Liv
Knut Hamsun på Tranøy som 14-åring
Oppvekst
Knud Pedersen ble født på Garmostræe i
Lom i
Ottadalen, men vokste opp på gården
Hamsund på
Hamarøy i
Nordland, som han senere tok navn etter (formen
Hamsun stammer fra en dansk forleggers stavefeil). Ni år gammel flyttet han inn hos sin onkel. Han var var streng og meget religiøs, og Hamsun trivdes dårlig. Etter flere mislykkede rømningsforsøk flyttet han fra onkelen da han var 13. I 1870 sluttet han på skolen, etter bare 252 skoledager.
[Kolloen: Svermeren s. 36] Året etter ble han konfirmert og begynte deretter en
vagabondtilværelse som handelsbetjent,
skomaker, skolelærer og veiarbeider. Etter å ha debutert med boken
Den Gaadefulde, som ikke ble noen suksess, flyttet han til
København. Heller ikke her greide han å slå igjennom, og han flyttet derfor tilbake til Norge.
USA
i 1884.]]
Til USA
Hamsun var to ganger i
Amerika, første gang fra februar 1882 til høsten 1884 og andre gang fra høsten 1886 til sommeren 1888. Han reiste som en hvilken som helst annen immigrant, og fikk seg anbefalt å ta vanlig arbeide. I løpet av de til sammen fire årene jobbet han som jordarbeider og grisepasser, handelsbetjent i Elroy, kontorist i Madelia, sekretær hos den
unitariske dikterpresten
Kristofer Janson i
Minneapolis, innhøstingsarbeider på
prærien, sporvognskonduktør i
Chicago, litterær foredragsholder og journalist.
1880–1890}};
Da han reiste hjem første gang i 1884, var det på grunn av kraftig sykdom – han ville hjem for å dø. Men etter et år på Frydenlund Hotell i
Aurdal i
Valdres fikk han helsen tilbake, og han vendte tilbake til Amerika i 1886.
[Tore Hamsun i forordet til Fra det moderne Amerikas Aandsliv, annet opplag, Gyldendal 1962]
Under disse to opphold fikk Hamsun oppleve på kroppen hvordan de politiske idealer ble praktisert i hverdagen, og bittert måtte han erkjenne at han hadde vært for naiv i sin tro på USA, og han ble desillusjonert og skuffet. Han holdt en del foredrag høsten 1887–våren 1888 i Minneapolis, der han, påvirket av anarkistiske ideer, oppnådde et visst ry med sine frittalende og opposisjonelle synsmåter.
I Minneapolis traff Knut Hamsun Arne Dybfest. De to delte sympatien for den anarkistiske bevegelse. Her traff Hamsun også anarkisten Kristen Cecilius Krøger Johansen. De to ble gode venner, og var helt på linje. Hamsun var i utgangspunktet begeistret for de amerikanske likhets- og frihetsidealer, og hadde tro på vekstkraften i USAs demokratiske bestrebelser, men han ble altså dypt skuffet over at de ikke etterlevde sine idealer. Hovedårsaken til elendigheten skulle, ifølge Hamsun, ligge i det at USA var blitt et pengevelde. Det var de store kapitaler, og ikke folket, som hadde avgjørende innflytelse. Alt lot seg kjøpe – også politisk makt.[Harald Fagerhus: «Den unge Knut Hamsun» ]
I 1888 vendte Hamsun tilbake til Europa, hvor han på ny slo seg ned i København. Med seg hadde han forarbeidene til det som skulle bli Fra det moderne Amerikas Aandsliv, en bok basert blant annet på de foredrag han hadde holdt i USA. Boken er et angrep på det amerikanske levesett, den amerikanske politikk og den amerikanske kunst – «Aandslivet».
Endelig gjennombrudd med Sult
Mens han bodde i København fikk han i novemberutgaven av det radikale tidsskriftet
Ny Jord i 1888 publisert den første del av det som senere skulle bli romanen
Sult. Stykket vakte stor oppsikt i positiv forstand, og ettersom det ble publisert anonymt ble det straks debatt og spekulasjoner omkring hvem som kunne ha produsert slik enestående litteratur. I
Verdens Gang skrev redaktør
Olaf Thommessen at fortellingen «fortjener opmærksomhed som vitnesbyrd om et ganske usedvanlig talent med fremragende evne til å skildre og skarpe øine til å se. Er det en ny forfatter, som her åpenbarer sig, har vi utvilsomt en evnerig forfatter mere.» Thommessen gikk noen dager senere langt i å spekulere i om det kunne være
Arne Garborg som skjulte seg bak signaturen
Av en ukjendt forfatter. Men det var
Lars Holst i
Dagbladet som 28. november kunne avsløre at forfatteren bak stykket het Knut Hamsun. Et drøyt år senere ble hele romanen utgitt, og Hamsun fikk med det sitt endelige litterære gjennombrudd.
Litterære foredrag
Hamsun reiste i 1891 på turné med foredrag om moderne psykologisk litteratur. Som en ny og ukjent forfatter med stor trang til oppmerksomhet følte han behov for å markere seg, og for å gjøre plass til seg selv. Dette ville han gjøre gjennom å rive ned de litterære kjemper, som
Henrik Ibsen og Alexander Kiellands, to av
realismen fremste forfattere i Norge – den rådende litterære retning på denne tiden. Hamsun tok særlig for seg Ibsen, som han mente produserte gammelmodig litteratur, og kritiserte den manglende psykologiske dybde i det han kalte Ibsens «dramatiserte tremasse», med overfladiske og todimensjonale figurer.
[Knut Brynhildsvoll: «Hamsun contra Ibsen – Fra polemisk provokasjon til estetisk program: En misforståelse og dens litteraturhistoriske sementering» ] Ved to av de tre foredragene i
Kristiania var Ibsen selv til stede, etter å ha mottatt invitasjon fra Hamsun selv.
[Kolloen: Svermeren s. 163] Ibsen satt på første benk og hørte på Hamsuns harselas, uten at dette virket dempende på dennes fremferd.
To ekteskap
Knut Hamsuns første ekteskap, som varte fra 1898 til 1906, var med
Bergljot Bech. De fikk datteren Victoria. I 1909 giftet han seg på nytt, med skuespilleren
Marie Andersen, som var 22 år yngre enn ham. De forble gift helt til hans død i 1952, og sammen hadde de barna
Tore,
Arild, Cecilia og Ellinor.
Nørholm – Hamsun som bonde
«Dikterstuen» på Nørholmen
Etter å ha vurdert en rekke boliger og gårdsbruk rundt om i landet kjøpte han i 1918 storgården
Nørholm utenfor
Grimstad. Som Isak Sellanraa i
Markens Grøde ønsket han å leve som jorddyrker, og gjorde Nørholm om til et mønsterbruk, selv om det i alle år gikk med store underskudd. Disse ble dekket av inntektene fra Hamsuns forfatterskap, som etter hvert var blitt betydelige.
Verdenskrigen
Da krigen kom til Norge i 1940 var Knut Hamsun 80 år gammel, og praktisk talt døv. Han var derfor ikke i stand til å kommunisere med andre i særlig grad, ei heller høre på radio, og han klaget over at han følte seg isolert. I april 1942 hadde han et tilfelle av hjerneblødning, og et nytt våren 1944. Sin informasjon om krigens gang fikk han gjennom NS-organene Fritt Folk og Aftenposten. Både på oppfordring og på eget initiativ skrev han i løpet av krigen en rekke opprop og avisartikler mot dem som kjempet på norsk side under krigen, der han blant annet oppfordret til å legge ned våpnene. Samtidig rettet han stadige henvendelser til okkupasjonsmakten og Josef Terboven, og også myndighetene i Tyskland, for å få frigjort nordmenn som var arrestert, dødsdømt eller sendt i tyske fangeleire.
I 1943 fikk Hamsun anledning til å møte Adolf Hitler i Tyskland. Hitler trodde at det skulle bli et hyggelig møte med en av hans favorittforfattere, men Hamsun var kun interessert i å snakke politikk. Han beklaget seg særlig over Terboven og forholdene i det okkuperte Norge. Hitler ønsket imidlertid ikke å diskutere politikk med Hamsun; han ble meget irritert og kastet den uforskammede forfatteren på dør.
Marie Hamsun var under krigen svært aktiv som personalleder og foredragsholder i lokallaget av NS. Hun holdt selskaper for tyskerne på Nørholm og reiste rundt i Tyskland, Danmark og Østerrike og leste for de tyske troppene fra sin manns bøker.
Landssvikoppgjøret
Da andre verdenskrig tok slutt ble Hamsun satt i husarrest i sitt eget hjem på Nørholm. I 1946 ble han innlagt på psykiatrisk sykehus i Oslo, hvor psykiateren
Gabriel Langfeldt skulle undersøke om forfatteren var «sinnslidende». Langfeldt konkluderte med at Hamsun ikke var sinnssyk da, og at han heller ikke hadde vært det i tiden før han begikk de handlinger han var anklaget for. Hamsun ble imidlertid av Langfeldt ansett som en person med «varig svekkede sjelsevner», og derfor ikke strafferettslig tilregnelig. I ettertid er det blitt hevdet at denne diagnosen var et bestillingsverk fra påtalemyndigheten, slik at man på beleilig vis kunne unngå den ubehagelighet det ville være å måtte sette en nobelprisvinnende forfatter i fengsel. I
Paa gjengrodde Stier tegner Hamsun et lite flatterende bilde av Langfeldt.
Hamsun ble allikevel stevnet sivilrettslig, og i Sand herredsrett ble han 19. desember 1947 dømt til å betale en «erstatning» på 425 000 kroner,[Dom i Sand herredsrett av 19. desember 1947] da retten fant det godtgjort at han hadde vært medlem i Nasjonal Samling. Hamsun bestred for øvrig å noen gang ha vært medlem av et politisk parti. I Høyesterett ble erstatningen i dom av 23. juni 1948 nedsatt til 325 000 kroner.[Dom i Høyesterett av 23. juni 1948 (Ram-49-136)]
Luftfoto av Nørholm
Tilbake til Nørholm
Hamsun vendte mot slutten av sitt liv tilbake til Nørholm. Selv om han på dette tidspunkt var nesten fullstendig døv, hadde dårlig syn og store problemer med skjelving i hendene, maktet han allikevel å skrive ferdig den essayistiske erindringsboken
Paa gjengrodde Stier, som langt på vei bekrefter at «den ensomme gamle» var fullt ut tilregnelig, stikk i strid med Langfeldts konklusjoner. Hamsun døde i sitt soveværelse på Nørholm 19. februar 1952.
Politiske sympatier
Anarkistiske sympatier
At Knut Hamsun hadde sympati for anarkismen, eller i alle fall for de anarkistiske martyrene, kommer tydelig frem i hans forsvar av Chicagoanarkistene i
Fra det moderne Amerikas Aandsliv, utgitt i
1889. Som en umiddelbar reaksjon på hengningene av Chicago-anarkistene 11. november
1887 festet Hamsun en sort sløyfe i jakkeslaget i sympati med de henrettede. I en anmeldelse av boken skrev
Morgenbladet: «Knut Hamsun synes at tilhøre Venstres alleryderste Fløi med stærke anarkistiske Sympathier.». Danske
Dagbladet skrev at forfatterens ideologiske posisjon «synes nærmest at være en Mellemting af Socialist og Anarkist», og karakteriserte Hamsun som aristokratisk-anarkistisk. Kristofer Randers skrev i Ny svensk tidskrift at «Hamsun är fordomsfri på alla områden och radikal til ytterlighet, – han hyser samma sympati både för den fria tanken, den fria kärleken och den systematiska anarkien».
I 1903 skrev Hamsun selv om sitt forhold til anarkismen:
[Lars Frode Larsen (1998) s. 463–464 (Aftenposten 20. november 1903, «Hr. Sogneprest Dr. Eriksen»)]
Unionsoppløsningen
og
Knut Hamsun; utført av Henrik Lund, 1926
Knut Hamsun var tilhenger av norsk uavhengighet fra
Sverige, og var svært kritisk til
Bjørnstjerne Bjørnson som mottok
Nobelprisen i litteratur fra den svenske kongen i 1903, mens striden som skulle lede til
unionsoppløsningen sto på: «Det svin gik over til svenskerne i sit 71. år for 140 tusind kroner. […] han kunde bare ikke, han er bunden av sin hele, hele fortid.»
[Kolloen: Svermeren s. 241]
Verdenskrigene
Hamsun var en stor venn av
Tyskland og tysk kultur, og likeledes foraktet han den
britiske verden. Han var skeptisk til britisk imperialisme, og særlig
boerkrigen gjorde inntrykk på ham. Han var også en innbitt motstander av
kommunismen og
stalinismen. Gjennom 30-tallet uttrykte Hamsun stadig oftere meninger som assosierte ham med nasjonalistiske og fascistiske standpunkter. Dette var synspunkter som også ble delt av store deler av høyresiden, blant annet den borgerlige avisen
Aftenposten. I 1935 tok han offentlig avstand fra tildelingen av
Nobels fredspris til den landssvikdømte tyskeren
Carl von Ossietzky.
Under både første og annen verdenskrig støttet han Tyskland. Under sistnevnte krig skrev han flere tyskvennlige artikler. I en av disse oppfordret han blant annet nordmenn til å legge ned våpnene og avslutte motstandskampen, og i stedet samarbeide med den tyske okkupasjonsmakten. Hamsun skrev at «tyskerne kjemper for oss alle og bryter nå Englands tyranni over oss og alle nøytrale». Etter et møte med Joseph Goebbels i 1943 sendte Hamsun ham sin nobelprismedalje i gave. Hamsun møtte også Adolf Hitler, og under dette møtet forsøkte han å bruke sin respekterte posisjon til å mildne betingelsene for det okkuperte Norge. Han kritiserte en del forhold ved okkupasjonen, og ba om å få fjernet Terboven som sjef for den sivile forvaltningen. Appellene hans møtte imidlertid ingen forståelse hos Hitler.
Ved Hitlers død skrev Hamsun en oppsiktsvekkende rosende nekrolog i Aftenposten, som stod på trykk den 7. mai 1945. Nekrologen kan sees som et uttrykk for både lojalitet og stivsinn.
Forfatterskap
Han fikk sitt gjennombrudd med romanen Sult i 1890. Andre viktige verker av Hamsun inkluderer Pan (1894) og Markens Grøde (1917), som var medvirkende til at han fikk Nobelprisen i litteratur i 1920.
Nyromantikken
I den delvis selvbiografiske
Sult beskriver Hamsun en ung forfatters forfall til galskapen som et resultat av hunger og fattigdom. Romanen regnes blant de mest skjellsettende verker i moderne litteratur, og markerer nyromantikkens gjennombrudd i Norge.
Hans neste roman, Mysterier fra 1892, er likesom Sult en psykologisk roman som skildrer sinnsstemninger og det ubevisste sjeleliv. For protagonisten Nagel (et mulig anagram for «En gal») er veien kort fra euforisk lykke til den dypeste misère. Hans ustabile psyke vanskeliggjør forholdet til andre mennesker, samtidig som han heller ikke vil gi slipp på seg selv bare for å passe inn i samfunnet: «Han vil ikke forlate seg selv for å imponere verden.»
Nordlandsromanene
Etter disse to i norsk litteratur banebrytende romaner ville Hamsun bevise overfor kritikerne at han også behersket den mer tradisjonelle litteratur. Den lyriske kjærlighetsromanen
Pan fra 1894 handler om løytnant Thomas Glahn og en sommer han tilbragte i
Nordland med Edvarda, som skulle vende tilbake i senere romaner, og Eva. I boken spiller den nordlandske naturen en viktig rolle, ofte som en parallell til den mellommenneskelige handlingen i boken. Nordlandsnaturen hyldes også i dobbeltromanen
Benoni og
Rosa fra 1908.
En annen viktig kjærlighetsroman skrevet av Hamsun er Victoria fra 1898 mens han bodde på gården Onstad i Valdres.
Markens Grøde – et politisk program?
På slutten av
Markens Grøde, en roman som er ansett å være blant Hamsuns absolutt fremste, leverer han, gjennom den mystiske figuren Geissler, følgende appell, der han gjør det klart hva som er viktig i livet og hva han mener om den moderne tid og dens hang til økonomisk fremgang, konkurranse og forfengelighet:
Også i Den siste Glæde (1912), Børn av Tiden (1913) og Segelfoss By (1915) tar Hamsun et oppgjør med tidens industrialisering og kommersialisering, men denne gangen beskrevet fra motsatt side sammenlignet med Markens Grøde.
Vandrerromanene
Hamsuns karakteristiske ensomme vandrerskikkelse skildres blant annet i
Under Høststjernen (1906) og
En Vandrer spiller med Sordin (1909).
Desillusjon – Ringen sluttet
Om mann og kvinne i Hamsuns romaner
Språk og stil
Hamsun skrev på
riksmål og førte et rikt språk med mange dialektale ord og vendinger.
Arven etter Hamsun – ettermæle
Skiftende forståelse av Hamsuns forhold til
nazismen har preget ettertidens vurderinger av ham og hans virke under annen verdenskrig. Under og i de første årene etter krigen var det vanlig at folk brente sine eksemplarer av Hamsuns bøker for å vise avsky overfor ham, siden noen oppfattet hans ytringer som et svik fra den store forfatteren som man tidligere hadde beundret. En del tok også med seg bøkene sine og kastet dem over gjerdet på
Nørholm.
Hamsun var en dominerende, men passiv medeier i Gyldendal Norsk Forlag, som utga alle hans bøker. Det er kanskje betegnende at det var forlagssjef Harald Griegs bror, kommunisten Nordahl Grieg, som var den første til å skrive et forsvar for Hamsuns litterære verdi. Tilsvarende holdt professor i nordisk litteratur (styreformann i Gyldendal og fange på Grini under krigen) Francis Bull et foredrag i 1953, «Knut Hamsun på ny», hvor han tar til orde for å finne tilbake til skattene i diktningen. Bull går riktignok uvanlig langt i å forklare Hamsuns ord og handlinger som frukter av senilitet.
Etter hvert som folk fikk krigen på avstand, mildnet de harme følelser overfor Hamsun.
Behandlingen av den store forfatteren er blitt gjenstand for internasjonal kritikk. Den danske forfatteren Thorkild Hansen skrev boken Prosessen mod Hamsun (1978) som vakte stor debatt. Hansen uttalte blant annet at «hvis du vil møte idioter, dra til Norge», fordi han følte at å behandle en gammel mann på en slik måte som Norge hadde gjort etter krigen, var forferdelig. I 1996 baserte den svenske regissøren Jan Troell sin film Hamsun på Hansens bok. I Hamsun spilles forfatteren av Max von Sydow.
Andre forfattere om Hamsun
Ernest Hemingway fortalte at «Hamsun lærte meg å skrive». Sigurd Hoel mente at «Det har aldri oppstått et rikere utrustet menneske i Norge».
Bibliografi
Filmatiseringer
Hamsun er Norges mest filmatiserte forfatter.[Store norske leksikons oppføring om Knut Hamsun] Dette er et utvalg av de mest kjente filmatiseringene av hans litterære verker.
| År
| Tittel
| Hamsun
| Regissør
| Språk
| Land
|
| 2001
| Hunger
| Sult
| Maria Giese
| Engelsk
| USA
|
| 1995
| Pan
| Pan
| Henning Carlsen
| Norsk, dansk, engelsk
| Norge, Danmark, Tyskland
|
| 1993
| Telegrafisten
| Sværmere
| Erik Gustavson
| Norsk, svensk
| Norge, Danmark
|
| 1990
| Landstrykere
| Landstrykere
| Ola Solum
| Norsk
| Norge
|
| 1966
| Sult
| Sult
| Henning Carlsen
| Svensk, norsk, dansk
| Norge, Sverige, Danmark
|
| 1922
| Pan
| Pan
| Harald Schwenzen
| (stumfilm)
| Norge
|
| 1921
| Markens grøde
| Markens Grøde
| Gunnar Sommerfeldt
| (stumfilm)
| Norge
|
Film om Hamsun
Filmen
Hamsun fra 1996, regissert av Jan Troell, tar for seg tiden under og etter
andre verdenskrig.
Max von Sydow spiller Knut Hamsun og
Ghita Nørby spiller Marie Hamsun.
Filmen og TV-serien Gåten Knut Hamsun fra 1996 er basert på Robert Fergusons biografi ved samme navn.
Litteratur om Hamsun
Bibliografisk database over litteratur om Hamsun . Basen omfatter ca 10000 artikler, bøker og referanser og vedlikeholdes av
Universitetsbiblioteket i Tromsø.
- Einar Skavlan: Knut Hamsun (1929)
- Tore Hamsun: Knut Hamsun – min far (1952)
- Marie Hamsun: Regnbuen (1953)
- Marie Hamsun: Under gullregnen (1959)
- Arild Hamsun: Om Knut Hamsun og Nørholm (1961)
- Harald S. Næss: Knut Hamsun og Amerika (1969)
- Gregory Nybø: Knut Hamsuns Mysterier (1969)
- Martin Nag: Hamsun i russisk åndsliv (1969)
- Rolf Nyboe Nettum: Konflikt og visjon: hovedtemaer i Knut Hamsuns forfatterskap 1890–1912 (1970)
- Allen Simpson: Knut Hamsuns Landstrykere (1973)
- Thorkild Hansen: Prosessen mot Hamsun (1978)
- Gabriel Langfeldt / Ørnulv Ødegård: Den rettspsykiatriske erkæringen om Knut Hamsun (1978)
- Sigrid Stray: Min klient Knut Hamsun (1979)
- Robert Ferguson: Gåten Knut Hamsun (1988)
- Lars Frode Larsen: Den unge Hamsun 1859–1888 (1998)
- Lars Frode Larsen: Radikaleren. Hamsun ved gjenombruddet 1888–1891 (2001)
- Lars Frode Larsen: Tilværelsens udlænding. Hamsun ved gjenombruddet 1891–1893 (2002)
- Øystein Rottem: Hamsun og fantasiens triumf (2002)
- Kirsti Thorheim og Ottar Grepstad: Hamsun i Æventyrland (2002)
- Ingar Sletten Kolloen: Hamsun. Svermeren (2003)
- Ingar Sletten Kolloen: Hamsun. Erobreren (2004)
- Jørgen Haugan: Solgudens fall. Knut Hamsun – en litterær biografi (2004)
- Karl Erik Harr: Hamsuns Nordland (2004)
- Ståle Dingstad (red.): Den litterære Hamsun (2005)
- Sigrid Combüchen: Livsklättraren (2006)
Referanser
Eksterne lenker
Knut Hamsun
Knut Hamsun
Knut Hamsun
Knut Hamsun
|
Om 
_in_Tranøy.jpg'))
)
)
)
)
)
.jpg'))
