Rasjonelle valg under risiko:
Man kjenner konsekvensene av hvert valgalternativ, og vet
sannsynlighetene for at de forskjellige utfallene vil inntreffe. Man bør velge det alternativet som gir
størst forventet nytteverdi. Forventet nytteverdi finner man ut ved å gange
verdien av fortjenesten på konsekvensen med
sannsynligheten for at konsekvensen vil inntreffe. Dersom et handlingsalternativ har flere konsekvenser, må summene for konsekvensene legges sammen. Så velger man den konsekvensen med størst forventet nytteverdi.
Rasjonelle valg under usikkerhet:
Man vet ikke sannsynlighetene. Derfor langt mer uklart hva man bør velge. En regel sier at man bør følge
max-min-regelen, nemlig at man skal maksimere det verst tenkelige utfallet, altså velge det alternativet der det verste utfallet er best. Imidlertid er det mye diskusjon om dette, og om man heller bør velge det alternativet som gir høyest gevinst i beste fall. Det kan komme an på situasjonen.
I praksis ofte glidende overganger mellom valg under risiko og valg under usikkerhet. Det er ikke sikkert sannsynlighetene man har kommet fram til, virkelig stemmer, og at det ofte dreier det seg om valg under forskjellige grader av usikkerhet.
Teorien om rasjonelle valg bygger på en menneskemodell der mennesket er et nyttemaksimerende vesen.
Individuell og kollektivt rasjonalitet:
Selv om alle aktørene handler individuelt rasjonelt, kan resultatet av handlingen bli kollektivt irrasjonelt. Ofte kalles det
allmenningens tragedie. For å få løst slike problemer, kan man samarbeide gjennom kommunikativ handling og løse det ved at de blir enige og har tillit til at alle opprettholder det som totalt sett blir mest kollektiv rasjonelt. Eller man kan ha et sanksjonssystem, slik at de som bryter den inngåtte avtalen, blir straffet. Det kan også være at aktørene velger å handle ikke-rasjonelt av plikt, for å oppnå et absolutt moralsk ideal. Imidlertid er det mest vanlige at det blir brukt sanksjoner.