Keltere

Kelterne var flere beslektede folk fra Sentral-Europa. Deres språk tilhørte en egen gren av de indo-europeiske språk, kjent som keltiske språk. I moderne tid brukes keltere ofte som betegnelse på noen folkegrupper som har en kulturarv og et språk som nedstammer fra disse; de finnes spesielt på de britiske øyer, i Bretagne og i Galicia. Den første kjente referansen til keltere, som keltoi (gresk «de skjulte») er fra grekeren Hekataios i 517 f.Kr.

Opprinnelse og utbredelse

Da de keltiske språkene tilhører de indo-europeiske språkene mener en del forskere at de har sin opprinnelse på steppene i det sentrale Asia. Men de første arkeologiske spor finnes i Sentral-Europa. De spredde seg derfra til et område som går fra Irland i vest til Anatolia i øst; fra Danmark og Skottland i nord til den iberiske halvøy og Italia i sør.

Det finnes i romerske kilder god dokumentasjon for at kelterne invaderte Italia, Hellas og det vestlige Anatolia. Den før-romerske befolkningen på De britiske øyer var i stor grad keltere, utvandret dit fra Nord-Spania og Frankrike fra ca år 500 f.Kr og fremover. Det opprinnelige folkeslaget i Skottland het piktere. Dagens «skotter» stammer fra irske innvandrere fra Scotia, dagens Nord-Irland, som en gang rundt 400 e.Kr. invaderte det daværende Caledonia. Det er etter Skottland har fått navnet sitt fra.

Nyere forskere mener at kelterne ikke oppnådde sin dominans gjennom invasjon, men ved migrasjon og annen kontakt.