Historie
Oppdagelsen av øyene
Henrik Sjøfareren finansierte de første portugisiske oppdagelsesekspedisjonene langs Afrikas Atlanterhavskyst
Den portugisiske prinsen
Henrik Sjøfareren engasjerte den
venetianske kapteinen og oppdageren
Alvise Cadamosto for å utforske atlanterhavskysten av Afrika. På hans andre ferd i
1456 oppdaget han flere av Kapp Verdes øyer.
Da Cadamosto og hans menn kom til Kapp Verde, var øyene ubebodde, og på vegne av den portugisiske kronen gjorde han krav på øygruppen. I det påfølgende tiåret utforsket kapteinene Diogo Dias og António Noli resten av øygruppen på vegne av Henrik Sjøfareren.
Portugisisk kolonisering og den første europeiske bosetning i tropene
Når man ser øyene i dag, er det vanskelig å forstå at de var så grønne (portugisisk:
verde) og frodige, at portugiserne seks år senere (i
1462) skulle komme tilbake til øya São Tiago (Santiago) for å grunnlegge byen Ribeira Grande (nå
Cidade Velha). Ribeira Grande var den første permanente europeiske bosetningen i tropene.
Slavehandel
Sir Francis Drake plyndret Riberia Grande i 1582 og 1585
På grunn av sin beliggenhet utenfor Afrikas vestkyst, som var strategisk i forhold til handelsruten mellom Afrika, Europa og den nye verden, ble Kapp Verde en viktig havn og knutepunkt for slavehandel.
Øygruppens økonomiske vekst som følge av slavehandelen tiltrakk seg pirater, inkludert Sir Francis Drake fra England. Drake plyndret Riberia Grande (nå Cidade Velha) i 1582 og 1585. Etter et fransk angrep i 1712 mistet Riberia Grande sin betydning i forhold til Praia, som ble hovedstad i 1770.
Nedgangstider
I
1747 ble øyene rammet av den første av mange tørkeperioder, som siden den gang har rammet øyene med omtrent fem års mellomrom. Forholdene ble forverret på grunn av avskoging og overbeite. Tre større tørkeperioder på
1700- og
1800-tallet førte til at over 100 000 personer sultet ihjel. De portugisiske styresmaktene sendte svært liten hjelp til øybeboerne under tørkeperiodene.
Fra midten av 1800-tallet og de påfølgende år avskaffet flere land slavehandelen, noe som påvirket Kapp Verdes økonomi i negativ retning. Velstanden som hadde blitt bygget opp under slavehandelstiden, forvitret gradvis.
Tørkeperiodene og økonomiske nedgangstider gjorde at mange kappverdere emigrerte til New England på slutten av 1800-tallet.
Andre verdenskrig
Perioden under
andre verdenskrig ble ekstra tung for øyene, da de ble rammet av tørkeperioder med påfølgende hungersnød, vulkanutbrudd og en sterk tilbakegang i skipstrafikken. Dette førte til at økonomien kollapset, og som tidligere var hjelpen fra kolonimakten begrenset, og mange tusen døde av sult.
Uavhengighet fra Portugal
I perioden
1910-
25 hadde Portugal 40 forskjellige regjeringer samt 18 revolusjoner og kuppforsøk, og i
1926 skjedde det siste av en lang rekke militærkupp i Portugal. Landet fikk et høyrevridd
diktatur som så på koloniene som et middel for å øke landets velstand, og at disse måtte utvikles i Portugals og portugisernes interesse. Gjentatt hungersnød, høy arbeidsløshet og fattigdom og de portugisiske styresmaktenes manglende evne til å løse problemene medførte økt motstand mot kolonimakten i befolkningen. Men Portugals diktator
António de Oliveira Salazar ville ikke gi slipp på koloniene så lett som
britene og
franskmennene hadde gjort. Etter andre verdenskrig fortsatte Portugal å beholde koloniene, fra 1951 omtalt som oversjøiske territorier. De fleste afrikanske kolonier oppnådde uavhengighet i perioden
1957-
64, men ikke de portugisiske.
Det afrikanske partiet for Guinea-Bissau og Kapp Verdes uavhengighet (Partido Africano da Independência da Guiné e Cabo Verde - PAIGC) ble stiftet i 1956 av Amílcar Cabral. Etter tre års forberedelser var de klare med sin første aksjon, som markerte starten på en 13 år lang frigjøringskrig for Kapp Verde og portugisiske Guineas uavhengighet. Det skjedde 3. april 1959 i forbindelse med streiken i Pijuguitihavnen i Port of Bissau i portugisisk Guinea. Frigjøringeskrigen skulle vise seg å bli den lengste av de afrikanske frigjøringskrigene. Kolonipolitiet (P.I.D.E) slo ned på streiken og åpnet ild mot de streikende havnearbeiderne. 50 personer omkom. 10 000 sovjetiske og 35 000 portugisiske deltok i frigjøringskrigen.
I april 1974 ble fascistregimet i Portugal avsatt i et militærkupp. Det nye regimet overførte makten til en overgangsregjering, og i 1975 fikk republikken Kapp Verde full uavhengighet med Aristides Pereira fra PAICV som president. Pereira lovet å lede en demokratisk og sosialistisk nasjon da han ble valgt til president, men forverret i stedet landets økonomiske situasjon og forfulgte dissidenter av regimet. Kapp Verde ble omgjort til en ettpartistat, og landet inngikk allianser med land som Folkerepublikken Kina og Libya. Ettpartistyret varte til 1990.
Kapp Verde oppnådde sin uavhengighet delvis på grunn av bestrebelsene til PAIGC og på grunn av nellikrevolusjonen i Portugal.
Forsøk på union med Guinea-Bissau
Etter uavhengigheten prøvde PAIGC å forene Kapp Verde og
Guinea-Bissau til en nasjon. PAIGC kontrollerte regjeringen i begge land, men et kupp i Guinea-Bissau i
1980 satt en stopper for planene. I Kapp Verde styrte PAICV (assosiert med PAIGC) helt frem til det i
1991 ble avholdt valg som resulterte i regjeringsskifte. PAICV ble gjenvalgt i
2001.
Demokratisering
Maria Briestline / US Department of Defense}};
På bakgrunn av økt press for større politisk frihet, innkalte PAICV parlamentet til et hastemøte i februar 1990 for å diskutere endringer i konstitusjonen for å gjøre slutt på ettpartistyret. Opposisjonensgruppene samlet seg i hovedstaden
Praia for å danne
Bevegelsen for demokrati (Movimento para a Democracia - MpD) i april 1990, hvor målet var å kunne stille til presidentvalget i desember 1990.
Ettpartistyret ble avskaffet 28. september 1990, og det første flerpartivalget til parlamentet ble avholdt i januar 1991. MpD fikk flertall i parlamentet og MpDs presidentkandidat Antonio Mascarenhas Monteiro slo PAICVs kandidat med 73,5 % av stemmene. Monteiro avløste landets første president, Aristides Pereira, som hadde sittet ved makten siden 1975
I det neste valget i desember i 1995 økte oppslutningen til MpD ytterligere, hvor MpD fikk 50 av de 72 setene i nasjonalforsamlingen, i tillegg til at MpDs presidentkandidat ble gjenvalgt i presidentvalget i februar 1996.
I presidentvalget i 2001 kjempet to tidligere statsministere om vervet, Pedro Pires og Carlos Veiga. Pires var statsminister under PAICVs regime, mens Veiga var statsminister i brorparten av Monteiros periode. Presidentvalget ble en politisk thriller, hvor Pires vant med 17 stemmer.
Politikk
Styresett
Kapp Verde er et
parlamentarisk demokrati med et flerpartisystem, hvor statsministeren er regjeringssjefen. Statsministeren blir valgt av nasjonalforsamlingens 72 medlemmer (
Asembleia Nacional) og innsatt av presidenten. Statsministeren utpeker regjeringens ministere og statsråder. Både regjeringen og nasjonalforsamlingen har lovgivende makt, mens domstolene er uavhengige.
Kapp Verdes konstitusjon ble vedtatt i 1980, og revidert i 1992. Valg blir avholdt for både statsminister og president, som begge blir valgt for en femårsperiode. Medlemmene av nasjonalforsamlingen blir også valgt, og de utnevner dommerne i Høyesterett sammen med statsminister og president.
Etter uavhengigheten i 1975 etablerte Det afrikanske partiet for Guinea-Bissau og Kapp Verdes uavhengighet (PAIGC) et ettpartisystem. Partiet skiftet navn til Det afrikanske partiet for Kapp Verdes uavhengighet (PAICV) i 1980, da Kapp Verde ville distansere seg fra Guinea-Bissau, da på grunn av uroligheter i Guinea-Bissau.
I 1991 ga PAICV etter for presset om å innføre flerpartivalg, et valg som ble vunnet av Bevegelsen for demokrati (MpD). MpD fikk flertallet i nasjonalforsamlingsvalget og gikk seirende ut av presidentvalget. I 2001 vant PAICV presidentvalget og fikk flertallet i nasjonalforsamlingen.
Kapp Verde er et stabilt demokrati, og valgene blir ansett som frie og rettferdige. Landet har en fri presse og et velfungerende rettsvesen.
Nasjonalforsamlingen
Kapp Verdes første nasjonalforsamlingsvalg var i juni 1975. Kun kandidater fra PAIGC fikk lov til å stille til valg, og partiets generalsekretær
Aristides Pereira ble valgt til president
5. juli 1975 i forbindelse med landets uavhengighet fra Portugal.
Neste valg på nasjonalforsamlingen ble avholdt 7. desember 1980, også dette et ettpartivalg. President Pereira ble gjenvalgt uten motkandidater. Under nasjonalforsamlingsvalget i 1985 ble nasjonalforsamlingen utvidet til 83 seter og for første gang kunne uavhengige kandidater som var godkjent av PAICV stille til valg.
I 1990 ble Kapp Verde et av de første landene i Afrika som avskaffet ettpartistyret og innførte demokrati. Landets første flerpartivalg ble avholdt 13. januar 1991 og ble ansett som fritt og rettferdig. PAICV mistet makten til opposisjonsbevegelen MpD, som fikk 56 av 79 seter.
I neste valg på nasjonalforsamling 17. desember 1995, ble nasjonalforsamlingens seter redusert fra 79 til 72. MpD fikk i dette valget 50 seter og PAICV fikk 21 seter. Det Demokratiske Partiet fikk det siste setet.
Nasjonalforsamlingsvalget 14. januar 2001 oppnådde PAICV 40 seter, MpD 30 seter og Demokratialliansen for forandring 2 seter.
Det siste nasjonalforsamlingsvalget ble avholdt 22. januar 2006, som var landets fjerde valg siden innføringen av flerpartisystemet. Valgresultatet ble tilnærmet identisk med valget i 2001, ved at PAICV fikk 41 seter, MpD 29 seter og Demokratialliansen for forandring 2 seter.
Partier
Kapp Verde har tre store politiske partier:
Kommuner
Porto Grande - havnen i Mindelo, São Vicenteøya
er delt inn i 17 kommuner (portugisisk:
concelhos):
Geografi
Øyer
Detaljert kart over Kapp Verde
Øygruppen Kapp Verde består at 10 hovedøyer og 8 mindre øyer, som er inndelt i to øygrupper: Barlaventos (nordlige øygruppe) og Sotaventos (sørlige øygruppe).
Av disse øyene er det kun Santa Luzia og Razo som er ubebodd. Alle øyene er vulkanske, og en aktiv vulkan finnes på den ene øya, Fogo ('Pico de Fogo' - Fogofjellet). Forrige utbrudd var i 1995.
Byer
Flyfoto av hovedstaden Praia
Mindelo, São Vicente
Santa Maria, Sal
- For utdypende artikkel, se Liste over byer på Kapp Verde
Majoriteten av Kapp Verdes befolkning bor i hovedstaden Praia eller på øya Santiago. Totalt 55 % av befolkningen bor på denne øya, noe som utgjør 265 066 (1. januar 2005).
Liste over Kapp Verdes ti største byer:
Økonomi
Fiskere ved havnen i Tarrafal på øya São Nicolau
Saltutvinning på øya Maio
Kapp Verde er en liten nasjon som mangler ressurser og har opplevd store kriser og mangel på vann (landet har ingen ferskvannskilder). Landbruk er vanskelig på grunn av mangel på regn, og er begrenset til kun fire av øyene for det meste av året. Det meste av landets
BNP kommer fra serviceindustrien. Kapp Verdes økonomi har hatt en sterk økning siden på slutten av 1990-tallet, og er nå betraktet som et land med en gjennomsnittlig levestandard. Kapp Verde har tette bånd til Portugal på det økonomiske planet, og har knyttet sin valuta opp mot den portugisiske escudo, og til
euro fra
1999.
Den tidligere portugisiske statsministeren José Manuel Durão Barroso, i 2004 president for Europakommisjonen, har lovet å hjelpe Kapp Verde til å bli bedre integrert med EU innflytelsessfære via utvidet samarbeid med Portugal. I mars 2005 leverte den tidligere portugisiske presidenten Mário Soares et forslag som ba EU om å starte medlemskapssamtaler med Kapp Verde, et forslag som ikke har blitt tatt til følge.
Handelspartnere
| Land
| Eksportandel
| Importandel
|
| Portugal
| 62,5 %
| 43,2 %
|
| USA
| 15,8 %
| 12,5 %
|
| Storbritannia
| 11,3 %
| ukjent
|
| Nederland
| ukjent
| 8,7 %
|
| Andre land
| 10,4 %
| 35,6 %
|
Tallene er for 2004
Demografi
Befolkningsutvikling. Tallene er utgitt av FAO (2005). Alle tall i tusen
De fleste innbyggerne på Kapp Verde er etterkommere av hvite portugisiske nybyggere og svarte afrikanske slaver. Europeiske forfedre inkluderer også spanske og italienske sjømenn som fikk tildelt land på øyene av Portugal, samt portugisiske jøder som flyktet fra
inkvisisjonen. I tillegg har Kapp Verde nederlandske, engelske, franske, arabiske, amerikanere, brasilianere, kinesere fra Macau og jøder fra Libanon og Marokko. Alle disse inngår i det som omtales som
mestiçobefolkningen, det vil si personer med både europeisk og ikke-europeisk herkomst.
De fleste portugisere flyttet fra Kapp Verde i forbindelse med landets selvstendighet i 1975.
Flere kappverdere bor utenlands enn i Kapp Verde. Det er store kappverdiske samfunn i USA (500 000), Portugal (80 000) og Angola (45 000). Det er også et større antall kappverdere i São Tomé og Príncipe, Senegal, Brasil, Guinea-Bissau, Frankrike, Spania og i Nederland.
Alderssammensetning
| Aldersgruppe
| Andel
| Menn
| Kvinner
|
| 0-14 år:
| 38,9 %
| 82 249
| 80 752
|
| 15-64 år:
| 54,3 %
| 110 119
| 116 816
|
| 65 år og eldre:
| 6,8 %
| 10 599
| 17 689
|
Tallene er 2005-estimater
Levealder
|
| Levealder
|
| Hele befolkningen
| 70,45 år
|
| Menn
| 67,13 år
|
| Kvinner
| 73,86 år
|
Tallene er 2005-estimater
Befolkningsgrupper og religion
| Befolkningsgrupper:
|
|
| Kreoler (mulatter)
| 71 %
|
| Afrikanere
| 28 %
|
| Europeere (portugisere)
| 1 %
|
De fleste innbyggerne (93,2 %) tilhører Den katolske kirke, men troen er påvirket av lokale tradisjoner. 6,8 % av innbyggerne er protestanter.
De første katolske prester kom til øyene i 1462. Fransiskanerne kom i 1466, og i 1532 ble det opprettet et bispedømme, Santiago de Cabo Verde, som også omfattet afrikakysten mellom Gambiafloden og Kapp Palmas. Jesuittene virket der mellom 1604 og 1642, og i 1656 kom de første kapusinerne. I dag (2006) er de fleste av prestene enten kappverdere eller goanesere. Et nytt bispedømme, Mindelo, ble opprettet i 2003, og omfatter den nordlige øyrekken (Barlavento).
Protestantene utgjør en liten minoritet. De fleste er nazarenere, som innledet sitt misjonsarbeid der i 1903. Adventistene etablerte en kirke på øyene i 1935.
Språk
Kapp Verdes offisielle språk er
portugisisk, og er det språket som blir brukt i skoleundervisningen administrasjon og media. I tillegg er
kreolsk, et språk som er en blanding av portugisisk og vestafrikanske ord, utbredt i det daglige. Det finnes mange varianter av kreolsk på Kapp Verde, og forskjellen mellom variantene kan være betydelig mellom hver enkelt øy. Hovedskillet er mellom de sørlige (Sotavento) og nordlige (Barlavento) dialektene.
Nesten hele vokabularet er fra portugisisk, men grammatikken har mange fellestrekk med andre kreolspråk. Verb bøyes ikke i person og det er få uregelmessige verb. Dialekten på São Vicente er nærmest portugisisk og bádiu fra det indre av Santiago er mer lik Guinea-Bissau kreolsk. Kappverdiansk har mange likhetstrekk med papiamento på de Nederlandske Antiller.
Det har etter selvstendigheten kommet en del litteratur på de ulike kreolske dialektene, spesielt på bádiu som blir snakket på hovedstadsøya Santiago og São Vicentes soncente. Det kreolske språkets prestisje har økt, og en organisasjon (ALUPEC) jobber for å gjøre Santiagos versjon av kreolsk til landets offisielle språk. Forskjellen mellom de kreolske dialektene på de ulike øyene har imidlertid vært en stor hindring for en slik endring. Tradisjon og at eliten behersker portugisisk er andre hindringer.
Kultur
Kapp Verdes kultur reflekterer landets portugisiske og afrikanske røtter. Kjente musikkformer er morna, koladera, funana (Santiago), batuku (Santiago), finason (Santiago), mazurka, valza (vals), kontradanza, lundum (Boa Vista). Koladera har fått moderniserte former, som kola-zouk, zouk love og pasada. Morna er en kappverdisk musikkform i samme genre som portugisisk fado, brasiliansk modinha og argentinsk tango . Tekstene er som regel på kreolsk og instrumentene som blir brukt på Kapp Verde er
klarinett, cavaquinho,
trekkspill(torader, kalt gaita, brukt sammen med), ferrinho (en metallstang man skraper på med en skje eller kniv, for å holde rytmen i funana),
fiolin,
piano, cimboa (en enstrenget fele), skarptrommer (brukt i tabanka-opptog), konkylier (brukt i tabanka-opptog) og
gitar. Kizomba har blitt populært på øyene de siste årene, men er opprinnelig en angolansk musikkstil.
Hver av de ni øyene som er Kapp Verde har sin favoritt blant de ulike stilartene. Mest afrikansk innflytelse finner man på Sotavento, øygruppen i sør, der funana, batuku, finason og koladera dominerer. I Barlavento, øygruppen i nord, dominerer den europeiske påvirkningen. Her finnes blant annet morna, vals, masurka og kontradanza. Lundum er i dag så godt som forsvunnet, men kan fortsatt oppleves i private bryllup.
Den kjente jazzmusikeren Horace Silver er halvt kappverdisk. Hans hit «Cape Verdean Blues» fra 1965 er den eneste med klar referanse til barndomshjemmet, der faren og hans venner jammet med utgangspunkt i tradisjonelle sanger. Ellers finner vi kappverdere i både Duke Ellingtons storband og Machitos latinske storband.
Klima
Selv om temperaturen til tider kan være ganske høy, blåser det ofte en svalende bris på de fleste øyene. Det tropiske klimaet har to årstider, den tørre fra november til juli, og den fuktige og varmeste fra august til oktober.
Værstatistikk |
Temperatur |
Nedbør mm |
| Januar |
24°C |
5,3 mm |
| Februar |
24°C |
3,8 mm |
| Mars |
25°C |
1,3 mm |
| April |
25°C |
0,0 mm |
| Mai |
25°C |
0,0 mm |
| Juni |
26°C |
0,0 mm |
| Juli |
27°C |
0,8 mm |
| August |
29°C |
14,1 mm |
| September |
29°C |
33,6 mm |
| Oktober |
29°C |
6,5 mm |
| November |
27°C |
2,5 mm |
| Desember |
25°C |
1,6 mm |
Samferdsel
Lasteskip utenfor Mindelo
i Tyskland (oktober 2005)]]
Mindelo,
Praia og
Tarrafal er Kapp Verdes tre havnebyer.
Kapp Verde har 1100 km vei, hvor 858 km er asfaltert. Det finnes ingen jernbane.
Kapp Verde har 7 lufthavner:
Kapp Verdes lokale flyselskap
Cabo Verde Airlines (TACV) betjener alle landets 7 flyplasser, samt opererer med ruter til utlandet. Kapp Verdes viktigste internasjonale flyplass er
Amilcar Cabral internasjonale lufthavn på øya Sal.
Tidslinje
Litteratur
Bøker
- Americo C. Araujo: Little known: The European side of Cape Verde Islands : a contribution to the knowledge of a people. ISBN 1-881495-11-6
- Laura Bigman: History and Hunger in West Africa: Food Production and Entitlement in Guinea-Bissau and Cape Verde. ISBN 0-313-26746-4
- Thomas Bentley Duncan: Atlantic Islands: Madeira, the Azores, and the Cape Verdes in Seventeenth-Century Commerce and Navigation. ISBN 0-226-17001-2
- Marilyn Halter: Between Race and Ethnicity: Cape Verdean American Immigrants, 1860-1965. ISBN 0-252-06326-0
- Mark Langworthy og Timothy J. Finan: Waiting for Rain: Agriculture and Ecological Imbalance in Cape Verde. ISBN 1-55587-709-5
- Richard A. Lobban: Cape Verde: Crioulo Colony to Independent Nation. ISBN 0-8133-3562-0
- Richard A. Lobban og Marlene Lopes: Historical Dictionary of the Republic of Cape Verde. ISBN 0-8108-2918-5
- M. Mitchell Serels: Jews of Cape Verde: A Brief History. ISBN 0-87203-147-0
Reiseguider
- Bradt Travel Guides (Aisling Irwin og Colum Wilson): Cape Verde Islands. ISBN 1-84162-038-6
- Lonely Planet Guide (Mange forfattere): West Africa. ISBN 1-74059-249-2
Eksterne lenker
Myndighetene
Informasjonssider
Turisme
}}
Kap Verde
Cap-Vert
Kap Verde
Kap Verde
)
)
)
)
)
)
)
)
)
)
)
)
