Menneske

Mennesket er jordens kognitivt høyest utviklede organisme.

Studiet av mennesket skjer både i naturvitenskapene (humanbiologiene), samfunnsvitenskap (antropologi) og medisin (inkl. psykologi).

Menneskets evolusjon og systematikk

Biologisk sett utgjør helheten av alle mennesker en art. Denne har av Linné fått det vitenskapelige navnet Homo sapiens (latin: det tenkende mennesket).

Menneskets plass i naturen

Allerede Linné plasserte menneskene blant herredyrene (primater). Denne plasseringen har holdt stand også i lys av de siste cirka hundre års forskning. Ifølge den evolusjonære slektskapsforskningen er dvergisjimpansen og sjimpansen sammen med gorillaen menneskets nærmeste nålevende slektninger. Sammen med orangutangen og gibbonene utgjør disse artene menneskeapene.

Dermed hører mennesket også med i bl.a. de følgende systematiske gruppene: aper, primater, pattedyr, amniondyr, virveldyr, deuterostomier, dyr, opisthokonter og eukaryoter.

Artens inndeling

Man regner i dag med kun én nålevende underart av mennesket, nåtidsmennesket Homo sapiens sapiens.

Tidligere tiders antropologer har delt inn mennesket i flere raser, noe man i dag har gått bort fra (se menneskeraser). Dette ikke for å benekte at det finnes variasjon innenfor menneskene (se menneskets kropp), men av politiske og etiske hensyn, spesielt på grunn av misbruk av rasebiologien på første halvdel av 1900-tallet.

Veien til nåtidsmennesket

og videre utover i verden. Rød farge angir Homo sapiens sapiens, mens oransje angir neandertalere og grønn tidlige hominidskeer (nærmennesker). Tallene viser hvor lenge siden menenskene først ankom forskjellige områder. Kartet baserer seg på arkeologi funn og genetiske undersøkelser.

Inntil for omlag 12 millioner år siden delte menneskene sin evolusjonære historie med sjimpansene og gorilla. Mennesket og sjimpansene har hatt en komplisert artsdannelsesprosess fra 8 til 4 millioner år siden. Etter dette «skilte de lag», dvs. at menneskene fikk en stamform som de ikke deler med andre menneskeaper. Fossiler etter stamformen til menneske og sjimpanser er ikke funnet, men man kjenner til en del andre utdødde arter som står nærmere mennesker enn aper.

Noen av disse er utdødde sidegrener, som vil si at de ikke etterlot seg avkom som har overlevd til i dag. Andre er menneskenes direkte stamformer. Disse er ikke i egentlig forstand «dødd ut» (fordi de jo har etterlatt seg avkom), men har gjennomgått så store endringer at man ikke pleier å regne dem til de moderne menneskene. For mange av disse fossile artene er imidlertid statusen usikker. Det vil si at man ikke med sikkerhet vet om de representerte en sidegren, eller om de kan ha bidratt med avkom til nåtidens menneskeart. Hva som har utgjort arter og hva som bare har vært varsiasjoner innfor en gruppe er også usikkert.

Noen av Australopithecus-artene, som levde for 4,2–1,2 millioner år siden, er f.eks. med sikkerhet sidegrener (bl.a. A. boisei og A. robustus), andre kan ha vært menneskenes stamformer (bl.a. A. anamensis og A. afarensis). Den første arten som regnes til menneskelskten, Homo, er Homo habilis som levde for ca. to millioner år siden. Både denne og f.eks. Homo erectus regnes som menneskenes stamformer. Når det gjelder neandertalerne (Homo neanderthalensis) er man imidlertid fortsatt usikker om denne representerte en sidegren eller ikke. Den nyoppdagete Homo floresiensis regnes også som en sidegren.

Gjennom tidene har det vært flere teorier om det moderne menneskets opprinnelse. I dag er de fleste forskere enige om at moderne Homo sapiens ble utviklet på den afrikanske savannen for mellom 200 000 og 150 000 år siden. For omlag 100 000 år siden vandret grupper ut fra Afrika og spredte seg, først i tropiske strøk, og for kanskje så mye som 70 000  begynte de også å besette kaldere områder. Mennesket nådde polare områder for rundt 15 000  og nådde derved de Amerikanske kontinentene via Sibir. I dag er mennesket naturlig utbredt på alle kontinenter utenom Antarktis. Etter hvert som mennesket spredte seg, fortrengte det de tidligere menneskeartene, Neanderthalere i Europa, Mapa-folket i Asia,Homo erectus i Sørøst-Asia og Homo floresiensis på Flores.

Den første representanten for nåtidsmennesket er i Europa Cro-Magnon-mennesket, oppkalt etter et funnsted i Frankrike. Der fant man de første restene etter disse menneskene i 1868. Cro-Magnon spredte seg trolig inn i Europa for omkring 40 000 år siden.

Menneskelige særtrekk

Mennesket er kjennetegnet ved en del egenskaper som er sjeldne eller fraværende blant andre dyr. Det evolusjonære opphavet til disse egenskapene var knyttet til hverandre:

Tobent gange

Mens andre menneskeaper fortsatte å leve et overveiende klatrende liv i trær, kom menneskenes stamfedrene og -mødrene ned fra trærne og begynte å gå på to bein. Dette resulterte bl.a. i skjelettendringer i hoften, ryggen, beina og føttene.

Hender

Den oppreiste måten å bevege seg på frigjorde hendene til andre ting enn å gå. Dette fikk avgjørende betydning for senere menneskegrupper, og kan ha vært det steget i menneskets evolusjon som hadde størst effekt: Hendene kunne spesialiseres til å gripe og utvikle en finmotorikk som hadde vært umulig ellers.

Hjernen

I tråd med menneskenes formødres og -fedres økende kunstferdighet begynte også hjernen å bli større og mer kompleks. Det er fortsatt uavklart hva som satte i gang denne utviklingen, men kosthold, samarbeid, jakt og muligheten til å bruke hendene kan alle ha spilt en viktig rolle i dette.

Språk

Også språkets utvikling må ses i sammenheng med hjernens. Det er vanskelig å si hva som kom først. Sannsynligvis skjedde det en sam-evolusjon: Hjernen gjorde det mulig å kommunisere mer kompliserte forhold, noe som i sin tur stilte nye krav til tenkning og hjernen.

Abstrakt tenkning

Menneskets evne til abstrakt tenkning har dermed sannsynligvis sitt opphav i språkbruk. Mens språkbruk med sikkerhet var adaptiv, kan evnen til abstrakt tenkning ha vært en «bieffekt» av denne ferdigheten.

Vanskelig fødsel

En stor hjerne krever et stort hode med et stort kranium. Samtidig er størrelsen på hodet begrenset hos en art som må føde sitt avkom. Menneskelige fødsler er vanskeligere, og forbundet med større fare for komplikasjoner enn det som er normalt for andre dyr. Dette kommer av at menneskebarn blir født med såpass store hoder. Stort større hoder er det ikke anatomisk mulig å føde.

Lang barndom

En tilpasning til fødselsproblemene et stort hode skaper, er at fødselen ble fremskyndt i tid. Den menneskelige graviditeten på ni måneder er veldig kort sammenlignet med andre pattedyr. Ut ifra størrelsen skulle man forvente at graviditeten varte ett år lenger. Mennesket har m.a.o. «forskjøvet en del av fosterutviklingen ut av morskroppen». Dette forklarer at mennesker er så hjelpesløse det første leveåret. Men også ellers er barndommen veldig lang.

Evne til læring

Mennesket er kanskje naturens mest «plastiske» eller «formbare» art. Mennesket er utrolig tilpasningsdyktig og ressursrik. Selv med før-industriell teknikk lever det mennesker i alle de klimaene jorda har å by på. Menneskets utrolige suksess som art skyldes dets høyt utviklede evne til å lære og overføre kunnskap; kultur.

Menneskets avhengighet av kultur og læring er årsak til den lange barndommen. En del ferdigheter, særlig språk, kan bare læres i visse tidligere faser av livet. Barn som har vokst opp uten menneskelig kontakt (slik som «Ulvebarna» Kamala og Amala) viser at mange av de grunnleggende menneskelige trekk læres i tidlige år. «Ulvebarna» har også vist at mennesket er i stand til å leve og vokse opp blant andre arter, en nesten utrolig prestasjon som sier en god del om hvor ressursterkt og fleksibelt mennesket er som art.

Menneskets kropp

Et voksent menneske har ca. 1,8 m² hud, 32 tenner, ca. 400 muskler, ca. 206 knokler, over 100 ledd, 90.000 km blodårer samt 13 milliarder nerveceller. Mennesket har 4-6 liter blod som inneholder omtrent 25 billioner røde blodlegemer. Hjernen veier gjennomsnittlig 1350 gram. Mennesket har opp til 5 millioner hår.

Mennesket er en svært variabel art. Gjennomsnittsvekten på voksne individer varierer mellom 40 kg hos noen tropiske folkeslag til opp mot 70 kg hos enkelte nordlige grupper. Størrelsesforskjellen på kjønnene er større enn hos sjimpanse, omkring 20 %.

Med unntak av ryggsøylen og den store hjerneskallen er menneskekroppen lite spesialisert. I motsetning til mange andre pattedyrgrupper har mennesker primitive lemmer med fem fingre/tær på hver ekstremitet og føtter bygget for å gå på hele fotsålen (sålegjenger) og kragebein. Tannsettet er noe redusert i forhold til primitive pattedyr, og mangler de lange hjørnetennene som er vanlig for øvrige primater. Dette er trolig en tilpasning til å spise mat som må tygges 'sideveis', slik som frø og røtter. Fordøyelsessystemet mangler tilpasninger for mer næringsfattig kost slik vi finner det hos gressetere.

Se menneskets anatomi for detaljer.