Norsk språk

På grunn av kalmarunionen fra 1397 og deretter unionen med Danmarkeneene ble dansk skriftspråk stadig mer brukt i Norge. Norsk holdt seg best i de såkallte bondebrev, som i hovedsak var saksdokumenter fra rettsvesenet, her finner vi norsk til innpå 1600-tallet.

Nynorsk

Den første systematiske granskning av det nynorske språket ble utført av Ivar Aasen. På 1840-tallet reiste han rundt i landet og studerte dialektene. I 1848 publiserte han Det norske Folkesprogs Grammatik og i 1850 kom Ordbog over det norske Folkesprog. Dette arbeidet ble møtt med stor velvilje i samtiden, og han regnes nå som grunnleggeren av norsk språkvitenskap.

I 1852 skapte Aasen målstrid da han uttrykte ønske om å lage en normalform av folkespråket til allmenn bruk. Noen skiftnormal fantes ennå ikke, og Aasen var derfor ikke klar for kamp og prøvde å avdramatisere saken. Den første skissen av en normal kom i 1853 med Prøver af Landsmaalet i Norge. Den første virkelig store striden oppstod høsten 1858 da journalisten og dikteren Åsmund Olavson Vinje startet opp ukebladet Dølen, den første periodiske publikasjon på det nye landsmålet. Aasen fullførte landsmålsnormalen med publiseringen av Norsk Grammatik i 1864 og Norsk Ordbog i 1873. Partiet Venstre tok opp målsaken, og i 1885 ble landsmålet sidestilt med det danske skriftspråket, eller vort almindelige Skrift- og Bogsprog som det het i stortingsvedtaket. Den første offisielle rettskrivningen kom i 1901, og i 1907 ble det innført obligatorisk eksamen i landsmålet ved examen artium.

Dansk-norsk

På 1600-tallet utviklet det seg et høytidsspråk i Norge med skriftspråket som rettesnor. En skriftrett leseuttale av dansk ble brukt som prekespråk i kirkene og senere i konfirmasjonsundervisningen og skolene. I skolene vedvarte dette til stortinget i 1878 vedtok at undervisningen skulle gis på «Børnenes eget Talesprog». Å tale slik ble i følge Jonas Ramus' ordliste fra Ringerike i 1698 kalt å knote, med «hand har lært at knote» som eksempel. Klokkerdansk er også brukt om dette talespråket.

Ved siden av høytidsspråket utviklet det seg en dansk-norsk dagligtale som etter hvert ble morsmål for den norske overklassen. Utviklingen begynte trolig på 1600-tallet, men så sent som på 1800-tallet kunne det fremdeles være sterkt dialektpreg i denne såkalte dannede dagligtale. Det dansknorske talespråket var på sitt mest dansknære på slutten av 1800-tallet. Dansk-norsken var et koinéspråk, det vil si en blanding av gjensidig forståelige dialekter, men transplantert inn i et område der det skiller seg ut fra dialektene som omgir det. For eksempel hadde dansk-norsken i motsetning til dialektene i Oslo og området rundt ikke noe jevnvektsystem, bare én vokal ('e') i grammatiske endelser, monoftonger for de fleste gammelnorske diftonger, lite bruk av retroflekser og tykk L, og det hadde i noen grad bløte konsonanter.

Selv om det alt før 1814 var kjent blant språkinteresserte embetsmenn at norsk kunne kalles et eget språk med like stor rett som dansk og svensk, og selv om norske diktere siden midten av 1700-tallet hadde benyttet særnorske ord i det danske skriftspråket, er det først på 1830-tallet at ønsket om et norsk skriftspråk blir klart uttrykt. Det begynte med Henrik Wergeland som forsvarte bruken av norske ord i diktning og folkeopplysning med den målsetning å skille ut et selvstendig norsk skriftspråk. Mens Wergeland begrenset seg til en leksikalsk fornorsking, tok først Ludvig Kristensen Daa og senere særlig Knud Knudsen til orde for ortofone eller lydrette rettskrivingsprinsipper etter inspirasjon av den danske ortofonibevegelsen. Et sentralt spørsmål var hvilket talemål som skulle ligge til grunn for den lydrette skrivemåten. Knudsen argumenterte etter hvert mot høytidsspråket, fordi ingen hadde det som sitt naturlige talemål, og kom frem til prinsippet om å basere skriftspråket på «den almindeligste Udtale af Ordene i de dannedes Mund», med andre ord den dansk-norske dagligtalen. Knudsen så for seg en gradvis fornorsking i denne retningen, men fikk ikke oppleve det selv. Den første rettskrivingen basert på hans prinsipper kom i 1907 og grunnla det som i dag heter bokmål. Han kalles derfor ofte bokmålets far.

1900-tallet

Moe døde i 1913, men ideene ble videreført av stortinget som dette året på regjeringens anmodning bevilget 6 000 kroner til en komité «til at ta under overveielse spørsmaalet om en revision av saavel landsmaalets som riksmaalets retskrivning». Komiteens mandat er det første stortingsvedtak kan sies å underbygge den kommende samnorskpolitikken: «Endelig kan det kanske ogsaa være spørsmal om en viss tilnærmelse i grammatisk henseende mellem de to maalformer, forsaavidt en saadan tilnærmelse kan bygge paa levende taleform.»

Rettskrivingsreformen ble gjennomført ved kongelig resolusjon i 1917. De obligatoriske endringene var relativt forsiktige, men i tillegg kom valgfrie tilnærmingsformer. Spørsmålet kom opp til debatt i stortinget i 1919 etter interpellasjon fra Carl Joachim Hambro d.e. Einar Lundeby skriver i 1966:

I stortinget falt forslaget om å avvise reformen med 58 mot 68 stemmer, et forslag om utsettelse falt med presidentens dobbeltstemme.

Norges Lærerlag støttet reformen og hadde i forkant av debatten oppfordret stortinget om å ikke kalle den tilbake. Etter avgjørelsen skjøt innføringen av de valgfrie tilnærmingsformene i skolene fart. Høsten 1920 la Østlandsk reisning fram en liste over de 305 av landets 674 kommuner som vedtatt å ta dem i bruk, 86 av disse hadde landsmål i minst én krets.

Dette året ble Riksmålsvernet stiftet, noe som markerer starten på den private normeringen av riksmålet. Ellers var Aftenposten var blant de sterkeste motstanderne av offisiell normeringspolitikk og tok i bruk 1907-rettskrivingen først i 1923 og 1917-rettskrivingen i 1928.

I forbindelse endringer i lærerskoleloven i 1929 kom spørsmålet om navnet på målformene opp. Landsmålet byttet navn til nynorsk, mens navnet bokmål ble videreført fra tidligere lovpraksis selv om skriftnormen siden 1907 hadde vært kalt riksmål. Forslag om å bruke riksmål eller dansk-norsk i stedet for bokmål falt med henholdsvis 13 mot 22 og 17 mot 18 stemmer i lagtinget. Dette har siden vært regnet som den offisielle avgjørelse på navnespørsmålet. Etter dette har riksmålsbevegelsen brukt navnet riksmål om sin private norm i motsetning til den offisielle bokmålsnormen.

I 1938 kom rettskrivingsreformene i bokmål og nynorsk som i dag blir husket som de store samnorskreformene. Hovedarkitekten var historikeren, målmannen og arbeiderpartimannen Halvdan Koht. Prinsippene reformen bygde på var som i 1917 samordning av skrivemåter i målformene og felles tilnærming til østlandsdialektene. For å rydde opp i den store valgfriheten som 1917-rettskrivingen hadde innført, ble de tillatte formene delt i to: hovedformer og sideformer. Hovedformene skulle brukes i lærebøker, sideformene var tillatt for elever. For bokmålets del var det nytt at mange former uten basis i den «dannede tale» eller standard østnorsk ble eneformer eller eneste hovedformer. Dette vakte svært sterke reaksjoner i riksmålsbevegelsen. I nynorsken var det også de tradisjonelle formene som ble fjernet eller satt i klammer. I Mållaget var man delt i synet på reformen, og det brøt ut intern strid. Det endte med et kompromiss som i praksis aksepterte tilstanden.

Nynorsken hadde siden begynnelsen av 1900-tallet vært på fremmarsj i Norge. I forbindelse med at lærebøkene måtte skiftes ut etter 1938, valgte enda flere skolekretser å gå over til nynorsk. I 1943 brukte halvparten av landets skolekretser nynorsk, noe som omfattet en tredjedel av elevene.

Etter krigen intensiverte Riksmålsforbundet under ledelse av Arnulf Øverland kampen mot det de kalte samnorskrettskrivningen. De organiserte foreldreaksjonen mot samnorsk i 1951 og stiftet Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur i 1953. Denne motstanden må sies å være en hovedårsak til at myndighetene etter hvert ga opp tilnærmingen fra bokmålets side.

I 1952 ble Norsk språknemnd opprettet med mål om å fremme tilnærming mellom de to skriftmål på folkemålets grunn. I 1959 kom den såkalte læreboknormalen for begge målformer. For nynorskens del betydde den en ytterligere tilnærming til bokmål. Denne gjelder fremdeles for nynorsk, bare med mindre endringer. For bokmålets del ønsket nevnden å være mer forsiktig på grunn av den sterke motstanden etter 1938, og noen tradisjonelle riksmålsformer kom tilbake. Men samtidig ble valgfriheten i læreboknormalen redusert ved at flere riksmålsformer ble gjort til sideformer. Derfor møtte også denne reformen sterk motstand fra riksmålsbevegelsen.

I 1959 ble Landslaget for språklig samling stiftet, og i 1966 lanserte de det første fullstendige forslag til en samnorsknormal eller samlenormal, men denne fikk aldri noen stor betydning.

I 1972 tok Norsk språkråd over for Norsk språknemnd. I 1981 ble tilnærmingspolitikken i praksis oppgitt ved at mange tradisjonelle riksmålsformer igjen ble hovedformer i bokmål. Samme år tok Det Norske Akademi over ordboks- og normeringsarbeidet fra Riksmålsvernet. Tilnærmingspolitikken ble offisielt opphevet av Stortinget i 2002 og i bokmålsrettskrivningen av 2005 ble skillet mellom hovedformer og sideformer ble opphevet.

Fonologi

Vokaler

Monoftonger i norsk

	fremre				midtre		bakre
	urundet		rundet
	lang	kort	lang	kort	lang	kort	lang	kort
lukket
midtre
åpen

Det er en del variasjon dialektene imellom når det gjelder realisering av vokalene, men variasjonen når det gjelder diftonger er større. De seks diftongene blir skrevet ei, øy, au, ai, oi, ui. De tre første er vanlige, de går tilbake til urnordiske diftonger, og flere østlige dialekter har monoftong i stedet for diftong her (for eksempel stenrøs for steinrøys. Østlandsk bymålsuttale av diftongene er , trøndersk uttale av de tre første er . Diftongene har en del fellestrekk, for eksempel er alle stigende, bortsett fra den siste, som er avvikende både ved å ha to høye vokaler, og ved at den er representert i ordforrådet med bare et par ord: (å) huie og (i) hui (og hast).

Konsonanter

1. Nord for Sognefjorden og Mjøsa
2. Ikke på Sør- og Vestlandet
3. På Sørlandet og deler av Vestlandet realisert som skarre-r, []
4. Østlandet, Trøndelag, Nordmøre, Romsdal og sørlig Nordland

Noe forenklet kan man regne tre konsonantsystemer i norske dialekter. I sør- og vestlandsk har man det enkleste systemet. Østlandsk har i tillegg retroflekser, og nordafjells har man både retroflekser og palatalisering.

Retrofleks flapp eller tykk L (//) er en relativt sjelden språklyd på verdensbasis. Den finnes i alle østnorske dialekter og i noen vestnorske dialekter i grenseområdene til østnorsk, nemlig romsdalsk og sørlig nordlandsk. Tradisjonelt har standard østnorsk unnveket retrofleksene, men disse er nå i stor grad aksepterte i samsvar med de omkringliggende dialektene. Unntaket er tykk L som fremdeles unngås der skriftspråket har «rd».

Lengde

Forskjellen mellom lette og tunge stavelser er avhengig av lengde. En tung stavelse i norsk er en stavelse med konsonant og/eller med lang vokal i rimet i stavelsen.

Trykk

• kas.te, hes.te.ne, ka.ta.ma.ra.nen, te.ve.en, for.stå.e.lig

• ka.ta.ma.ran.te.ve.en, ko.ne.bå.ten

• pro.fes(.sor), lek(.tor), ko.le(.ra),

Tonelag

Nye lånord får som regel tonelag 1 (¹kajakk, Tim¹buktu). Tonelag i sammensatte ord er fordelt etter et komplisert mønster, der tendensen er at viss konsonantene rundt sammensetningsfugen er ustemte og/eller obstruenter, er det mer sannsynlig med tonelag 1. Det er som om en stor hindring er med og deler ordet i to, slik at det blir tonelag 1, mens stemte konsonantar er med og holder ordet sammen, prosodisk sett. Således heter det ¹ferskfisk men ²villaks.

I dialektene blir tonelagene realisert ulikt, men den leksikalske tilordningen er stort sett den samme fra dialekt til dialekt. Hovedinndelingen går mellom lavtonedialekter (Østlandet og Trøndelag) og høytonedialektar (Vestlandet og Nord-Norge). Lavtonedialekter realiserer tonelag 1 som lavtone og tonelag 2 som fallende tone, mens høytonedialekter realiserer tonelag 1 som høytone og tonelag 2 som stigende tone. Dette er en forenkling, særlig i grenseområdene mellom de to hovedsystemene er forholdene mer komplekse.

Ikke alle dialekter har tonelag. Tonelag mangler i dialektane rundt Bergen, og i Nord-Norge fra Nord-Troms og nordover. Begge disse områdene er områder som har hatt stor grad av språkkontakt med andre språk, og i alle fall for Nord-Norge er nok finsk og samisk substrat grunnen til det manglende tonelaget.

Morfologi

Substantiv

Som i de fleste andre indoeuropeiske språk er substantivene i norsk delt inn i bøyingsklasser, først og fremst genus og sterk/svak bøying.

Adjektiv

Adjektivene blir bøyd i bestemthet og numerus, som substantiv. Dei skiller seg likevel fra hverandre ved at de ved substantivene er inherente kategorier der adjektivene retter seg etter substantivet. Eksponentene for de ulike trekkene i hver kategori er også helt ulike de eksponentene vi finner innefor substantivbøyingen. Flertall blir uttrykt med -e for adjektivene men med blant annet -er for substantivene (gule soler).

Verb

Verb kan deles i ulike bøyingstyper, i svake og sterke, etter om de danner preteritum med suffiks eller ikke. Svake verb danner preteritum med suffiksene -a/et eller -te/-(d)de, fordelingen dem i mellom er avhengig av fonologiske eigenskapar ved stammen. Enstavede stammer (å nå) har suffikset -dde, stammer med trykk på siste staving og tonelag 1 (å reparere) har suffikset -te, det samme har stammer med visse fonologiske strukturer. Alle andre svake verb danner preteritum med -a/et. Sterke verb danner preteritum med vokalveksling i stammen, såkalt avlyd.

Norske verb kan også deles inn i hovedverb og hjelpeverber. Hjelpeverbene er en lukket klasse av verb som blir brukt dels til å lage sammensatte tidsformer (Vi har gått), og dels til å markere talerens innstilling til innholdet i setningen (Vi må gå nå). Syntaktisk skiller hjelpeverbene seg fra andre verb ved at de tar infinitiv som komplement uten infinitivsmerke, jf. Vi prøver å gå nå, der prøver, til forskjell fra må, ikke er et hjelpeverb.

Lukkede ordklasser

Ordforråd

Indoeuropeiske arveord

Lånord