Nordsamisk

Rettskriving og uttale

Hovedartikkel: Uttale av nordsamisk skriftspråk

Nordsamisk har ortofon rettskriving, det vil si at det er samsvar mellom uttale og skrift. Rettskrivingen er likevel noe mindre ortofon enn den finske.

Språket har fem vokaler, i, e, a, o og u, og disse kan være korte eller lange. Lang a skrives med et eget tegn, á. o uttales som i norsk «kom» og u som i «kum».

Nordsamisk har et stort antall konsonantlyder, og en har tatt i bruk diakritiske tegn og tegn fra lydskrift for å uttrykke alle:

c (tse) uttales [], som i «vits»
z (eds) uttales [], stemt som i italiensk «speranza», ikke som ds
š (eš) uttales [], ikke som «sjø» men som i engelsk «shock»
č (tsje) uttales [], som i engelsk «charm»
ž (edsj) uttales [], som i engelsk «John»
đ (đe) er en stemt lespelyd, som uttales [], som i engelsk «than»
ŋ (eŋŋ) uttales [], som i «gang»
ŧ (ŧe) uttales [] er en ustemt lespelyd, som i engelsk «thanks»

Trykket ligger alltid på første stavelsen i ordet.

Grammatikk

Nordsamisk har på mange måter utviklet seg lengre bort fra det samiske urspråket enn de andre samiske språkene.

Nordsamisk har sju kasus, dersom en regner genitiv og akkusativ som to ulike kasus. Genitiv og akkusativ har ikke egne bøyningsmorfem, og kan regnes som ett kasus. I tillegg til de grammatiske kasus nominativ og akkusativ/genitiv brukes lokalkasusene illativ og lokativ og de adverbiale kasus komitativ og essiv. Til forskjell fra de andre samiske språkene har påstedskasus og frastredskasus falt sammen til ett lokativt kasus; Kárášjogas kan dermed bety både «i Karasjok» og «fra Karasjok». Illativ Kárášjohkii betyr «til Karasjok».

Andre relasjoner blir uttrykt med postposisjoner, som birra, «om», og haga, «uten». Eieforhold blir uttrykt ved genitiv av de personlige pronomena: mu fanas, «min båt». Språket har tre grammatiske tall; entall (singularis), totall (dualis) og flertall (pluralis). Så godt som alle konsonantene er med i stadievekslingsystemet, til forskjell fra finsk, der bare p, t og k er gjenstand for stadieveksling.

Syntaktisk bærer nordsamisk preg av langvarig kontakt med germanske språk, med grunnleggende SVO-ordstilling. Også når det gjelder ordforrådet er nordsamisk sterkt preget av skandinaviske lånord. Tendensen har tiltatt i senere år, i takt med utbygging av samiske institusjoner og bruken av samisk på stadig nye områder.

Historie

Den første som beskrev språket var Knud Leem i En lappisk Grammatica efter den Dialect, som bruges af Field-Lapperne udi Porsanger-Fiorden i 1748, og i ordbøker i 1752 og 1768. En annen tidlig utforsker av det nordsamiske språket var samen Anders Porsanger, som imidlertid ble offer for rasistiske holdninger og den vanlige akademiske forakten for autodidakter, og ikke fikk publisert sine avhandlinger om språket. Det meste av Porsangers verker er gått tapt.

Røttene til dagens rettskriving går tilbake til Rasmus Rask, som etter samtaler med Nils Vibe Stockfleth i 1832 gav ut Ræsonneret lappisk sproglære efter den sprogart, som bruges af fjældlapperne i Porsangerfjorden i Finmarken. En omarbejdelse af Prof. Knud Leems Lappiske grammatica. Rask gikk inn for et ortofont prinsipp for rettskrivingen. Alle senere nordsamiske rettskrivinger går tilbake til Rasks system, i motsetning til den lulesamiske og sørsamiske rettskrivingen, som i større grad bygger på svenske og norske ortografiske konvensjoner.

Arven etter Rask viser seg i bruken av diakritiske tegn på konsonantene. De nordsamiske bokstavene č, đ, ŋ, š, ŧ og ž har vært et problem ved maskinskrift fram til innføringen av Unicode.

Både Stockfleth og senere J. A. Friis publiserte samiske grammatikker og ordbøker, og før Ivar Aasens grammatikk kom ut var nordsamisk langt bedre utforsket enn norsk. Rettskrivingen til Friis ble brukt i den samiske bibeloversettelsen, i den første samiske avisen Sagai Muitalægje og i Finnemisjonens blad Nuorttanaste. Standardverket i nordsamisk leksikografi, Konrad Nielsens Lappisk ordbok, bruker en egen ortografi.

Fra 1948 ble rettskrivingene i Norge og Sverige slått sammen i den såkalte Bergsland-Ruong-ortografien. Denne ble lite brukt i Norge, i og med at myndighetene her førte en politikk som i praksis forbød samisk som bruksspråk. I Sverige var det undervisning på samisk i Sameskolan; her førtes en aktiv segregasjonspolitikk gjennom den såkalte Lapp ska vara lapp-politikken. I 1979 kom den nåværende nordsamiske rettskrivingen, en felles rettskriving for alle de tre nordiske landene.

Utbredelse

Både mobiliseringen rundt Alta-saken og et mer tolerant politisk klima førte til en endring i den norske assimileringspolitikken de siste tiårene av 1900-tallet. I dag er nordsamisk offisielt språk i to fylker og seks kommuner: Kautokeino/Guovdageaidnu, Karasjok/Kárášjohka, Nesseby/Unjárgga , Tana/Deatnu, Porsanger/Porsáŋgu i Finnmark og Kåfjord/Gáivuotna i Troms.

Samer født før ca. 1977 har ikke lært å skrive samisk (etter dagens rettskriving) på skolen, så det er først de siste årene det er blitt rekruttert skrivekyndige samer til ulike administrative stillinger.