Et lite mesterverk
Diktet er, bortsett fra Norges nasjonalsang Ja, vi elsker dette landet, det som kanskje huskes som det kjæreste av Bjørnssons lyriske diktning. Det er blitt karakterisert som et lite mesterverk. Francis Bull skrev høystemt at «I fem korte vers er der gitt oss et utsyn over Norges skjebne i århundrer; fra anslagets prakt, med lysning av sagatidens glans over vikingeskupenes brede seil, er vi ført til den århundrelange stillhet, hvor havet i store måneskinnsklare netter synger sin vemodige sang om fortidens svunne herlighet.» [Elseth, Egil; Liv og dikt, Norsk litteraturhistorie fram til ca. 1900, bind 1, side138. Oslo 1977]
Karakteristisk nok utelater Bjørnson den mest opplagte dramatiske ved hendelsen, selve slaget ved Svolder hvor kong Olav Tryggvasson dør ved å kaste seg på sjøen etter å ha kjempet mot en overveldende overmakt da hans sangomsuste krigsskip Ormen Lange ble erobret.
Isteden oppholder Bjørnson seg med de som ikke deltok i slaget, de skipene som i uvisse seilte forbi fienden, styrkene til kongene av Sverige og Danmark, foruten Eirik jarl. Isteden oppholder han seg ved uroen til høvdingen Erling Skjalgsson og mennene hans mens de venter på at kongen skal komme etter: «Kommer ikke Olav Trygvason?» Allerede i første strofe kommer Erlings uro til syne, og utvikler seg til angst, så sorg og til slutt til stillhet: «Fallen er Olav Trygvason.»
Diktet
|
1.
|
- Brede seil over Nordsjø går;
- høyt på skansen i morgnen står
- Erling Skjalgsson fra Sole, -
- speider over hav mot Danmark:
- «Kommer ikke Olav Trygvason?»
|
|
2.
|
- Seks og femti de drager lå,
- seilene falt, mot Danmark så
- Solbrente menn; - da steg det:
- «hvor bliver Ormen lange?
- kommer ikke Olav Trygvason?»
|
|
3.
|
- Men da sol i det annet gry
- gikk av hav uten mast mot sky,
- ble det som storm å høre:
- «hvor bliver Ormen lange?
- kommer ikke Olav Trygvason?»
|
|
4.
|
- Stille, stille i samme stund
- alle stod; ti fra havets bunn
- skvulpet som sukk om flåten:
- «tagen er Ormen lange,
- fallen er Olav Trygvason.»
|
|
5.
|
- Sidenefter i hundre år
- norske skibe til følge får,
- helst dog i måne-netter:
- «tagen er Ormen lange,
- fallen er Olav Trygvason.»
|
Analyse
Hvor sagaen stilner dikter Bjørnson videre. Svolder oppleves på avstand, den skjebnedagen når den norske kongen faller og kongeriket Norge blir delt, en lyrisk følelse som ble aktuell på nytt i 1940.
De mørke vokalene, a og o, er sorgfulle. Det er verbene som dominerer diktet: speider, går, står, steg, tagen, fallen. Som i sagalitteratureneen er adjektiv få. Stroftene er bygd opp av enjambement hvor en verselinje begynner og blir avsluttet i den følgende, og skaper en rytmisk, sangbar takt i diktet. Rimflettingen forsterker diktets uro: det åpner med parrim, men følges deretter av tre rimløse linjer, men regelmessigheten kommer til syne i omkvedet.
Diktet Olav Trygvason inneholder stor patos, sterke følelser og voldsom dramatikk i en streng, klassisk form, slik også Erling Skjalgsson bevarte verdigheten mens sorgen sprengte på, er diktet typisk for Bjørnson som Norges nasjonalpoet innenfor hans faste emner som hjem, historie og fedreland.
Referanse
| 
|
Om 
. Artikkelen er utgitt under GNU Free Documentation License 