Operasjon Neptune
Foranledning
Neptune var de vest-alliertes plan for selve invasjonen av det nordvest-europeiske fastlandet. Allerede i forbindelse med de vest-alliertes møte under Casablanca-konferansen (14.-24. januar 1943), ble det enighet om å opprette en felles stab som skulle fremlegge en konkret plan om invasjon av Vest-Europa. General Frederick E. Morgan ble utnevnt som sjef for denne staben. Hans tittel ble COSSAC (Chief of Staff to the Supreme Allied Commander), til tross for at det på dette tidspunktet ennå ikke var utnevnt noen alliert øverstkommanderende. I seks måneder i 1943 gransket COSSAC omhyggelig Europas kyster. Staben regnet ut hvilke tyske og italienske styrker de ville møte, og studerte alle de kompliserte tekniske detaljer som en landstigning ville by på. Allerede ett år før den faktiske invasjonen fant sted, ble det valgt et landingssted. Beslutningen kom etter at en rekke forhold var tatt i betraktning: Det måtte finnes en kyststrekning som egnet seg for landing, og hvor arméer måtte kunne gruppere seg og rykke fremover, avstanden til jagerflyplasser som kunne benyttes til forsvar av bakkestyrkene måtte ikke være for stor, stedet måtte ha nærhet til fiendtlige havner som kunne erobres og brukes som forsyningshavner, samtidig som det måtte tas hensyn til værforhold, flo og fjære, og de tyske forsvarsstyrkene. Dessuten var det et krav fra de luftbårne styrkene som skulle støtte landingene, at det måtte være måneskinn.
Amerikaneren holdt på Calais, enda det var den sterkest befestede delen av hele kysten. Argumentet var at dette området bød på den korteste og mest direkte veien til Tyskland. Britene, på sin side, foretrakk Normandie, fordi forsvarsverkene her var betydelig svakere. Dessuten kunne dette området avskjæres fra det øvrige Frankriket ved bombing av bruene over Seine og Loire. Det endte med at COSSAC anbefalte Normandie. Planen ble godkjent av Churchill, Roosevelt og Den felles stabssjef-komité (Combined Chiefs of Staff) på konferansen i Quebec i august 1943. Det ble samtidig bestemt at øverstkommanderende for hele operasjonen skulle være amerikansk, samt at hans nestkommanderende og de ansvarlige for de tre forsvarsgrenene (luft, land og sjø) skulle være briter. Tidspunktet for invasjonen ble fastsatt til midten av mai 1944.
Først 6. desember 1943 bestemte Roosevelt seg for å utnevne general Dwight D. Eisenhower til øverstkommanderende for invasjonstyrkene. I januar 1944 ble navnene på hans britiske underordnede kunngjort: Flymarskalk Sir Arthur Tedder ble utnevnt til nestkommanderende, og flymarskalk Sir Tafford Leigh-Mallory, general Bernard Law Montgomery og admiral Sir Bertram Ramsey fikk kommandoen over henholdsvis luft-, land- og sjøstridskreftene. Josef Stalin, hadde under den store allierte konferansen i Teheran (28. november - 1. desember 1943), gitt uttrykk for sin misnøye med at opprettelsen av «den annen front» lot vente på seg og at amerikanerene og britene ennå ikke bar sin rettmessige del av kampens byrder (dette på tross av at de vest-allierte på dette tidspunkt allerede var sterkt innvolvert i kamper i Italia og at italienerne hadde kapitulert og sluttet seg til de allierte). Stalin ble presentert for den midlertidige planen for invasjonen i Frankrike og godtok at det ikke kunne skje før i mai 1944. Men det betød samtidig at de øverste sjefene, som overtok sine kommandoposter i januar, ikke hadde mer enn 4 måneder på seg til å planlegge detaljene i invasjonen!
Planen
Etter at Eisenhower og Montgomery hadde gjennomgått detaljene i COSSAC-planen, var de enige om at landingsområdet var for smalt, samt at det var satt opp for små styrker i de første angrepsbølgene. Dette var også general Morgans oppfatning, men han hadde simpelt hen, på det tidspunkt han laget planene, ikke mulighet til å legge planer på annet grunnlag enn det som var gitt ham av de to landenes regjeringer.
Etter grundig diskusjon, ble det derfor bestemt at invasjonen skulle foregå over en 97 kilometer lang front, fordelt på fem strender og oppdelt i to angrepsstyrker (arméer), én amerikansk og én britisk.
Under ledelse av general Omar Bradley skulle den amerikanske 1. armé angripe den vestlige delen (Omaha og Utah). Den østlige delen, bestående av tre strender (to rene britiske,Sword og Gold, og en overordnet kanadisk, Juno), var tildelt 2. britiske armé, under kommando av general Miles Dempsey. I de britiske sektorene ble det også satt opp europeiske allierte avdelinger, underlagt britisk kommando, slik som franske, polske, nederlandske, belgiske, tjekkiske og norske, da disse landene ikke hadde store nok styrker til å ha egne hærer. Alle disse strendene var igjen oppdelt i sektorer, for videre oppdeling av de styrker som skulle angripe.
Omaha Beach
Omaha beach var 9,6 km bred og det største av alle ilandsettingsstedene. Det hadde også det tøffeste forsvaret. Vannet og stranden var tungt minelagt og hele stranden var omkranset av 30 m høye klipper. Den erfarne 352. tyske infanteridivisjonen hadde stranden dekket.
Det 1. infanteriet opplevde derfor den verste prøvelsen i operasjonen. Av første bølge på Omaha beach ble 90 % av soldatene drept. Alle bortsett fra to av de 29 amfibietankvognene sank, og nesten alle offiserene ble drept eller skadet straks de satte sine bein på stranden. Til tross for et tap på 50 %, omgrupperte de overlevende seg og rykket videre fremover.
Infanteriet, som var støttet av beskytning fra marinefartøy krysset stranden og begynte å bestige klippene. Fallskjermjegere nærmet seg det tyske forsvaret bakfra, noe som gjorde det mulig å sikre utgangene fra stranden innen kl. 12.
Amerikanerne mistet 2 400 menn ved Omaha 6. juni, men innen kvelden var 34 000 soldater satt i land.
Utah Beach
Pointe du Hoc
Mellom Omaha- og Utah-stranden var det befestede kystartilleristillinger som kunne beskyte både Omaha- og Utah-stranden og sjøen utenfor. Det var derfor besluttet at disse skulle nedkjempes i invasjoens første fase, før landingene startet på de to strendene. Artilleriet befant seg på en klippe med så og si vertikale vegger, som var nærmest umulig å forsere og krevde elitestyrker for å tas. Enheter fra
2. Ranger Division ble derfor utvalgt og trent spesielt for oppgaven.
Sword Beach
Gold Beach
Gold beach befant seg midt i sentrum for invasjonen og ilandsettingen der begynte en time etter Utah og Omaha.
Stigende og krapp sjø betydde at miner og andre hindringer ikke var blitt fullstendig fjernet. Konsekvensen var at de britiske soldatene hadde litt problemer med å komme i land.
Langs kysten var byene La Riviere og Le Hamel tungt forsvart av tyskerne. I tillegg var fire tunge 155 mm kanoner stilt inn mot kysten 500 m inne i landet.
Kraftig beskytning fra HMS Ajax satte kanonene ut av spill og stilnet det tyske forsvaret. Innen skumringen hadde 25 000 soldater gått i land og presset de tyske styrkene 10 km inn i landet. 400 briter forulykket
Juno Beach
Underbyggende operasjoner
Selve invasjonen var understøttet av britiske og amerikanske luftbårne styrker (operasjon Tonga, operasjon Chicago og operasjon Detroit), bak de tyske linjene natt til D-dagen, for å sikre landsettingens østre og vestre flanke. Med over 17 000 mann skulle disse styrkene sikre strategiske steder, skape kaos blant tyskerene, samt forhindre tyske motangrep mot de alliertes landstigninger. Disse luftlandsettingene ble foretatt både ved bruk av fallskjermsoldater og glidefly.
I tillegg var det satt opp planer for en undersjøisk drivstoffledning, operasjon Pluto (for å forsyne stridsvogner og andre kjøretøy med drivstoff), samt bygging av kunstige havner (operasjon Mulberry) og bølgebrytere (operasjon Gooseberry) (for å midlertidig lette lossingen av forsyninger inntil en passende havn var erobret).
Operasjon Tonga
Oppgaven med å sikre den østlige delen av invasjonsområdet ble tildelt den britiske 6. luftbårne divisjon. Dens hovedoppgave var å forhindre tyske angrep mot styrkene som ble landsatt på de britiske/canadiske strendene og sikre en videre fremrykning inn i landet, slik at et av hovedmålene for invasjonens første fase,
Caen, kunne bli erobret.
For at dette oppdraget skulle lykkes måtte divisjonen således erobre og sikre et område på 50 kvadratkilometer, ta én bru over elven Orne og én over Caen-kanalen intakt, ødelegge fem bruer over elven Dives i et område oversvømmet av tyskerne, 9 kilometer fra Caen, og endelig ødelegge Merville-batteriet som kunne beskyte hele Sword-stranden og sjøen utenfor. Alt dette i måtte skje fra midnatt til invasjonstyrken ble landsatt sju og en halv time senere, samtidig som styrken ville være truet av tyske motangrep.
Gjennomføring
Under ledelse av major John Howard landet angrepstyrken som skulle ta bruene over Orne og Caen-kanalen i to grupper á tre glidefly tjue minutter over midnatt. Den første gruppen landet med samtlige tre fly få meter fra Caen-kanalen og tok denne med mindre tap i løpet av tre minutter. Den andre gruppen landet med bare to fly da det tredje gjorde seg fri fra slepeflyet for tidlig og landet nær Dives, men her flyktet tyskerne hals over hode og overlot brua til britene uten kamp.
Resten av landsettingen gikk derimot ikke like prikkfritt. Hovedstyrken, 3. fallskjermbrigade, som ble slupper en halvtime senere, ble spredt over et stort område, og mange druknet i områdene oversvømmet av tyskerne. Dette gjorde at styrken som skulle ta Merville-batteriet var redusert fra 600 til bare 150, og alt tungt utstyr var gått tapt. Allikevel klarte de å gjennomføre oppdraget; det samme gjorde styrken som var satt til å sprenge de fem bruene over elven Dives. Dermed var alle hovedmål sikret da resten av divisjonen, under general Gale, landet i glidefly med sine panservernvåpen og annet tungt utstyr for å befeste forsvaret. Panservernkanonene kunne således konsentreres mot den sørlige delen av området, som var det eneste stedet tyskerne kunne foreta et angrep med stridsvogner.
Enheter fra landgangsstyrkene nådde bruene over Orne og Caen-kanalen allerede på formiddagen og avløste styrkene der.
Operasjon Chicago
101. amerikanske luftbårne divisjon
Operasjon Detroit
82. amerikanske luftbårne divisjon
Det tyske forsvaret
Øverstkommanderende for landforsvaret i Vest-Europa var generalfeltmarskalk
Gerd von Rundstedt, med bl.a.
armégruppe B i Nord-Frankrike, Belgia og Nederland, og armégruppe G i Sør-Frankrike. I februar 1944 fikk feltmarskalk
Erwin Rommel kommando over armégruppe B, med 7. armé i Normandie og Bretagne og 15. armé ved Calais. Rommel var av Hitler utnevnt til generalinspektør av
Atlanterhavsvollen høsten 1943 og hadde direkte kontakt med
Hitler. Dermed var det i realiteten to kommandanter over landstyrkene langs den kystlinjen det var ventet en alliert invasjon. For å komplisere kommanodlinjen ytterligere, hadde Hitler holdt sjø- og luftstridskrefter utenfor von Rundstedts kommando, samt satt en pansergruppe i Nordvest-Frankrike (ledet av general Leo Geyr von Schweppenburg) direkte under sin kontroll.
Hjørnesteinen i den tyske planen for å avvise en alliert invasjon
var Atlanterhavsvollen. Den skulle være en sammenhengende festningslinje langs hele vestkysten av det tyskkontrollerte Europa, med kystbatterier som skulle dekke ethvert landgangsområde og store hær-, artilleri- og panserstyrker utplassert på og rett bak linjen. Å stanse de allierte allerede på stranden eller før de fikk fotfeste på kysten var etter både Hitler og Rommels mening den beste måten, fremfor å utmanøvrere og knuse en allliert styrke inne i landet med et bevegelig forsvar bestående av motoriserte og pansrede styrker. Rommels konklusjon kom fra hans erfaringer i sluttfasen av felttoget i Nord-Afrika, der overlegne allierte luftstyrker effektiv forhindret bevegeligheten til de tyske panserstyrker. Denne luftoverlegenheten var ikke blitt mindre i året etter aksemaktenes nederlag i Afrika og ville skape store problemer for en større panserstyrke i Vest-Europa i å få utrettet stort.
I slutten av 1943 kunne Rommel konstatere at denne forsvarslinjen kun eksisterte på papiret, og besto av spredte, dårlig samordnede forsvarsanlegg. Dette gjaldt særlig kystartilleriet, hvor de eneste moderne kystbatterier lå i Pas de Calais-området. Arbeidet ble straks trappet opp med å ferdigstille festningslinjen. I sjøen ble det bygget sperringer for å stoppe landgangsbåtene (kjent som «Rommelasparges»). Disse besto av sammensveisede metallskinner, spisse trebukker og trepåler med sprengladninger, myntet på landgangsstyrkene. På jorder ble det også satt ned trepåler, for å komplisere en luftlandsetting. I tillegg ble strender minelagt og betonghindringer reist for å stanse stridsvogner. De knappe seks månedene Rommel fikk til å gjennomføre sine planer var på langt nær nok til å bygge ut vollen tilstrekkelig, bare deler av linjen hadde fått nye, betongsikrede stillinger. Disse, og ubefestede strekninger av kysten, var besatt av hærens artilleri og ikke tungt kystartilleri. Det var plassert kanoner rundt de viktigste havnebyene, men batteriene var ikke ferdig montert. Faktisk var et ca. 50 kilometer bredt område av invasjonsområdet udekket av tysk artilleri på invasjonsdagen. Styrkene i Normandie var derimot blitt øket, da både Hitler og Rommel i løpet av våren hadde begynt å anse området som sannsynlig for en invasjon.
Angrepet
Under landingene gikk det verst ut over den amerikanske Omaha-stranden, både på grunn av ineffektivt marine- og luftbombardement, og mangelen av spesialpanservogner (f.eks. mineryddervogner og flammekastervogner), noe de britiske sektorene hadde. De tyske forsvarsverkene var spesielt godt oppbygget, med kanonstillinger i herdet betong og solide infanteri-stillinger, beskyttet bak store mengder piggtråd. De allierte led derfor store tap her, med over 3 000 drepte, sårede eller savnede.
I de andre sektorene skjedde landsettingen under mye mindre dramatikk og med langt mindre motstand enn antatt.
Omaha Beach
Amerikanske soldater går i land på Omaha Beach 6. juni
Landstigningen på Omaha-stranden var den blodigste og mest kostbare på D-dagen. De amerikanske avdelingene U.S. 1st Infantry Division og U.S. 29th Infantry Division møtte her 352. divisjon, noen av de best trenede tyske troppene i Normandie. Omaha var også det tyngst befestede og forsvarte området, og bombardementet (fra sjø- og luftstridskrefter) av området før landstigning hadde dessverre ikke den innvirkning som var ønsket. De amfibie-
stridsvognene (
DD-stridsvogn) som var ment å angripe her, klarte ikke å utføre sin oppgave i tilstrekkelig grad. Bølgene var høyere enn forventet, samtidig som det var fralandsvind, og på den østlige sektoren klarte amerikanerene å slippe DD-ene for langt fra kysten. Forholdene ble dermed umulige for stridsvognene og 27 av 32 sank.
Det medførte at denne delen av Omaha Beach ikke hadde operative stridsvogner som kunne beskytte infanteri-troppene i den første angrepsbølgen. På den vestlige sektoren ble DD-stridsvognene landsatt direkte på stranden, men flesteparten ble ødelagt av tyske kanoner før de fikk utført sin oppgave. Ikke før i tredje angrepsbølge ble det landsatt nye stridsvogner som gav støtte til infanteriet allerede i kamp på stranden. Ca. 1 000 soldater døde her (i tillegg til over 2 000 sårede), de fleste i løpet av de første timene. En tilbaketrekning ble vurdert, men noen modige, overlevende soldater overkom sin egen frykt, og fikk samlet andre soldater til å forsere hindringene på stranden og komme seg videre innover i landet.
Utah Beach
Dette var den andre stranden som de amerikanske styrkene hadde ansvar for. Dette var den stranden som var lettest og ta, 197 soldater ble skadet eller drept.
Pointe du Hoc
225 mann gikk i land på 6.juni, og etter to dager med kamp til de ble forent med styrkene som hadde gått i land på omha beach var det kun 90 igjen som ikke var blitt drept eller skadet.
Sword Beach
Denne stranden var lett å innta. Tyskerne ble lett overmannet og 630 allierte soldater av 29 000 døde.
Gold Beach
Britene begynte 1 time etter amerikanene med ilandsettningen. I starten var det vanskelig å få noe kontroll over stranden, tyskerne hadde ett bra forsvar og sjøen var urolig, dette gjorde sitt til at det var endel problemer med å komme i land. Da britene først kom i land tok de deres omårde innen kvelden. I mellomtiden døde 400 av de 25 000 som hadde gått i land.
Juno Beach
I lag med engelskmennene var det canadiske stormtropper som hjalp til med å ta Juno Beach.
Det første angrep var meget mislykket og 50 % av de var med på angrepet døde. Miner og andre hindringer, som spanske ryttere og piggtråd, hindret soldatene å komme seg i land og mange stridsvogner ble ødelagt. Dette var også den stranden der britene mistet flest folk. 1 200 av de 21 000 som ble landsatt døde.
Norsk deltakelse
Norge deltok med 47 handelsskip og 10
orlogsfartøy fra den norske marine. I tillegg deltok 60 norske befal (mange i panservogn-avdelinger) i de britiske langangsstyrkene.
Jagerne «Svenner», «Stord» og «Glaisdale» deltok i det innledende bombardementet av landgangsområdene. Korvettene «Acanthus», «Eglantine», «Rose» samt det tidligere oppsynsskipet «Nordkapp» deltok som eskortefartøy for landgangsflåten. De tre motorlaunchene 128, 213 og 573 drev minelegging, røyklegging, eskortering og redningarbeide. Mellom 900 og 1 000 sjømenn i den norske marinen deltok.
Jageren «Svenner» ble truffet av en tysk torpedo og gikk ned før den kom i bombarderingsposisjon, med 32 nordmenn og 2 britiske omkomne. Dette angrepet ble foretatt av tre tyske motortorpedobåterer (E-båt), som avfyrte sine 17 torpedoer et stykke unna ytterkant av den østligste alliert flåtestyrken, der den lå utenfor Ouistreham. Torpedoene gikk tvers gjennom hele styrken uten å treffe ett skip, bortsett fra «Svenner». «Svenner» lå stille rett vest for slagskipene og krysserne og ventet på å få komme inn mot stranden og starte sitt bombardement og hadde ingen mulighet til å unnslippe.
Syv norske handelsskip deltok på D-dagen: «Erica», «Heien», «Jernland», «Lysand», «Mari», «Royal» og «Reiås». Tilsammen 47 norske handelsskip med omkring 1 000 norske sjøfolk ombord deltok i hele operasjonen.
De norske 331- og 332-skvadronene var med på å patruljerte luftrommet over landgangsstedene og gi dekning mot luftangrep fra tidlig morgen D-dag. Fra august måned ble de overført til feltflyplasser på kontinentet.
Alle norske sjø-, luft- og landstridskrefter var underlagt britisk kommando, og var således involvert på de britiske sektorene (Gold, Sword og Juno) under invasjonen.
Spillefilmer om D-dagen
- Den lengste dagen (The Longest Day) (1962) Omhandler selve D-dagen, sett fra både alliert og tysk ståsted.
- Redd menig Ryan (1998) Beskriver i filmens først tyve minutter langangen på Omaha Beach i detalj og noen etterfølgende dager.
- Ike: Countdown to D-Day (2005) Et portrett av Dwight D. Eisenhower fra han fikk kommandoen over allierte styrker i vest-Europa (SACEUR) frem til D-dagen.
- The Big Red One (1980) Historien om den 1. amerikanske infanteridivisjon, med et lengre avsnitt om dets innsats under D-dagen.
Eksterne lenker
D-dag
Bataille de Normandie
Normandian maihinnousu
)
