Krigsbarn med norsk mor og tysk far
Norske krigsbarn fra andre verdenskrig ble tidligere nedsettende kalt «tyskerunger» og var i flere tiår etter krigen en stigmatisert gruppe med svært lav status i samfunnet. Man antar at det ble født minst ti-tolv tusen slike barn i Norge mellom
1940 og
1946. Det nøyaktige antallet er usikkert fordi mange mødre fortiet hvem faren var og mange fedre forble også ukjente.
For mange norske krigsbarn har familiebakgrunnen ført til store belastninger under oppveksten. Deres tyske far hadde vært soldat i en forhatt okkupasjonsmakt, og den utbredte forakten overfor tyskerne og alt tysk holdt seg i flere tiår etter krigen. Også mødrene deres ble ofte møtt med hatbegj, ydmykende behandling og utstøting i sitt lokalsamfunn, ikke sjelden med bakgrunn i hevnær og samtidens fordømmende sekualmoral der utenomekteskapelige barn ble ansett som mindreverdige. Mor og barn fikk heller ingen støtte i storsamfunnet, for eksempel gjennom beskyttende lover eller støtteordninger.
Krigsbarna ble ofte skilt fra sin mor, og fikk da en oppvekst preget av ustabilitet med korte eller lengre opphold på ulike institusjoner eller hos fosterforeldre. Særlig barnehjemsbarna ble rammet av svært utbredte fordommer og negative holdninger og - i likhet med andre barnehjemsbarn på denne tiden - ofte ofre for overgrep, misbruk og et lite barnevennlige regime. Også noen av barna vokste opp i den tyske Lebensborn-avdelingen i Oslo som skulle tjene nasjonalsosialistiske rasehygienske mål. Dessuten ble en del sendt til Tyskland.
Først i 2003 vedtok Stortinget en generell unnskyldning og i 2005 kom en ordning for billighetserstatning 
for Lebensbornbarna.
Mange av de norske krigsbarna har først femti-seksti år etter krigens slutt våget å lete etter sin ofte ukjente far. At dette fortsatt er så aktuelt for de involverte og bl.a. Røde Kors eller Frelsesarmeenene sine avdelinger for leting etter pårørende etter annen verdenskrig, kan ha mange årsaker: først nå er tabu rykket litt i bakgrunnen samtidig som flere organisasjoner og forfattere har fått satt søkelyset på dette, mange frykter at det er siste sjanse nå fordi fedrene er i en alder der de fryktes å kunne være døde, flere arkiver er blitt offentlig tilgjengelige og ikke minst er krigsbarna kommet i en alder der de har mer tid og økende interesse til å vie seg slike eksistensielle spørsmål.
Fenomenet er behandlet litterært av flere, blant annet av forfatteren Willy Ustad i Fire søsken, er en serie underholdningersroman om norsk etterkrigshistorie og skjebner i skyggen av andre verdenskrig, og av den norsk-svenske forfatteren og politikkern Marit Paulsen i Liten Ida.
Krav om erstatning til krigsbarna for påførte lidelser etter krigen ble avslått av det norske rettsvesenet. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen avslo å behandle erstatningskravet fordi sakene er foreldet.
Finske krigsbarn i Sverige
I løpet av den andre verdenskrig foregikk det omfattende krigshandlinger i
Finland og på svensk initiativ ble 70 000 barn evakuert til
Sverige. Disse krigsbarna ble plassert i barnehjem og forsterhjem, noen av barna ble værende i Sverige og mange returnerte til Finland først flere år etter krigens slutt. Forfattern Heikki Hietami ga i
1992 ut romanen «Den bästa av mödrar» der han forteller om sine opplevelser som krigsbarn, boken ble senere dramatisert i filmen med samme navn.
Russerunger
Krigsbarn fra andre verdenskrig med hjemlige mødre og russiske soldater som fedre er ofte blitt kalt «russerunger». I Norge ble det særlig født barn med russiske fedre i
Finnmark. Mange av disse barna har hatt ingen eller lite kunnskap, for ikke å nakke om kontakt, med fedrene. I Tyskland regner mange med at opptil to millioner kvinner ble
voldtattbelagtbelagt av russiske soldater ved krigens slutt. Disse førte i mange tilfeller til «russerunger» som fikk like dårlig behandling som norske tyskerunger. Temaet har vært svært
tabu i Tyskland.
Se også
Eksterne lenker
Litteratur
- Borgersrud, L.: Staten og krigsbarna: en historisk undersøkelse av statsmyndighetenes behandling av krigsbarna i de første etterkrigsårene, 2004
- Ellingsen, D.: Krigsbarns levekår: en registerbasert undersøkelse, 2004
- Borgersrud, L.: Vi ville ikke ha dem: Statens behandling av de norske krigsbarna, 2005
- Ericsson, K. & E. Simonsen: Krigsbarn i fredstid, 2005
|
Om 
