Bakgrunn
Norsk språkhistorie på 1900-tallet har nøye sammenheng med århundrets politiske forhold. På begynnelsen av århundret hadde Norge nettopp brutt ut av unionen med
Sverige, og landet var på leting etter en egen identitet, også språklig. Dansk var fortsatt det rådende skriftspråket blant dem som kunne skrive. 1800-tallet hadde vært preget av nasjonalisme, og flere hadde tatt til orde for å skape et eget norsk skriftspråk for å distansere landet fra Danmark. Historikeren P.A. Munch hadde argumentert for å ta den «reneste» norske dialekten (altså den med mest til felles med norrønt) og basere et skriftspråk på denne, læreren
Ivar Aasen hadde samlet inn dialekter fra bygde-Norge og laget et skriftspråk av dem og
Knud Knudsen hadde arbeidet med fornorsking av dansken i skoleverket, noe folkedikteren
Henrik Wergeland tidligere hadde tatt til orde for.
Nynorsken hadde vært en av Venstres kampsaker, partiet som kom til makten da parlamentarismen ble innført i 1884. Venstre hadde mye støtte på landsbygda. Det foregikk på denne tiden en maktkamp mellom embetsmennene, en liten elite som lenge hadde styrt landet, og en folkelig reformbevegelse som Venstre representerte (Høyre ble dannet i opposisjon).
Tidlig 1900
Den offisielle norske språkpolitikken utover 1900-tallet, styrt av Venstre og etterhvert overtatt av Arbeiderpartiet, var et forsøk på å smelte sammen riksmålet og landsmålet (i 1929 forandret til henholdsvis bokmål og nynorsk) til ett skriftspråk – samnorsk. De fleste var enige om at situasjonen med to skriftspråk var upraktisk og ikke kunne bestå. I 1899 ble
Norsk Riksmaalsforening dannet, mens nynorsktilhengerne startet opp
Norigs Maallag, nå
Noregs Mållag, i 1906. Året etter kommer den første offisielle reformen.
Reformer
Det ble i løpet av 1900-tallet gjennomført (eller forsøkt gjennomført) flere reformer, hvorav de viktigste kom i disse årene:
- 1907
- 1917
- 1938
- 1951
- 1959
- 1981
Det kom også en reform i 1942 kalt «nazirettskrivingen» eller Quisling-rettskrivingen, innført av Quislings regjering. Formålet var å forbedre og rette opp feil («Det kohtske knot», etter
Halvdan Koht) begått i 1938-reformen. Den fikk liten oppslutning og ble fjernet rett etter krigens slutt.
1907-reformen
- Hovedartikkel: Rettskrivningen av 1907
1907-reformen surfet på den nasjonalistiske bølgen skapt av unionsoppløsningen i 1905 og møtte liten motstand. Den markerte det endelige bruddet mellom Norge og Danmark, språklig sett, og var en stor seier for Noregs Mållag. Det ble nå innført obligatorisk sidemålsstil i skolen, de bløte konsonantene (
b,
d,
g) ble gjort om til harde (
p,
t,
k), dobbel konsonant ble innført i noen ord, og ubestemt flertall og preteritum som sluttet på
-e ble fornorsket. Reformen fikk raskt gjennomslag.
1917-reformen
- Hovedartikkel: Rettskrivningen av 1917
Med denne reformen ble det gjort forandringer i begge skriftspråkene: de forandringene som gjaldt begge to var utbyttingen av
aa med
å, og også mange steder
æ med
e. På bokmål fikk mange ord som sluttet på
-ld og
-nd i stedet
-ll og
-nn, preteritumendelsen
-a ble tillatt i noen tilfeller, og det kom inn flere obligatoriske ordformer. Det var liten entusiasme hos folket for reformen. Selv om de obligatoriske lett ble godtatt, ble de frivillige formene lite brukt. Både
Nils Kjær og
Knut Hamsun var krasse i sin kritikk av reformen. I nynorsk ble
-d i slutten av noen ord gjort stum, flertall i bestemt form ble forandret og det ble innført flere valgfrie stavemåter. Reformen er blitt kalt en 'samnorsk'-reform. Reformen representerte for riksmålet også et langt skritt i retning av landsmålet. Dermed ble et av hovedprinsippene bak reformen, tilnærmingslinjen, fulgt opp.
1938-reformen
- Hovedartikkel: Rettskrivningen av 1938
Dette var en svært radikal reform som skulle være et viktig skritt i retning sammensmeltingen av de to skriftspråkene. Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakten i 1935, og styrket den språklige samlingstanken ytterligere. Reformen hadde også støtte fra Venstre og kan ses på som en oppfølging av reformen fra 1917. Mange tidligere valgfrie former ble tvungne, diftonger ble gjort obligatoriske i en del ord og valgfrie i andre, og
i ble mange steder byttet ut med
y. Den største forandringen var nok innføringen av hunkjønnsendelsen
-a i mange tusen ord. Men den hadde liten oppslutning hos folket, den kjente dikteren
Arnulf Øverland var en sterk kritiker, og det begynte kanskje å gå opp for politikerne at samnorsken nok ville forbli en drøm. En protest organisert av Riksmålsforeningen mot denne reformen var planlagt
9. april 1940, men ble, naturlig nok, avlyst da tyskerne invaderte. Det ble også gjort flere endringer i nynorsken. Reaksjonene kom ikke før noen år etter krigen da 1938-rettskrivningen begynte å gjøre seg gjeldende i skolebøkene. De fleste var kritiske, og fra begge språksider var nå samnorsken 'fienden'.
1951-reformen
Dette er den første og eneste reformen som har gått på muntlig norsk. Mer spesifikt tok den for seg telling, og det ble nå for eksempel påbudt å si
femtién i stedet for
enogfemti (for
51). Bakgrunnen skal ikke ha vært et nytt forsøk på å fremme samnorsken, men snarere praktiske årsaker; mer spesifikt relatert til telefonnumre. Mange mente det var lettere å lese dem slik de sto skrevet, og at den gamle, «dannede» måten var tungvint og kunne føre til misforståelser. Den gamle talemåten blir stadig mindre brukt men har fortsatt ikke latt seg utrydde.
1959-reformen
- Hovedartikkel: Læreboknormalen av 1959
Kalt Læreboknormalen av 1959 og utviklet av
Norsk språknemnd, en institusjon opprettet av Stortinget åtte år tidligere. For bokmålet gjorde reformen at ord med
-ere nå fikk dobbelkonsonant og noen ord på
hv- i stedet fikk
v-. Antallet valgfrie former ble innskrenket, og det var de mest «fornorskede» formene som ble hovedformer. Nynorsken fikk gjeninnført noen gamle former som hadde blitt fjernet i tidligere reformer. Denne reformen var svært forsiktig i forhold til den i 1938, det politiske klimaet var nå snudd helt (se
foreldreaksjonen mot samnorsk).
Rettskrivningsendringer fra 1. juli 2005
Skillet mellom hoved- og sideformer ble fjernet, delvis ved at eksisterende sideformer ble likestilt med hovedformene, og delvis ved at andre gikk ut. En del tradisjonelle former som hadde vært ute av normen, f.eks.
hverken, ble tatt inn igjen.
[1] 
Foreldreaksjonen mot samnorsk
- Hovedartikkel: Foreldreaksjonen mot samnorsk
På 1950-tallet var det mange som gjorde opprør mot samnorskpolitikken. Det var særlig foreldre til barn i skolen som var opprørt over språket i lærebøkene til barna sine. Riksmålsbevegelsen, som den ble kalt, startet i 1952 å gi ut sin egen ordbok,
Riksmålsordboken, startet trykkingen av en egen avis, og gjennomførte en gigantisk underskriftskampanje som samlet inn nesten en halv million underskrifter. Mange mer konservative aviser og bedrifter begynte å ta i bruk riksmål, og myndighetene ble nødt til å forandre politikken sin.
Nyere tid
Siden den gang har Norsk Språkråd gjort flere mindre endringer og justeringer. Den første reformen siden 1907 som bare gikk på bokmålet kom i 1981, og markerte den endelige slutten på samnorskpolitikken. Diverse riksmålsformer ble sidestilt med bokmålsformer, og
-en endelser tillatt og noen ganger sidestilt i hunkjønn entall.
Norsk Språknemd ble opprettet av Stortinget i 1952 og organisasjonen skulle ta seg av språkspørsmål. Men organisasjonen fikk motstand, spesielt av riksmålssiden, den skulle føre tilnærmingslinjen videre og arbeide for en samling av de to skriftspråk. En av organisasjonens viktigste oppgaver var å utarbeide en såkalt læreboknormal. Tanken var å standardisere språket i lærebøkene og finne fram til en norm som gjorde parallellutgaver med radikale og moderate former overflødige. Den kom i 1959, og riksmålssiden ga store protester. Men selv med protester roet striden seg noe i begynnelsen av 1960-tallet. Lærebøkene fikk stort sett moderate former.
Tilnærmingstanken sank relativt raskt utover 1960-tallet.
De siste tiårene har det vært lånord, særlig engelske, og hvordan de bør behandles, som har stått i fokus i mediene. Språkrådet har kommet med flere reformer som har fornorsket utenlandske lånord. Nynorskens stilling har også vært under debatt de seneste årene, og det har kommet flere oppfordringer til å fjerne nynorsken som obligatorisk fag, særlig i Oslo-skolene. Men også andre steder i landet mister nynorsken støtte.
Kilder
Se også
|
Om 
