Islandsk

Islandsk hører til den vest-nordiske grenen av de germanske språkene.

Skrevet islandsk har endret seg lite fra det norrøne skriftspråket, og islendinger kan uten større problemer lese de gamle sagaene. Derimot har islandsk uttale endret seg så mye at en islending fra 1200-tallet og 1900-tallet trolig ville ha store problemer med å forstå hverandre. Den rike og innfløkte grammatikken er for det meste uendret fra norrøn tid, islandsk har blant annet fire kasus, konjunktiv, bøying av verb i personer, bøying av tallord opp til og med fire osv. Islandsk er derfor et av de mest gammeldagse språkene i Europa.

Islandsk har ikke større dialektforskjeller, men enkelte regionale småvariasjoner i uttale finnes. Den største forskjellen er at den sørlige delen av Island (medregnet Reykjavík) bruker de bløte konsonantene b, d, g for p, t, k.

Islendinger og færøyinger kan til en viss grad forstå hverandre, med litt trening.

Alfabet

Det islandske alfabetet er som følger:

A Á B (C) D Ð E É F G H I Í J K L M N O Ó P (Q) R S T U Ú V (W) X Y Ý (Z) Þ Æ Ö

Uttale

Det er ikke lett å uttale islandsk med en gang, men her kommer et utvalg av hovedreglene, skrevet med vanlige bokstaver.

á = diftongen ao, er der vi har å. Jfr. sognamaol.
é = je (isl. 'ég' blir uttalt 'jeg', ikke 'jæi')
ð = th (stemt) som i engelsk 'the'
f = f noen steder, men v i ord vi har v på norsk (dvs. mellom 
    vokaler), eksempel: nor. 'sova' = isl. 'sofa' blir uttalt med 'v'
í = i
i = en mellomting mellom i og e. Som vi sier 'i' i 'minne'
o = å, som 'sove' eller 'over' på norsk.
ó = diftongen ou, som engelsk lang 'o' (t.d. 'go')
þ = th (ustemt) som i engelsk thing
ú = o som i 'nummer' eller 'to'
y = isl. i
ý = isl. í
æ = ei/ai (østlandsk ei)
ö = ø 

au = øy
ei = ey (trøndersk/nordnorsk ei)
ey = isl. ei
ll = dl/tl (som jærsk 'fjedl')
fl = bl 
fn = bn (som jærsk 'nabn')
rn = rdn (ofte bare 'dn', som jærsk 'badn')
hv = kv
h før alle andre konsonanter skal uttales, noe som kan være svært vanskelig for norskspråklige.
k før vokal uttales k. Islandsk har ikke kj-lyden.
kk = hkk (såkalt preaspirert h. Må nesten høres, fins i noen norske fjelldialekter)
pp = hpp

Islandsk har alltid trykket på første stavelse. F.eks. isl. 'bensín' uttales 'bennsin' (med tonem/tonelag som stjerna 'sola', ikke stedet 'Sola').

Eksempler (bindestrek for å skille ordleddene):

Keflavík        utt: keblavik
Reykjavík            reykjavik
Höfn                 høbn
Þingvellir           thingvedlir
Eyjafjallajökull     eyja-fjadla-jøkudl
Mýrdalsjökull        mirdalsjøkudl
Kírkjubæjarklaustur  kirkju-beijar-kløystur
Eldgjá               eld-gjao
Gullfoss             gudlfoss
Hveragerði           kvera-gerthi
Hvítá                kvit-ao
Þjórsá               thjours-ao
jökulhlaup           jøkul-hløyp

Se også

• Høgislandsk

Referanser