Lars Gule

Utdanning og yrkesliv

Lars Gule har studert historie, filosofi og samfunnskunnskap ved Universitetet i Bergen. Han tok doktorgraden samme sted i 2003 da han forsvarte avhandlingen Social Development and Political Progress in Two Traditions om utviklingsoppfatninger i vestlige og arabisk/islamske kulturer.For mer om innholdet i avhandlingen, se http://www.uib.no/info/dr_grad/2003/gule.htm

I 1987 administrerte han ved fagområdet Midtøstens språk og kultur og ved Senter for vitskapsteori, begge ved Universitetet i Bergen. I 1989s ble han knyttet til Chr. Michelsens Institutt (CMIs) menneskerettighetsprogram som doktorgradsstipendiat og administrator. Han kom senere tilbake til Universitetet i Bergen (Senter for utviklingsstudier) som programkoordinator for forskningsprogrammet Nature, Society and Water (1998–2000).

Fra juli 2000 til desember 2005 var han generalsekretær i Human-Etisk Forbund. Fra februar 2006 var han studieleder ved SEFIA, Senter for flerkulturelt og internasjonalt arbeid, HiO, og i august 2007 gikk han over i en stilling som førsteamanuensis (etter nedleggelsen av SEFIA) knyttet til fagområdene flerkulturell forståelse og utviklingsstudier ved HiO.

Antiimperialisme eller terrorisme?

Lars Gule har ved noen anledninger blitt omtalt som Norges første internasjonale terrorist på bakgrunn av sitt engasjement i Den demokratiske fronten for frigjøring av Palestina (DFLP), en palestinsk gruppe som også har brukt terror som virkemiddel. Gule har i ettertid avvist at han ville delta i terrorisme og beskriver sitt engasjement som «antiimperialistisk»«Norges første internasjonale terrorist», intervju med Terje Emberland i HUMANIST 1/92.

Under et opphold i Libanon i februar til mai) 1977 ble Gule involvert i den palestinske organisasjonen DFLP. Etter en viss våpenopplæring og instruksjon i hvordan man setter sammen tidsinnstilte bomber, ba DFLP etter hvert Gule om å reise til Israel for å gjennomføre en aksjon. Operasjonen i begynnelsen av juni 1977 skulle markere tiårsdagen for seksdagerskrigen og at palestinerne fortsatt var uten en egen stat. Gule har forklart at DFLP foreslo tre ulike mål for ham: Bombeangrepet skulle enten skje i en fotgjengerundergang i Tel Aviv, i President Hotell i Jerusalem eller utenfor et leilighetskompleks med gassbeholdere på utsiden i et «borgerlig nabolag». Gule har også forklart at han avviste disse målene fordi han var skeptisk til det som kunne bli en ren terrorhandling. «Mistenkte hadde gjort det kjent for sine oppdragsgivere at han ikke ønsket å ta menneskeliv. Hensikten med eksplosjonen var å markere 10-årsdagen for krigen i 1967, styrke palestinernes kampvilje og moral,» sa han senere til norsk politi Forhørsrapport skrevet av politibetjent Nils Drolsum, 8.11. 1977, sitert av Odd Karsten Tveit i Alt for Israel, Cappelen Forlag, 1996, ISBN 82-02-15732-3, side 620. Han fikk imidlertid ikke til noen diskusjon med DFLP om en mer symbolsk aksjon. Gule ville likevel selv måtte velge målet for operasjonen ved en eventuell ankomst til Israel, og fordi det ikke var mulig med noen direkte reise fra Libanon til Israel, skulle Gule reise hjem til Norge, hvor han måtte anskaffe et nytt pass, før han kunne reise til Israel uten å vekke oppmerksomhet.

Da Gule skulle forlate Libanon 5. mai med kurs for Norge, fant en kontrollør på flyplassen i Beirut ca. 750 gram sprengstoff skjult i permene på bøker Gule hadde i sin ryggsekk. Han ble overlevert til den libanesiske etterretningstjenesten og etter brutale avhør, tilsto han sitt samarbeid med DFLP. Gule har forklart hvordan han ble utsatt for torturr blant annet ved å bli slått under fotsålene og truet med likvideringIntervju med Gule i Gateavisa nr. 2 1978.Odd Karsten Tveit, Alt for Israel, Cappelen Forlag, 1996, ISBN 82-02-15732-3, side 613–615. Tveit bygger blant annet på avisoppslag, politirapporter, intervjuer med Gule og Gules notater fra fengslet. Gjennom avhørene framkom det at Gules ryggsekk også innholdt fenghette og fire brev. Tanken var at brevene skulle sendes til israelske aviser etter bombeaksjonen for å forklare bakgrunnen for operasjonen.

Gule ble dømt til et halvt års fengsel i Libanon og en bot for «ulovlig besittelse av våpen», det vil si sprengstoff. Han ble frifunnet for forsøk på å gjennomføre terrorhandlinger ved hjelp av sprengstoffet. Odd Karsten Tveit, Alt for Israel, s. 617.

Saken vakte stor oppmerksomhet i norske medier sommeren 1977, og da Gule ble løslatt fra fengsel og kom tilbake til Norge i november, ble han avhørt av politiet. Påtalemyndighetene valgte imidlertid påtaleunnlatelse, selv om han også overfor norsk politi gjentok sin forklaring om å ha påbegynt planlegging av en bombeaksjon i Israel. Den mest omfattende framstilling av Gules handlinger i Libanon finnes i Tveits bok Alt for Israel, side 610–622, men se også det fyldige intervjuet «Norges første internasjonale terrorist» i HUMANIST 1/92 og Vebjørn Selbekk, Jødehat på norsk, Hermon Forlag, 2001, ISBN 82-7341-936-3

Visesangeren Ole Paus skrev en satirisk vise om denne saken, «Et stev om herr Lars Gule, Larvik», utgitt på platen Paus-Posten i 1977.

Generalsekretær i Human-Etisk Forbund

Tilbake til Norge begynte Gule på historiestudiet ved Universitetet i Bergen i 1978. Etter avsluttet magistergrad i filosofi, administrerte han en periode ved fagområdet Midtøstens språk og kultur og ved Senter for vitskapsteori. I 1989 ble han knyttet til CMIs menneskerettighetsprogram som doktorgradsstipendiat. Han kom senere tilbake til Universitetet i Bergen (Senter for utviklingsstudier) som programkoordinator for forskningsprogrammet Nature, Society and Water (1998–2000).

I 2000 ble Gule tilsatt som generalsekretær i Human-Etisk Forbund og tiltrådte 1. juli. Han virket i denne stillingen til 9. desember 2005. Avgangen kom som følge av en uenighet med hovedstyret i et organisasjonsspørsmål, men innebar likevel bare en framskyndelse av fratredelsen idet Gules åremålsperiode var i ferd med å gå ut.

Gule er den generalsekretæren som har sittet nest lengst i Human-Etisk Forbunds historie, 5 1/2 år. Gule vektla livssynslikestilling og menneskerettigheter i sin periode, og bidro hyppig i mediene og den offentlige debatt. Han var ofte kontroversiell, ikke minst med sin kritikk av fundamentalistisk islam. Samtidig har han forsvart muslimers religionsfrihet og rett til å være muslimer i Norge. Kontroversielt var også hans utspill om trossamfunns rett til å diskriminere, blant annet kvinner og homofile, fordi de som føler seg diskriminert jo kan melde seg ut. Dermed oppløses den tilsynelatende motsetningen mellom grunnleggende rettigheter – livssynsfriheten og retten til ikke å bli diskriminert. Derfor kan heller ikke staten gripe inn i trossamfunnenes indre anliggender, etter Gules mening, uttrykt f.eks. i tidsskriftet Samtiden nr. 3/2003.

I en faghistorisk framstilling av Human-Etisk Forbunds historie vurderes Gule som en markant ideologisk leder av organisasjonen. Her framholdes også Gules engasjement for menneskerettighetene i sitt virke som generalsekretær.Se Paul Knutsen, Livet før døden. Human-Etisk Forbund 1956-2006, Humanist forlag, 2006, ISBN 82-9262-215-2

Samfunnsdebattanten

Allerede som gymnasiast i Larvik deltok Gule i offentlig debatt. Under den generelle radikalisering på 1970-talletlig utviklet Gule radikale standpunkter i frihet sosialistisk og marxistisk retning. Han var en periode aktiv i SVU (som senere ble SU) og i SV, men han var aldri med i SUF eller AKP (m-l).

På grunn av hva Gule betegner som et radikalt antiimperialistisk engasjement, lot han seg involvere i den palestinske frigjøringskampen i 1977 og sa seg villig til å delta i en voldelig aksjon mot Israel. Dette mener Gule innebar et brudd med en tidligere ikkevoldelig revolusjonær posisjon han hadde forfektet, blant annet som medlem av Folkereisning mot krig. Dette skjedde på grunn av en voksende overbevisning om at de imperialistiske og reaksjonære kreftene i verden ikke kunne omstyrtes uten bruk av vold. Det USA-støttede kuppet mot Salvador Allendes regjering i Chile (1973), var sterkt medvirkende til denne utviklingen.

Etter at Gule begynte ved Universitetet i Bergen (UiB) kom han i kontakt med et lite, men radikalt miljø som arbeidet med utvikling av Marx’ kommunismeteori. Gjennom dette arbeidet kom Gule til å distansere seg fra marxismen som ideologi og fra «venstresidas voldsromantikk» (blant annet i en «sjølkritisk» artikkel i Dagbladet i 1979). I artikkelen «Noen kritiske betraktninger over den marxistiske klassekampteorien» (Ariadne 1, 1983) leverte han en teoretisk kritikk av den marxistiske teorien om klassekampens avgjørende betydning for den kommunistiske revolusjonen.

En konsekvens av hans Marx-forståelse og kritikk av klassekampteorien var at radikal politikk ikke innebærer nødvendigheten av en voldelig revolusjon, og han inntok en pragmatisk holdning til politisk organisering. Han ble medlem av AUF-stud. og var en kort periode leder av organisasjonen ved UiB (1984), men har siden ikke vært aktiv i AUF (eller Arbeiderpartiet). Han er i dag partipolitisk uavhengig, selv om hans samfunnssyn og posisjoner i den offentlige debatt plasserer ham på «venstresiden».

Interessen for Midtøsten som ble vakt gjennom oppholdet i Libanongrad i 1977, har Gule fulgt gjennom sine studier. Hans magister i filosofi (1986) hadde tittelen «Adlyd Gud og de med autoritet blant dere» og var en studie av klassisk islamsk og moderne arabisk politisk tenkning. Dette førte til en interesse for islam og menneskerettigheter som Gule har forfulgt siden. Dette kommer til uttrykk i flere artikler og er også et sentralt tema i hans doktorgradsavhandling.

Gule deltar ofte i det offentlige ordskiftet gjennom avisinnlegg og nettdebatter, hvor han er særlig kritisk til totalitære ideologier og religioner. Derfor støttet han også Bernt Hagtvets kritikk av AKP i 2003. Se f.eks. Ærlig talt, AKP!, http://www.dagbladet.no/kultur/2003/08/11/375669.html Han er også en del brukt som kommentator og debattant i radio og fjernsyn i tilknytning til blant annet spørsmål om Midtøsten, islam og kulturkonflikter. I den offentlige debatt så vel som i sitt akademiske virke, forsøker Gule å levere et konsekvent forsvar av menneskerettighetene.

Gjennom sin periode som generalsekretær i Human-Etisk Forbund fokuserte Gule også på religionskritikk. Selv om han også kritiserte kristendommen, har han satt et særlig kritisk søkelys på islam.Lars Gule, Islam og det moderne, Abstrakt forlag, 2006, ISBN 82-7935-186-3. Men Gule avviser og kritiserer skarpt det han oppfatter som unyanserte, feilaktige og/eller overdrevne framstillinger av en trussel fra islam.Se f. eks. hans kritikk av Carl I. Hagen «Hagens islamhets», Dagbladet 16.07. 2004, http://www.dagbladet.no/kultur/2004/07/16/403168.html og Hallgrim Bergs bok Amerikabrevet, «En advarsel», Dagbladet 11.03. 2007, http://www.dagbladet.no/kultur/2007/03/11/494606.html

Gule er fortsatt en sterk kritiker av staten Israel, som han har karakterisert som en rasistisk stat«Israel, rasisme og vårt ansvar». Klassekampen 19.08. 2006, http://www.klassekampen.no/kk/index.php/news/home/artical_categories/kommentarer/2006/august/israel_rasisme_og_vaart_ansvar. Han avviser også at kritikk av Israel skulle være en form for antisemittisme«Israel og antisemittismen». Kronikk i Bergens Tidende 17.08. 2006, http://www.bt.no/meninger/debatt/article290020.ece.

Utvalgt bibliografi

«Noen kritiske betraktninger over den marxistiske klassekampteorien» i Ariadne 1, 1983
«Islam og menneskerettighetene», Humanist, 2-88
«Økologi og økonomi», i Gjerdåker, Gule og Hagtvet (red.), Den uoverstigelige grense: tanke og handling i miljøkampen, 1991
«Politivold, forskning og rettssikkerhet: noen vitenskapsteoretiske og forskningsetiske utdypninger», i Lars Gule og Preben Falck (red.), Politivold, forskning og rettssikkerhet: et menneskerettslig søkelys på politivoldskomplekset i Bergen, 1991
«Islam and Democracy», Forum for Development Studies nr 2, 1992
«Hvor går toleransens grenser?», Samtiden nr. 2, 1996
«Trosfrihet i den muslimske verden», Mennesker og rettigheter, Nordic Journal for Human Rights, vol. 3, 2001
Social Development and Political Progress in Two Traditions – A Comparative and Conceptual Analysis of Western and Arab-Islamic Ideas of Social and Political Improvement, 2003
«Retten til å diskriminere», Samtiden nr. 3, 2003
«Islam og religionskritikk». Forord til den norske utgaven av Ibn Warraq, Hvorfor jeg ikke er muslim, 2003
«Betingelser og begrensninger for livssynsfrihet», Religion og livssyn, 3/04
«Statens verdigrunnlag i et pluralistisk samfunn», i Didrik Søderlind (red.), Farvel til statskirken?, 2005
Islam og det moderne, 2006
«Niqabens paradoksale umulighet», MaiA 4 2006