsoverrett» med tre ledemøter. År 1801 ble bispesetet i Hólar opphevet. Skálholt var allerede i 1796 blitt flyttet til Reykjavík. Således ble Island redusert til kun en biskop, og samtidig solgte regjeringen de betydelige bispegårdene samt lovte, men uten å fullføre, at statskassen skulle overta utgiftene til undervisning.

Under Danmarks krig mot Storbritannia i 1807-1814 ble Island overlatt til seg selv. Da lot en dansk kaperkaptein, Jørgen Jørgensen, seg i juni 1809 utrope til «Islands beskytter og øverste befalshavene til sjøs og til lands», holdt en livvaktstyrke på åtte menn og besatte sitt hovedkvarter ved Reykjavík. Han ble tatt til fange allerede i august samme år av britiske styrker og ble fraktet vekk fra Island. Ved freden i Kiel 1814 ble Island uttrykkelig overført fra riket Norge, som kong Fredrik VI overga til den svenske kongen Karl XIII, noe som ble den siste rest av Island formelt sett lå inn under Norge. Derimot hadde Island i løpet av krigen erfart fordelene med fri samferdsel og handel med Storbritannia.

I løpet av 1800-tallet endret klimaet seg til det verre og resulterte blant annet til en storstilt emigrering til Amerika, spesielt til Manitoba i Canada. Samtidig vokste en ny nasjonal bevissthet på Island, ledet av Jón Sigurðsson, inspirert av nasjonalromantiske strømninger i Europa. Etter freden begynte islendingene stadig høyere å kreve at handelen skulle frigjøres helt. Et allting som rådgivende representasjon ble innrettet i 1843. Dette krevde at alle lover som angikk islandske forhold skulle rådføres før de ble innført.

I sammenheng med eneveldets sammenbrudd i Danmark fikk selvstendighetsbevegelsen stadig fastere former. På et folkemøte i august 1848 på Tingvollen ved Öxará ble det sendt et eget krav til kongen i København hvor man krevde en egen islandsk nasjonalforsamling (Þjóðfundur) for å beslutte om grunnene for en islandsk forfatning og hvor man uttalte håpet om at ingenting måtte besluttes som angikk Islands forhold til Danmark uten at en slik forsamlings samtykke. Regjeringen holdt dog fast ved at Island var en del av Danmark.

Det selvstendige Island (fra 1918 til i dag)

Eget land under den danske kronen

I 1874 ble Island bevilget en viss form for selvstyre av Danmark, og utvidet i 1904. Forfatningen, skrevet i 1874, ble revidert i 1903, og en minister for islandske anliggender ble plassert i Reykjavík og ble gjort ansvarlig overfor Alltinget. Unionsloven av 1. desember 1918 i enighet med Danmark anerkjente Island som en suveren stat, men forent med Danmark under en felles konge: Kristian X av Danmark. Island tok i bruk sitt eget flagg, men Danmark krevde fortsatt å få bestemme utenrikspolitikken og militærvesenet.

Den andre verdenskrigen

Den 9. april 1940 ble Danmark okkupert av Tyskland, og kommunikasjonene mellom Island og Danmark brøt sammen. Som et resultat valgte Alltinget den 10. april å ta egen kontroll over utenrikspolitikken. Det ble valgt en egen guvernør, Sveinn Bjørnsson, som senere ble valgt til Islands første president.

I løpet av den andre verdenskrigen fulgte Island en konsekvent nøytralitetspolitikk, og motsatte seg både at Tyskland og Storbritannia brøt nøytralitetslovene. Den 10. mai 1940 seilte britiske styrker likevel inn i havnen i Reykjavík og deretter invaderte landet og okkuperte det i brudd med nøytralitetslovene. Okkupasjonen varte krigen ut og Storbritannia har hevdet at okkupasjonen var en nødvendighet for å forhindre at Tyskland gjorde det.

Den islandske regjeringen protesterte mot okkupasjonen, men landet hadde ikke egne militærstyrker og landets politistyrke var på en treningsleir utenfor hovedstaden. På okkupasjonsdagen talte statsministeren i radioen og ba islenderne behandle okkupantene som de ellers ville behandle gjester. Regjeringen adopterte hurtig en samarbeidspolitikk med okkupantene som var til forveksling lik den som Danmark benyttet under Tysklands okkupasjon.

Da den britiske okkupasjonen var på sitt høyeste hadde Storbritannia rundt 25 000 styrker stasjonert på Island. De fleste var stasjonert i nærheten av Reykjavík og på andre strategiske steder. I juli 1941 ble ansvaret for forsvaret av Island overgitt til USA og under en amerikansk-islandsk enighet. Britene trengte alle de militære styrkene de hadde andre steder. Da amerikanerne var på sitt meste hadde de opp til 40 000 soldater i landet, hvilket var flere enn Islands mannlige befolkning i samme alder. Islands totale befolkning besto da av rundt 120 000 mennesker.

Som en følge av en folkeavstemming ble Island formelt en uavhengig republikk den 17. juni 1944. Ettersom Danmark fortsatt var okkupert av Tyskland var det mange i Danmark som følte seg sveket av at islendingene valgte dette tidspunktet til å bryte båndene med Danmark. Til tross for disse følelsene sendte den danske kongen, Christian X, sine gratulasjoner til det islandske folket.

Etterkrigstidens Island

Island blomstret i løpet av den andre verdenskrig og samlet betydelige valutareserver i utenlandske banker. Regjeringen, ledet av en usannsynlig majoritet av tre partier, de konservative (Sjálfstæðisflokkurinn), sosialdemokratene (Alþýðuflokkurinn) og sosialistene (Sameiningarflokkur alþýðu - Sósíalistaflokkurinn), besluttet at kapitalen skulle plasseres i fond som skulle gå til å fornye fiskeriflåten, byggingen av fiskeri- og ferdiggjøringsfabrikk, og en generell modernisering av jordbruket. Denne politikkens hensikt var å bevare Islands generelle levestand på det nivå den hadde fått under krigen.

Regjeringens fiskeripolitikk var konsekvent keynianisme, og målet var å skape den nødvendige industrielle infrastruktur for et velstående industrialisert samfunn. Det ble betraktet som nødvendig å holde arbeidsledigheten nede på et absolutt minimum og beskytte eksportindustrien, det vil si fiskeindustrien, ved å styre valutaen og med andre midler. Ettersom Island var fullstendig avhengig av ustabilt fiske og utlandets behov for fiskeprodukter forble Islands økonomi ustabil til godt inn på 1990-tallet da landets økonomi i stor grad ble forgrenet utenlands.

I oktober 1946 ble de islandske og amerikanske regjeringene enige om å avslutte USAs ansvar for å forsvare Island, men USA beholdt Keflavík for å kunne ha en betydelig militær tilstedeværelse i Atlanterhavssonen. Til tross for betydelig uenighet over hele Island og store demonstrasjoner utenfor parlamentshuset ble Island medlem av NATO den 30. mars 1949, men med den reservasjon at landet aldri ville delta i offensive militære handlinger mot en annen nasjon. Etter utbruddet av krigen i Korea i 1950 og forspørsmål fra NATO ble USA og Alltinget enige om USA igjen skulle ha kontrollen over Islands forsvar. Denne avtalen ble signert den 5. mai 1951 og stadfestet det kontroversielle amerikanske militære nærværet på Island, noe som varte helt fram til 2006.

I mars 2006 informerte USA at amerikanerne aktet å trekke tilbake mesteparten av styrkene som utgjorde Islands forsvar; Icelandic Defence Force. Den 12. august 2006 forlot de siste fire jagerflyene F-16 den islandske luftrommet. USA har gjort det klart at de vil nedlegge Keflavík-basen i løpet av midten av september 2006.

Island er det eneste NATO-land som ikke har en fullstendig militærstyrke. Landet har en politistyrke som inkluderer en egen spesiell våpenenhet, og en kystvakt med en mindre flåte av lette, armerte skip. Island har også eskadroner av bevæpnete fredsbevarende styrker i militæruniformer som har blitt utstasjonert i Bosnia og Afghanistan.

• Se hovedartikkel, Den islandske torskekrigen

Island etter den kalde krigen

i Det hvite hus

I 1991 dannet Davíð Oddsson, lederen av det konservative Sjálfstæðisflokkurinn (Selvstendighetspartiet), en koaliasjonsregjering med sosialdemokratene (Alþýðuflokkurinn). Denne regjeringen hadde en markedsorientert politikk og privatiserte et antall store og små bedrifter. På samme tid stabiliserte den islandske økonomien seg og den tidligere kroniske inflasjonen ble dramatisk redusert. Island ble medlem av Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) i 1994.

I 1995 dannet Davíð Oddsson en koalisjonsregjering med Framsóknarflokkurinn (Fremskrittspartiet - tilsvarer det norske senterpartiet), og denne regjeringen fortsatte den frie markedspolitikken, privatiserte to forretningsbanker og det statseide Iceland Telecom. Inntektsskattene ble redusert til 18 % (fra rundt 50 % på begynnelsen av tiåret), arveavgiften ble sterkt redusert og formueskatt avskaffet. System som gjorde det mulig å overføre individuelle fiskekvoter, første gang introdusert på slutten av 1970-tallet, ble utviklet videre.

Koalisjonsregjeringen forble ved makten etter gode valg i 1999 og 2003, men i 2004 gikk Davíð Oddsson av som statsminister etter 13 år i posisjonen og ble utenriksminister for en kort stund og trakk seg deretter helt fra politikken i 2005. Halldór Ásgrímsson, lederen av Fremskrittspartiet overtok som statsminister fra 2004 til 2006, fulgt av Geir H. Haarde, Oddssons etterfølger som leder av Selvstendighetspartiet.

Regjeringen sprakk etter alltingsvalget 2007 da Fremskrittspartiet trakk seg etter et sviende valgnederlag. Selvstendighetspartiet etablerte deretter en ny koalisjonsregjering sammen med det sosialdemokratiske Samfylkingin, som ble etablert som en valgallianse i 1998 nettopp for å være en motvekt til Selvstendighetspartiets dominanse i islandsk politikk.

Etter en midlertidig konjunkturnedgang tidlig på 1990-tallet var den økonomiske veksten betydelig, omtrent 4 % årlig fra 1994 og Island ble nå ett av de mest velstående land i verden i henhold til statistikk gitt av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD). Regjeringene på 1990-tallet og 2000-tallet har holdt fast ved den kontroversielle, men stabile proamerikanske utenrikspolitikken, gitt nominal (symbolsk) støtte til NATOs militære aksjoner i Kosovokrigen og deltok som en del av koalisjonen som støttet USA i invasjonen av Irak i 2003. Island var det første landet som anerkjente suverentiten til de tidligere Sovjetrepublikkene i Baltikum; Litauen, Latvia og Estland, foruten også den tidligere Jugoslaviske republikken Montenegro.

Litteratur

• Axel Kristinsson. «Is there any tangible proof that there were Irish monks in Iceland before the time of the Viking settlements?» (2005) på engelsk på islandsk
• Bergsteinn Jónsson og Björn Þorsteinsson. «Íslandssaga til okkar daga» Sögufélag.[1] Reykjavík. (1991) (in Icelandic) ISBN 9979-9064-4-8
• Byock, Jesse [1] ; «Medieval Iceland: Society, Sagas and Power» University of California Press (1988) ISBN 0-520-06954-4 [1]
• Guðmundur Hálfdanarson [1] ; «Historical Dictionary of Iceland» Scarecrow Press.[1] Maryland, USA. (1997) ISBN 0-8108-3352-2
• Gunnar Karlsson. «History of Iceland» Univ. of Minneapolis. (2000) ISBN 0-8166-3588-9 [1]
• Gunnar Karlsson. «Iceland's 1100 Years: History of a Marginal Society». Hurst.[1] London. (2000) ISBN 1-85065-420-4.
• Helgi Skúli Kjartansson «Ísland á 20. öld» ; Reykjavík. (2002) ISBN 9979-9059-7-2
• Miller, William Ian [1] ; «Bloodtaking and Peacemaking: Feud, Law, and Society in Saga Iceland» [1] University Of Chicago Press.[1] (1997) ISBN 0-226-52680-1
• History of Iceland from the Icelandic embassy in Japan - Den islandske ambassade i Japans informasjon om Islands historie
• http://www.state.gov/www/background%5Fnotes/iceland%5F9910%5Fbgn.html U.S. Government text (public domain).

Ekstern lenke

• History of Iceland: Primary Documents