Det sentrale i landsbysystemet er teigblandingen. Hver åker var delt i teigrer hvor hver bonde hadde hver sin del. Åkrene lå gjerne nærmest bebyggelsen og omga den, deretter slåttemarker. Beitemarker og havnehage lå lenger vekk. Deretter kom skogarealene. Der hvor landsbyene kom opp i en viss størrelse kunne man finne spesialiserte yrker som smed, vever, møller, gjestgiver, kirke osv. Landbyene kunne ha et sosialt rangssystem som bygget på byrd, eiendommens og husholdets størrelse, antall dyr osv.
I Norge var landsbyen ukjent, men vi hadde teigblanding og tundannelser hvor de største tunene kunne minne om små landsbyer, f. eks Agatunet i Ullensvang kommune i Sørfjorden i Hardanger, Bleik på Andøya, Nordland fylke eller Flatbygdi / Bygdi i Flatdal, Seljord. Sistnevnte betegner seg selv som 'landsby' (www.flatdal.net). De overnevnte tundalnnelsene skyldes i stor grad naturforholdene - husene ble lagt der det var trygt for skred eller flom. I Norge ble denne jordbruksformen oppgitt på 1800-tallet. Det hadde å gjøre med at de naturgitte jordbruksforholdene i Norge var uensartede og mange steder kompliserte. Teigblandingen ble derfor etter hvert en tungvint og lite lønnsom driftsform.
I 1859 fikk vi et offentlig jordskifteverk som sto for gjennomføringen av en gjennomgripende jordskifteenreform hvor man omfordelte jorden og flyttet gårdene ut der jorden ble drevet. Rester av den jordbrukskultur kan man ennå se enkelte steder som f. eks Havretunet på Osterøy i Hordaland.
.jpg'))
User:Rei-artur}}
Opprinnelsen til landsbyen er uklar, men den har sammeheng med familie- og klansssamfunnettruktur i jordbruk hvor samhold og samarbeid har vært viktig, men også forhold som forsvar. Et eksempel på det siste kan være ulikheten mellom italienske og greske landsbyer.
