Norge

| valuta=Norske kroner| valutakode=NOK| tidssone=+1| nasjonaldag=17. mai| nasjonalsang=«Ja, vi elsker dette landet»| toppnivådomene=.no, .sj og .bv| telefonprefiks= +47| altplassering=Europe_location_NOR.png|| kart=Norgeskart.png| fotnoter=¹Bokmål og nynorsk er likestilte nasjonale språk. I tillegg til norsk brukes nordsamisk som administrasjonsspråk i 7 kommuner og kvensk i en.
²Inkludert Svalbard og Jan Mayen
³Oppløsning av personalunion }}

Kongeriket Norge (nynorsk: Kongeriket Noreg) er et skandinavisk land vest på den skandinaviske halvøy. Til lands grenser Norge mot Sverige, Finland og Russland i øst. Landet er langt og smalt, og kysten strekker seg langs Nordatlanteren med havområder som Skagerrak, Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet, hvor også Norges kjente fjorder befinner seg. Øya Jan Mayen i nordvest er administrert som en del av hovedlandet og grenser til havs mot islandsk farvann. Øygruppen Svalbard er under norsk suverenitet med de begrensninger Svalbardtraktaten setter, men er i likhet med Jan Mayen en del av kongeriket. Bouvetøya i Sydatlanteren er derimot et norsk biland. Norge gjør også krav på Peter 1.s øy i det sørlige Stillehavet og territoriet Dronning Maud Land i Antarktis, men begge disse omfattes av Antarktis-traktaten, som legger territoriale krav i Antarktis på is. På grunn av uenighet om delelinjen mellom norsk og russisk territorialfarvann i Barentshavet, finnes det et område som inntil videre blir administrert av begge statene, den såkalte Gråsonen.

Landets navn

Seilingsleden fra Karmøy og nordover ble omtalt som Norðrvegr, veien mot nord, noe som kan tyde på å ha vært et geografisk navn gitt av gøter eller daner på samme måte som uttrykkene vestrvegr, austrvegr, suðrvegar. Denne betydningen lever videre i det engelske, tyske og franske navnet på landet. På et senere tidspunkt har navnet på skipsleden også blitt navnet på fastlandet østenfor. Det er usikkert når Østlandet begynte å bli assosiert med landet som ble omtalt som Norðrvegr, ettersom denne landsdelen frem til 1000-tallet oftest var de danske kongenes skatteland.

I Ottars beretning til den engelske kong Alfred fra ca 880 brukes formen Norðweg og norðmannaland om hverandre. Runeinskripsjoner på en av de danske Jellingsteinene fra rundt 980 bruker akkusativformen Nuruiak som tilsvarer nominativ Norvegh. I islandske middelalderhåndskrifter omtales landet som Noreg(h)r eller Norveg(h)r.

På 1300-tallet ble navnet sammentrukket til nominativformene Noreg(h)e, Norig(h)e, Norg(h)e. Senere dette hundreåret oppsto nominativformene Norie, Nories der i'en ble uttalt som j, slik det fortsatt gjøres i svensk. Fra 1450 blir Noreg(h)-navnet sjeldnere, og Norg(h)e-typen ble hyppigste form.

Ivar Aasen brukte dialektformen Norig da han skapte landsmålet på 1800-tallet. I 1917 ble formene Norig og Noreg sidestilt i landsmål, men ved rettskrivingsreformen i 1938 ble Noreg eneform i nynorsk. I bokmålet og riksmålet har Norge alltid vært eneform.

Politisk historie

Utdypende artikkel: Norges historie

Vikingtid til middelalder

I vikingtiden fra det 8. århundre til det 11. århundre ble områdene som nå utgjør Norge, gradvis lagt under en kongemakt. Kong Harald Hårfagre underla seg de sør-vestlige delene av Norge ved slaget i Hafrsfjord omkring 880, og etablerte sitt kongesete på Avaldsnes på Karmøy. Østlandet kom under kontroll av kongemakten på midten av 1000-tallet, mens ladejarlætten som hadde herredømme i det nordlige Norge døde ut på samme tid.

I 995 grunnla kong Olav Tryggvason landets første kristne kirke på Moster i Bømlo, og begynte kristningen av landet. Etter slaget ved Stiklestad i 1030 vant kristendommen frem som statsreligion, noe som førte til at kongemakten heretter kunne støtte sin makt på en landsomfattende skrivekyndig kirkelig organisasjon med bånd til den latinskspråklige europeiske kulturen. Etter en hundreårig periode med borgerkrig fra 1130-tallet, ble kongemakten igjen konsolidert under Sverreætten. Håkon Håkonsson (1204–63) skapte det riksomfattende enekongedømme som etter utløpet av borgerkrigene i 1240. Under hans 46 år på tronen oppsto Norgesveldet hvor store oversjøiske landområder ble tvunget inn under kongemakten. Under kong Magnus Lagabøte ble Norge det andre landet i Europa som var undergitt én samlet lovbok.

Nedgang og dansketid

Svartedauden, som herjet fra 1348 til 1350 Steinar Imsen Noregs Nedgang s.77 ISBN 82-521-5938-9, og senere epidemier, fikk katastrofale følger og førte til at omtrent halvparten av befolkningen døde. Mange bygder ble liggende helt øde og det skulle ta århundrer før folketallet var tilbake på tidligere nivå. Inntektene fra skatt og jordleie falt med nesten 80% påfølgende århundre, noe som rammet den norske staten hardere enn hva som var tilfellet i Sverige og Danmark. Landets samfunnsstyrende elite, den norske adelen, sank fra 600 til 200 familier og var relativt fåtallig sammenlignet med situasjonen i nabolandene. Med Svartedauden mistet adelen store deler av sitt økonomiske grunnlag, og adelens øverste organ, Riksrådet ble etter press fra Oldenburgkongen endelig oppløst i 1537. Dynastiske forhold medvirket ytterligere til at tiden som et selvstendig rike ebbet ut. Kongeslekten ble forent med den svenske i 1319, den danske i 1380 og døde helt ut i 1387. Norge gikk inn i Kalmarunionen med de andre nordiske land i 1397 og etter dens oppløsning i 1450 fortsatte kongefellesskapet med Danmark alene. I 1537 førte reformasjonen til at landets rikeste organisasjon, kirken, ble underlagt kongen i København i steden for å være ledet fra erkebiskopen i Nidaros.

Den 434 år lange unionen med Danmark ble på 1800-tallet ofte omtalt som «400-årsnatten», fordi Norge var den svakere part i unionen og ble styrt fra hovedstaden København. Tiden mellom 1570 til 1721 var preget av høye skatter og langvarige kriger mellom Danmark-Norge og Sverige. Bortsett fra Kalmarkrigen, der det nordlige Nord-Norge endelig ble fastslått som norsk i 1613, førte nesten samtlige av krigene til tap av landområder som Båhuslen, Jemtland og Herjedalen. I 1660 begikk kongen statskupp, oppløste det danske Riksrådet og innførte kongelig enevelde, en forfatning som vedvarte til 1814. Den nåværende grenselinjen til Sverige ble trukket i 1751 under fredstiden midt på 1700-tallet.

Demokratisk forfatning i 1814

Fredrik 6. av Danmark-Norge allierte seg med Napoleon og ble dermed en av taperne i Napoleonskrigene. I Kielfreden i 1814 ble Norge avstått til kongen av Sverige. I vårmånedene 1814 mens den svenske hær var i felttog på kontinentet, lyktes det Riksforsamlingen på Eidsvoll å gi landet en liberal grunnlov den 17. mai 1814, basert på Folkesuverenitetsprinsippet. Etter en kort krig med Sverige ble det forhandlet frem en personalunion med Sverige. Norge fikk i 1814 egen hovedstad (Christiania), regjering, hær, flåte, lovverk, valuta, sentralbank og parlament. Stemmeretten omfattet nesten halvparten av den myndige mannlige befolkningen. Kun utenrikpolitikken ble styrt av den felles svensk-norske kongen gjennom det svenske utenriksdepartement.

På 1800-tallet ble landet styrt av en ikke-adelig elite av embetsmenn, mens organisering av opposisjon førte til utvikling av politiske partier. I 1884 ble dagens statsskikk innført, etter at en riksrettsdom fastslo at regjeringen heretter i realiteten skulle være en Stortingsoppnevnt komité (parlamentarisme) i steden for å være iverksettere av Kongens politikk slik Grunnloven hadde tiltenkt.

Fra unionsoppløsning til nåtid

Økende norsk misnøye med unionen på slutten av 1800-tallet førte til oppløsningen av den norsk-svenske unionen i 1905, bekreftet ved en folkeavstemning. Den norske regjeringen tilbød den norske tronen til den danske prins Carl. Etter en ny folkeavstemning kåret Stortinget ham til konge og han tok navnet Haakon VII.

Norge førte en vestvendt nøytralitet under 1. verdenskrig. I mellomkrigstiden var partipolitikken fragmentert og økonomien gjennomgikk en serie kriser, noe som førte til store deler av befolkningen både på ytterste høyre og venstre fløy mistet troen på parlamentarisk demokrati. Da 2. verdenskrig brøt ut, ønsket politikerne å holde landet nøytralt også i denne krigen, men landet ble overrumplet av det tyske angrepet på Norge 9. april 1940. Tyskerne innsatte et militærdiktatur mens den norske regjering og Konge ledet et eksilstyre fra London. Det gradvis økende hatet mot det tyske styret sammen med båndene til Storbritannia og USA som krigen skapte, førte til at alliansen ble videreført etter krigens slutt NATO som ble dannet i 1949. Norge var også et av landene som bidro til opprettelsen av FN i 1945.

Etterkrigstidens politikk har vært dominert av Arbeiderpartiet. De hadde rent flertall fra 1945 til 1957, men tonet i løpet av denne tiden ned sin politiske linje fra sosialistisk planøkonomi, til konsensuspreget blandingsøkonomi. Det norske folk har to ganger stemt imot å bli en del av EU, henholdsvis i 1972 og i 1994. Norge har likevel en tilknytning til det europeiske indre markedet gjennom EØS-avtalen, som trådte i kraft i 1994.

Politisk system og forfatning

Utdypende artikkel: Norges politiske system

Konge og regjering

Norge er et konstitusjonelt monarki med et parlamentarisk regjeringssystem. I henhold til Grunnloven fra 1814 er Kongen statsoverhode og velger selv sitt råd, men etter innføringen av parlamentarismen må imidlertid Regjeringen i praksis ha støtte fra et flertall i Stortinget. Kongen er den utøvende makt, og er øverstkommanderende for Forsvaret. Grunnloven gir Kongen vidtrekkende rettigheter, men disse utøves ikke i praksis i dag, og hans funksjon er i hovedsak blitt seremoniell. Statsrådet, eller Regjeringen, består av en statsminister og minst syv statsråder, utnevnt av Kongen. Kongen kan i teorien utnevne hvem han vil, men har siden 1905 med få unntak valgt den regjeringen statsministeren foreslår.

Stortinget

Det norske parlamentet, Stortinget, har 169 medlemmer, som velges fra 19 fylker for en fireårsperiode ut fra et system med proporsjonal representasjon. Etter valget deles Stortinget opp i to kamre, Odelstinget og Lagtinget, som møtes separat eller i plenumssaker, avhengig av dagsorden. Lovforslag fremmes av Odelstinget og vedtas av Lagtinget, eller, ved manglende enighet, av Stortinget i plenum. Påtale i riksrett reises av Odelstinget, og medlemmer av Lagtinget inngår i Riksretten. Utover dette behandles Stortingets saker i plenum, etter saksforberedelser i en av tolv ulike fagkomiteer (justiskomiteen, finanskomiteen, næringskomiteen m.v.). Stortingets 13. fagkomité heter Kontroll- og konstitusjonskomiteen. I tillegg kommer spesialkomiteen Stortingets utvidede utenrikskomité.

Domstolene

Utdypende artikkel: Norges domstoler

De regulære rettsinstansene omfatter Høyesterett (18 permanente dommere og en justitiarius), Høyesteretts kjæremålsutvalg, lagmannsrettene (Borgarting, Eidsivating, Agder, Gulating, Frostating og Hålogaland), tingretteneene og forliksråd (behandler sivile tvistesaker). I tillegg kommer særdomstoler som Arbeidsretten. Dommerne ved de regulære rettsinstansene og særdomstolene utnevnes av regjeringen etter innstilling fra Domstoladministrasjonen. Den særskilte Riksretten behandler anklager om embedsforbrytelser begått av medlemmer fra Stortinget, Regjeringen eller Høyesterett, men denne har ikke vært i bruk siden 1927.

Statskirken

I motsetning til de fleste andre land har Norge en statskirke. Denne kirken er luthersk av konfesjon. Kongen er overhode for kirken, og biskoper blir utnevnt av de medlemmene av statsrådet som er medlem av den norske kirke. Til enhver tid må minst halvparten av statsrådet samt kongen være medlem av statskirken.

Geografi

Politisk geografi

''Se også: Liste over norske kommuner; Liste over norske fylker

Norge er delt inn 19 fylker som igjen er delt inn i totalt 431 kommuner. Både fylkene og kommunene blir styrt av folkevalgte organ, henholdsvis fylkesting og kommunestyrer. I hovedstaden Oslo fungerer bystyret både som fylkesting og kommunestyre. I tillegg har hvert fylke en fylkesmann som fungerer som statens representant overfor lokale myndigheter. Oslo og Akershus har felles fylkesmann. Fylkesmannen skal påse at Norges lover og statlige forskrifter blir fulgt, samt gi råd og veiledning ved behov. Enkelte statsorganer deler Norge på andre måter. For eksempel har Den norske kirke elleve bispedømmer og helsevesenet har fire helseregioner.

I tillegg er Norge delt inn i fem landsdeler: Nord-Norge, Trøndelag, Vestlandet, Sørlandet og Østlandet. Denne oppdelingen baserer seg på geografiske, historiske og språklige kriterier, men har ingen politisk betydning bortsett fra frivillig samarbeid mellom fylker på regional basis.

Svalbard har en spesiell status i og med at Norge utøver suverenitet over øygruppen i henhold til Svalbardtraktaten. Svalbard er derfor en demilitarisert sone der alle land som har signert Svalbardtraktaten har lik rett til økonomisk aktivitet. Norsk lov gjelder med unntak av offentlig rett. Den norske regjeringen utnevner en sysselmann som har administrativt ansvar og utøver politimyndighet i området.

Norge har tre biland: Bouvetøya, Peter 1.s øy og Dronning Maud Land. Som følge av Antarktis-traktaten er Norges krav på de to sistnevnte lagt på is. Allikevel har Norge ikke gitt opp sine territorielle krav, selv om disse ikke er internasjonalt anerkjent.

Fysisk geografi

Utdypende artikler: Norges geografi, Norges klima, Norges kulturlandskap, Norges skoger

Norges landskap er generelt forrevet og fjellrikt. Kystlinjen på mer enn 20 000 kilometer avbrytes av steile fjorder samt et mangfold av øyer og holmer. I tillegg finnes det flate vidder i Troms og Finnmarkens og brede daler, spesielt på Østlandet. Norge er også kjent som midnattssol land, da landet delvis ligger nord for polarsirkelen. Her går ikke solen under horisonten i en periode om sommeren, og om vinteren er disse områdene i en tilsvarende lang periode uten sollys.

Norge følger Nordatlanteren i nesten hele sin lengde. Tre havområder utgjør kystlinjen: Nordsjøen og dens avstikker Skagerrak i sørvest og sør, Norskehavet i vest og Barentshavet, som er del av polhavet, i nordøst. Norges høyeste punkt er Galdhøpiggen med sine 2 469 meter over havet.

Det norske klimaet er temperert, spesielt langs kysten som påvirkes av golfstrømmen i nord til Barentshavet. Norge ligger i en sone hvor polarfronten skaper en vestlig luftstrøm, og dette dominerer vær og klima i stor grad. Klimaet inne i landet er likevel kaldt om vinteren, og i den nordligste delen dominerer mer arktiske forhold.

Økonomi

Utdypende artikler: Norges økonomi, Norges skoger, Norske fiskerier

Den norske økonomien bygger på et rikt kapitalistisk velferdssamfunn. De fleste sektorer er overlatt til private markedsaktører, dog underlagt en betydelig regulering, blant annet for å sikre konkurranse og miljøhensyn. Myndighetene kontrollerer noen områder som helse, utdanning og vannkraftproduksjon. Staten eier også store aksjeposter i de største norske selskapene som Statoil, Hydro, Telenor og DnB NOR. Alle disse selskapene er imidlertid børsnotert. Verdien av disse postene tilsvarer 31,6 % av Oslo børs' verdier (2006). Staten opptrer i disse bedriftene som en normal aksjeeier med innflytelse gjennom styre, se også eierskapsmeldingen [1] som beskriver statens eierskap. Statens påvirkning av bedriftene foregår hovedsakelig gjennom skattereglene og generelle reguleringer, ikke direkte styring.

Landet er rikt på naturressurser som olje, naturgass, vannkraft og fisk. Andre naturressurser Norge har er jordbruk, skogbruk, kuller og mineral. De store naturressursene har samtidig gjort landet avhengig av internasjonale råvarepriser, særlig oljeprisen. I 1999 utgjorde oljeeksporten 35 % av eksportinntektene. Saudi-Arabia og Russland er de eneste landene som eksporterer mer olje enn Norge. Staten får store deler av oljeinntektene gjennom høye skattesatser for oljeselskaper.

Det ble igangsatt privatiseringer i 2000, hvor regjeringen solgte en tredel av det 100 % statseide oljeselskapet Statoil. Norge står utenfor EU etter folkeavstemningene i 1972 og i 1994, men er medlem av EFTA, og er sammen med Island og Liechtenstein en del av det indre marked i EU gjennom EØS-avtalen.

På tross av flere undersøkelser, som viser at nordmenn har den høyeste livskvalitet i verden, er det stadig bekymringer omkring hvor landet vil stå når olje- og gassreservene er tømt. Statens store overskudd på sine budsjetter plasseres derfor i Statens pensjonsfond – Utland, som i sin helhet er investert i utlandet. Verdien av forvaltningskapitalen i fondet var 1 716 milliarder NOK i november 2006. Bruttonasjonalprodukt (BNP) i 2002 var 1 547 milliarder NOK. Den økonomiske veksten i Fastlands-Norge var 4,6 prosent i 2006, det tredje året på rad med en vekst over 4 prosent. Norge har også en viktig industri basert på produksjon av elektrisk og vitenskapelig utstyr, maskiner, metaller, fisk, Skipsindustri og Kjemikalier. Norge har også en viktig industri basert på petroleumkjemi

Demografi

Utdypende artikler: Norges demografi, Innvandring til Norge i nyere tid

Norges folketall var 4,68 millioner ved årsskiftet 2006/07 og økte i 2006 med 40 900 personer, eller 0,88 %. Kjønnsfordelingen er 50,5 % kvinner og 49,5 % menn. Aldersfordelingen er 19,8 % fra 0 til 14 år, 65,4 % fra 15 til 64 år, og 14,8 % fra 65 år og oppover (estimat 2004Engelsk Wikipedia: «Demographics of Norway» ). Omkring 34 % av landets befolkning bor i de fire fylkene (Akershus, Østfold, Vestfold og Oslo) rundt Oslofjorden, som kun dekker 3,63 % av landets areal.

Etnisk sett er størstedelen av den opprinnelige befolkningen nordisk / nord-germansk, mens et lite mindretall med tyngdepunkt i nord er samisk eller finsk / kvensk. Samer har status som urfolk, mens skogfinner, kvener, romanifolk (reisende, tatere), roma (sigøynere)r og jøde har status som nasjonale minoriteter. De siste par årene har innvandring utgjort mer enn halvparten av befolkningsveksten, og en økende andel av befolkningen er innvandrere; 8,9 % eller ca. 415 300 mennesker pr. 1. januar 2007. Innvandrere blir her definert som alle med to utenlandskfødte foreldre. De største innvandrergruppene etter opprinnelsesland kommer fra Pakistan, Sverige, Irak, Somalia, Danmark, Polen, Vietnam, Bosnia-Hercegovina, Iran og Tyrkia. SSB Det bør anmerkes at innvandrerne fra enkelte land er delt opp i flere etniske grupper. Eksempelvis kommer det både russere og tsjetsjenere fra Russland, tyrkere og kurdere fra Tyrkia og innvandrerne fra Serbia er delt opp i serbere og albaneree. Utenlandske statsborger utgjør 4,8 % av befolkningen med 222 300 personer. Ser en bort fra de norske og nordiske statsborgerne, er det flest bosatte polske, tyskeiskeiske og irak statsborgere. Det har de siste årene vært stor arbeidsinnvandring til Norge fra Polen, Tyskland, Sverige og Litauen. Det er også stor innvandring fra blant annet Romania, Somalia, Thailand, Fillippinene, Russland og Irak. [http://ssb.no/innvutv/ SSB: Innnvandring og Utvandring 2006 .

Kultur

Språk

Utdypende artikkel: Norsk språk

Det norske språket er et nordgermansk språk i den indo-europeiske språkfamilien. Språket ble fra middelalderen av så påvirket av dansk og nedertysk at på 1800-tallet var skriftspråket i praksis likt dansk. Som en reaksjon skapte filologen Ivar Aasen et nytt skriftspråk basert på lokale dialekter som han kalte landsmål. Andre ville reformere skriftspråket og fornorske det. Som et resultat har Norge i dag to offisielle skriftnormaler, bokmål som stammer fra dansk og nynorsk som stammer fra Aasens skriftnorm. I dag normeres disse av Norsk språkråd. Bortsett fra disse to finnes den uoffisielle og mer konservative formen av bokmål riksmål, samt den mer marginale formen høgnorsk som ligger svært tett opp til Aasens opprinnelige skriftnormal. Samnorsker var et forsøk på å forene bokmål og nynorsk, men har i dag ingen egen normering. Muligens som et resultat av språkstriden er det i Norge i dag stor aksept for bruk av lokale dialekt i motsetning til mange andre land.

Majoriteten av den norske befolkningen skriver bokmål/riksmål, og grensen mellom disse er flytende og forskjellene mindre utpreget enn tidligere. Andelen nynorskbrukere nådde en topp på rundt en tredjedel før andre verdenskrig, men har i etterkrigstiden vært i jevn tilbakegang og er i dag falt til 10-12 prosent. En del av årsaken til nynorskens tilbakegang kan være urbaniseringen og moderniseringen av det norske samfunnet. Andre årsaker kan være den dominerende stillingen riksmål og bokmål tradisjonelt har hatt og fremdeles har. Alle skoleelever er pålagt å lære å skrive begge målformer. Elever med annet morsmål kan imidlertid søke om fritak for vurdering i sidemålet.

I tillegg til norsk har Norge seks nasjonale minoritetsspråk: sørsamisk, lulesamisk, nordsamisk, kvensk, romanes og romani. Alle disse språkene bortsett fra nordsamisk er i dag truet av utryddelse. Tidligere snakket man også pitesamisk og umesamisk, men disse språkene har bare overlevd i Sverige og selv der er det bare noen få som fremdeles mestrer språket.

Innvandringen til Norge fra den siste halvdel av det 20. århundre har brakt nye folkegrupper til Norge med egne språk som f.eks. urdu, arabisk, vietnamesisk og somali. Disse språkene har ingen offisiell status i Norge.

Religion

Siden reformasjonen i 1536 har luthersk kristendom vært den dominerende religionen i Norge. Inntil dissenterloven ble vedtatt i 1845 var det forbudt for nordmenn å melde seg ut av statskirken og ikke-kristne trossamfunn fikk ikke lov til å organisere seg før i 1891. I dag er samfunnet blitt mer og mer sekularisertnn og et flertall anser seg ikke som religiøse. Protestantisme har allikevel hatt en sterk innflytelse på norsk kultur og samfunn og mange av dens verdier og tradisjoner lever videre selv blant ikke-religiøse i sekularisert form. Fremdeles er de fleste nordmenn medlem av statskirken som spiller en viktig rolle som seremonimester ved dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Det finnes også mange andre kristne trossamfunn og i det siste har også andre religioner, først og fremst Islam, fått fotfeste i Norge, hovedsakelig gjennom innvandring.

Omkring 86 % av befolkningen er medlemmer i den evangelisk-lutherske statskirkennn (1. januar 2003: 3 900 062 medlemmer, 85,7 % av befolkningen). Andre kristne trossamfunn utgjør cirka 4,5 %: Den evangelisk lutherske frikirke, Den katolske kirken (44 153 medlemmer), pinsemenigheter (46 944 medlemmer), Metodistkirken m.fl.. Blant de ikke-kristne religionene er islam sterkest representert i Norge med ca. 2 %: islamske trossamfunn har 75 761 medlemmer. Øvrige religioner har knapt 1 %. Human-Etisk Forbund har ca. 1,5 % oppslutning (69 652 medlemmer). Pr. 1. januar 2003 er rundt 5 % av innbyggerne ikke medlemmer i noe trossamfunn eller noen livssynsorganisasjon som mottar statsstøtte.SSB: Tro og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke, 2006

Litteratur

Utdypende artikkel: Norges litteratur

Norge har en rik litterær tradisjon som går tilbake til norrøne kvad og kongesagaer som ble nedtegnet av Snorre Sturlason på Island på 1200-tallet. Det best kjente middelalderverket er Kongespeilet som er et læreverk i form av dialog som ble laget for sønnene til Magnus Lagabøter.

I dansketiden er de to mest berømte skribentene Petter Dass, som skrev salmer og dikt hvorav det mest kjente er Nordlands Trompet, en poetisk skildring av Nordland, og den dansk-norske dramatikeren Ludvig Holberg som også skrev romanen Nils Klims reise til den underjordiske verden.

På 1800-tallet var det en oppblomstring av norsk litteratur. Den nasjonalromantiske Henrik Wergeland og den mer europeiske Johan Sebastian Welhaven var to fremtredende poeter som sto for hver sin vidt forskjellige tradisjon. Henrik Ibsen er fremdeles regnet som en av verdens fremste dramatikere og den fremste representant for realisme innen teater. Andre fremtredende forfattere på denne tiden var Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Jonas Lie som sammen med Ibsen ble regnet som de fire store på slutten av 1800-tallet. I tillegg bør Arne Garborg og Amalie Skram fremheves som viktige forfattere på denne tiden. Nevnes bør også Peter Chr. Asbjørnsens og Jørgen Moe utgivelser av norske folkeeventyr, som utkom første gang i 1840-årene. Til forskjell fra mesteparten av kunstlitteraturen, gjenspeilte eventyrene den sterke muntlige fortellertradisjonen som fantes ute på bygdene. Folkeeventyrenes folkelige språkdrakt og bruk av norsk dagligtale, fikk stor betydning for utviklingen av det norske skriftspråket og den norske litteraturen.

Første halvdel av 1900-tallet ble dominert av Sigrid Undset og Knut Hamsun som begge var konservative og tilbakeskuende politisk selv om de skrev på svært forskjellig måte. Begge disse vant Nobelprisen i litteratur.

I etterkrigstiden har det vært et vidt spenn av forskjellig litteratur fra Jens Bjørneboe og Agnar Mykless kulturradikalisme til Dag Solstad venstreradikale modernisme til Erlend Loes naivisme. Jan Kjærstad, Lars Saabye Christensen og Erik Fosnes Hansen er kjente nålevende skjønnlitterære forfattere. Jon Fosse er den mest spilte norske dramatiker siden Henrik Ibsen, og var på begynnelsen av 2000-tallet den mest spilte samtidsdramatiker i Europa. I tillegg finner man også populære krimforfattere som Gunnar Staalesen og Anne Holt.

Kunst og musikk

Norge har en rik folkekunsthistorie i form av brukskunst, rosemaling og treutskjæring. 1800-tallet anses i ettertid som en gullalder innen norsk bildende kunst. Preget av samtidens rådende romantiske kunstideal oppnådde en rekke norske kunstnere internasjonal berømmelse, som for eksempel Adolph Tidemand, Hans Gude og J.C. Dahl. Denne norske gullalderkunsten gjenspeilte norsk landskap, historie og folkekultur. I ettertid er den mest internasjonalt kjente norske bildende kunster den ekspresjonistiske Edvard Munch. I moderne tid er Odd Nerdrum, Håkon Gullvåg, Inger Sitter og Ørnulf Opdahl blant de mest kjente norske malerne.

Gustav Vigeland er Norges mest kjente skulptør og er mannen bak Vigelandsparken. Fra etterkrigstiden er Arnold Haukeland og Nils Aas sentrale navn.

Norge har en lang og sterk folkemusikktradisjon. På 1800-tallet ble denne musikken løftet frem av de nasjonale musikkpionerene Ole Bull og Ludvig Mathias Lindeman og gjort til en viktig del av den norske nasjonsbyggingen. Norges internasjonalt kjente klassiske komponister Edvard Grieg og Johan Svendsen var dypt inspirert av den norske folkemusikken og brakte folketoner og norsk folkemusikkrytmikk inn i sin kunstmusikk. Når det gjelder populærmusikk har Norge mange artister som driver med pop, rock eller elektronisk musikk. Blant de som har gjort mest suksess internasjonalt er A-ha og Röyksopp. I tillegg har landet kjente jazzartister som Bugge Wesseltoft og Jan Garbarek. Norge er også kjent som hjemlandet til Black Metal.

Sport

Som i andre europeiske land er fotball den mest populære sporten. I tillegg er ski- og vintersport svært populært, og norske toppidrettsutøvere har tradisjonelt hevdet seg internasjonalt i disse idrettene. Populære vintersporter er langrenn, skøyting, skihopping, skiskyting og alpine grener.

Kjente idrettsutøvere er blant annet Oscar Mathisen, John Arne Riise, Ole Gunnar Solskjær, Sonja Henie, Grete Waitz, Bjørn Dæhlie, Ole Einar Bjørndalen, Kjetil André Aamodt, Johann Olav Koss og hoppukevinnerne fra de senere årene Sigurd Pettersen og Anders Jacobsen.

UNESCOs verdensarvliste

Åtte steder i Norge er med på UNESCOs verdensarvliste.

Bilde:Bryggen, Bergen3.JPG|Bryggen i Bergen (1979) Bilde:Urnes,a.jpg|Urnes stavkirke (1979) Bilde:Roros02.jpg|Røros (1980) Bilde:Alta Felszeichnung Rentiere.jpg|Helleristningene i Alta (1985) Bilde:Vegaoyan.jpg|Vegaøyene i Nordland (2004) Bilde:Hammerfest Meridianstein.jpg|Struves meridianbue (2005) Bilde:The Seven Sisters, Geiranger Fjord, Norway.jpg|Geirangerfjorden (2005) Bilde:Fjord in Norway.jpg|Nærøyfjorden (2005)