Kileskrift

Kileskrift er en form for skrift som ble brukt av flere folk i Orienten i oldtiden. Den kalles så fordi tegnene hadde form som spisser og vinkler. En rekke forskjellige oldtidsspråk ble skrevet med denne skriften.

Historie

Kileskriften oppstod fra en gammel form for skrift som man brukte i Sumer. Denne skriften hadde mer form av en billedskrift, akkurat som Egypts hieroglyfer. Dette var til bruk i handel, hvor det var nødvendig med fortegnelser. Senere kom tegnene til å bli brukt for flere ord. Tegnene gjennomgikk en ganske omfattende utvikling. De eldste tekstene man har funnet viser de opprinnelige billedtegnene. De ble etterhvert stilisert til enkle tegn satt sammen av forskjellige mønstre av vinkler. På den måten oppstod den typiske formen som kileskriften hadde. Kileskriften var en stavelsesskrift som bestod av omkring 600 tegn. , ca. 24. århundre f.Kr Skriften ble overtatt av dem som snakket akkadisk språk, et språk som var helt forskjellig fra sumerisk språk. Kileskriften ble med tiden et utbredt skriftsystem som ble benyttet til mange vidt forskjellige språk. Det ble brukt i Assyria og Babylonia. Den ble også brukt av hurritter og elamitter, samt av folk i Anatolia. En særegen form for kileskrift var den ugarittiske skriften, som ble brukt til å skrive ugarittisk. På et senere tidspunkt ble skriften brukt av perserne. Der ble den endret ganske mye og minnet mer om en alfabetskrift med omkring 40 tegn.

I nyere tid begynte man å tyde skriften på slutten av 1700-tallet. Viktige personer på dette området var dansken Carsten Niebuhr, tyskeren Georg Friedrich Grotefend, og engelskmannen Henry Rawlinson. Tydningen av denne skriften åpnet en helt ny verden for arkeologene og forståelsen av oldtidens kulturer ble utvidet mer enn noen gang før.

I tidens løp har man funnet flere hundre tusen innskrifter på leirtavler. Disse innskriftene inneholder ofte handelsavtaler og brev. Men mange innskrifter med lover og kongelister er også funnet.

System

Skriften fikk sin begynnelse med at sumererne brukte enkle billedtegn for forskjellige gjenstander. De fikk en fonetisk betydning etter den opprinnelige uttalen av ordene de stod for.

For eksempel ble et bestemt tegn brukt for det sumeriske ordet for himmel, an. Det tegnet kunne også brukes for stavelsen «an» i andre sammenhenger. Siden ble tegnet tatt opp i akkadernes skriftspråk, og der kunne det også brukes for himmel, som på akkadisk het shamu. Dessuten beholdt det også den lydverdien som det hadde hatt på sumerisk, slik at det fortsatt kunne brukes for stavelsen «an». Et tegn kunne derfor ha flere forskjellige betydninger. Betydningen ville fremgå av sammenhengen, eller man tilføyde også determinativer for å gjøre forståelsen lettere.