Pater est-regelen

Pater est-regelen (fra latin «far er», egentlig kort for pater est quem nuptiae demonstrant, «den er far som ekteskapet viser») er regelen om at en fødende kvinnes ektemann antas å være far til barn født i ekteskap, med mindre han selv, moren, barnet eller tredjemann får fastslått ved dom at en annen er far.

Pater est-regelen har et klart biologisk utgangspunkt, ettersom regelen om at morens ektemann skal anses som barnets far hviler på den betraktning at dette i det overveiende antall tilfeller stemmer med det biologiske forhold.

Pater est-regelen er lagt til grunn i norsk rett, jfr. Barneloven §3Lovdata – Lov om Barn og foreldre, §3 .

Ettersom det dreier seg om en rettsformodning, det vil si at en bevisførsel f.eks. ved DNA-sammenligninger, kan føre til annen innsikt, er det opp gjennom tidene og i forskjellige land gitt nærmere bestemmelser for å presisere yttergrensene for formodningens rettsgyldighet. Det kan for eksempel dreie seg om når et ekteskap ble inngått eller opphørte i forhold til det nimåneders svangerskap.

Flere organisasjoner og enkeltpersoner arbeider for at denne regelen også skal gjelde for en fødende kvinnes registrerte partner (en slags «mater est-regel»), altså at hun automatisk får status som barnets andre forelder («sammor»).

Se også

• Mater semper certa est

Referanser