Myr

Ei myr er et åpent våtmarksområde der det vokser torvmose. Nedbrytingen av plantematerialer går svært sakte fordi marka er mettet med vann, og torva danner derfor ofte tykke lag. Myrer er et karakteristisk trekk i landskapet i både Norge, og mange andre nordlige land.

Etymologi

Ordet myr kommer fra norrønt mýrr, og er avledet av det urindoeuropeiske ordet *mōri. Betydningen av det urindoeuropeiske ordet var hav eller sjø, og ordet er nedarvet i den opprinnelige betydningen i mange språk, norrønt marr, latin mare, og russisk море.

Myr har kognater i andre germanske språk, for eksempel svensk myr og tysk Moor. På engelsk har moor skiftet betydning, slikt at det nå brukes om hele landskap med både myrer og tørrere lyngheier. Selve myra kalles på engelsk bog. Av og til brukes ordet mire, som ble lånt fra norrønt i vikingtida. På nordamerikansk engelsk kalles myr muskeg, et ord som er lånt av indianerne.

En sjelden gang brukes ordet mose på norsk om myr. Det tilsvarende ordet har samme betydning på andre språk, dansk mose, svensk mosse, og skotsk moss. På mange av språkene brukes dette ordet bare om det som i norsk fagterminologi kalles høymyr.

Et tredje norsk ord er fen. Dette ordet har også paralleller i andre språk, engelsk fen, nederlandsk veen, og lavtysk Fenn. Også dette ordet har på noen språk snevrere betydning, og brukes kun om topogene myrer.

Definisjon og utbredelse

Med myr mener en i denne artikkelen våtmark der det vokser torvmose. I moderne europeiske systemer for klassifisering av naturtyper blir skog der det vokser torvmose regnet som en type sumpskogsmark. Myrer er altså åpne områder uten trær, men det kan vokse lyng og buskerer der. Våtmarksområder der både trær og torvmose mangler, men som likevel har en rik vegetasjon, kalles sump.

Store myrområder finnes bare i de kaldt tempererte strøkene på den nordlige halvkule. De største myrene er i Vest-Sibir, der de dekker er areal på 600 000 km². Myrer utgjør også en stor del av arealet i Canada, Alaska, Skottland, Nederland, Sverige, Danmark, Estland og Nord-Tyskland. På den sørlige halvkule finnes torvmyrer bare på Falklandsøyene.

Torvmose har en større utbredelse, og en finner store tropiske skogområder med torvmose i skogbunnen i for eksempel Amazonas, og på Borneo. Men disse områdene er etter definisjonen sumpskogsmark, og ikke myr.

Også i Norge er myrene et viktig trekk i landskapet de fleste steder. Tidligere var ca. ti prosent av landarealet (30 000 km²) dekket av myr, men gjennom omfattende grøfting fra slutten av 1800-tallet og framover er dette redusert til i overkant av 20 000 km². En tredjedel av myrarealet i Norge ligger over skoggrensa.

Torvdannelse

For at torvmyr kan dannes må det være fuktig i terrenget. Planterester som blir liggende på tørr mark, eller i godt gjennomluftet vann, blir raskt nedbrutt av aerobe bakterier, sopp, insekter, meitemark og mange andre faktorer. Havner planterestene derimot i stillestående vann uten oksygen, er det bare anaerobe bakterier som kan bryte dem ned. Denne prosessen går svært sakte, og planterester kan ligge i tusener av år uten særlig nedbryting. De anaerobe prosessene fører til at torva etter hvert blir brun. Brunfargen skyldes tannin som er frigjort, og dette stoffet farger bekker som renner fra myrer.

Dannelsen av ei myr er ofte et trinn i en økologisk suksesjon der et tjern gror igjen. Graver en seg ned i ei slik myr vil en finne følgende lag fra bunnen og opp:

• Organiske sedimenter - rester av organismer som levde i fritt vann, og materiale som ble tilført tjernet med vind og vann, kalles dy eller gytje
• Limnisk torv - rester av sumpplanter som takrør, elvesnelle og vannliljer, avsatt under vannspeilet
• Telmatisk torv - rester av høye starrarter, avsatt under vekslende fuktighetsforhold
• Terrestrisk torv - ofte sterkt nedbrutt, rester av or, bjørk og lave starrarter, avsatt under ganske tørre forhold

Klassifikasjon

Myrer klassifiseres som regel i to hovedtyper:

• Jordvannsmyrer, eller minerogene myrer, er påvirket av grunnvannet, altså vann som har vært i kontakt med berg- eller jordmasser i området. Dette vannet kan ha et høyt innhold av oppløste næringsstoffer, avhengig av hvilke masser vannet har vært i kontakt med.
• Regnvannsmyrer, eller ombrogene myrer, får kun vann direkte fra nedbøren.

Myrer som får tilført vann med mange næringsstoffer kalles rikmyrer, mens myrer som bare tilføres næringsfattig vann kalles fattigmyrer.

Alle forsøk på å klassifisere myrer blir litt skjematiske. I naturen finner en ofte både to og tre myrtyper ved siden av hverandre.

En mer detaljert oppdeling er:

Jordvannsmyrer

Topogene myrer

Rikmyr rundt sjøer og tjern

Fattigmyr rundt sjøer og tjern

Soligene myrer

Kalkmyr ved kilder og strømmende vann

Fattigmyr ved kilder og strømmende vann

Myrenger

Regnvannsmyrer

Høymyr

Teppemyr

Aapamyr

Palsmyr

Bruk av myrer

Vern

Norge er et av de landa i verden som har størst variasjon i myrtyper, fra ekstremt næringsfattige til ekstremt næringsrike.

Vegetasjonshistorie

Myrer er svært følsomme for klimaendringer. I nedbørfattige perioder kan myra tørke inn slik at skog kan vokse. Tiltar nedbøren, stiger grunnvannsspeilet slik at skogen dør. Den norske botanikeren Axel Blytt gjorde i 1870- og -80-årene oppmerksom på at en i myrene fant bevis på en rekke klimaskiftinger idet at en i så en veksling mellom torvlag og «stubbelag», med rester av skog. Den svenske forskeren Rutger Sernander utviklet teorien videre, og den kalles nå Blytt-Sernanders klimavekslingsteori.

Arkeologi

Torvmoser danner et antiseptisk stoff, sfagnol, som gjør at torven kan bli bevart i meget lang tid. Det er i flere land funnet vel bevarte lik som har ligget i myr i århundrer.

Referanser

• Olaf Holtedahl (1953) Norges geologi
• Olav Gjærevoll (1992) Plantegeografi, 2. utg.
• Bryan Wheeler «Myr og sump» i G.Halliday og A.Malloch (red.) (1982) Ville vekster i Norge og våre naboland

Eksterne lenker

• Språkrådet Om ulike ord for myr