Historie
Tidlig historie
Riksmål var opprinnelig identisk med det danske administrasjonsspråket, og ble enerådende fordi det norske skriftspråket i løpet av 1500-tallet i praksis hadde dødd ut etter at Norge kom i union med Danmark i 1380. Imidlertid fortsatte norske dialekter å være i bruk i muntlig form av nesten hele befolkningen i Norge, og det var overklassen bestående av borgerskap, embedsmenn og adel som fikk et danskpåvirket talespråk. På 16–1700-tallet var nok likevel dialektfargen svært fremtredende også i overklassen. Fra konfirmasjonens innførelse i 1736 fikk hele befolkningen en innføring i skriftlig og talt dansk.
I 1814 adopterte Eidsvollsmennene det danske skriftspråket, men kalte det nå norsk. Utover 1800-tallet sørget stadig bedre lesekyndighet og utdannelse i befolkningen til at det felles dansknorske språket ble stadig mer kjent og utbredt i befolkningen.
Utviklingen fra et felles dansknorsk språk til riksmål
Siden de politiske båndene til Danmark var brutt, var det imidlertid flere som mente at Norge burde få et eget skriftspråk, ulikt det danske. Allerede Henrik Wergeland gikk inn for en «fornorskning» av det felles dansknorske skriftspråket, fordi han mente det ville bidra til folkeopplysningen ved å gjøre det lettere for nordmenn å lære skriftspråket, og at øket opplysning ville redusere sosiale skiller. Wergeland ønsket å reformere språket ved å ta ibruk enkeltord fra de norske folkedialektene, men ellers beholde strukturen i språket som den var. Disse fornorskningsforsøkene møtte motstand i samtiden, bl.a. fra Johan Sebastian Welhaven.
Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe var de første som gjorde et systematisk forsøk på å fornorske det dansknorske språket i eventyrsamlingene sine. Eventyr fortalt på dialekt kunne ikke bli skrevet på rent dansk. Asbjørnsen og Moe brukte dansk rettskrivning, men fornorsket når det gjaldt ord og ordstilling.
I 1850 skapte Ivar Aasen en helt ny skriftnormal basert på norske dialekter, landsmål (nå nynorsk). Knud Knudsen sto imidlertid for en annen vei; han mente at dansknorsk burde reformeres gradvis ved å innføre skriftreformer som gjorde lesning og skrivning lettere. Knudsen ønsket å reformere språket med utgangspunkt i det dansk-norske koinéspråket kjent som dannet dagligtale, slik det ble brukt fortrinnsvis av byborgerskapet. Han la til grunn at den dannede dagligtale var det beste forbildet for et norsk skriftspråk fordi den dannede klasse ikke hørte hjemme i noe spesielt landskap, var tallrike og i besittelse av dannelse og kulturell makt. Knudsen gikk først og fremst imot de særdanske egenskapene i skriftspråket og overklassens høytidsmål. Dette gjaldt bl.a. de myke konsonantene. I tillegg gikk han inn for en forenkling av skrivemåten på en rekke områder. Mange av hans forslag ble innført i 1862, og flere av de samme forslagene ble også etterhvert gjennomført i Danmark.
I 1885 ble landsmål likestilt med det «vort alminnelige Skriftsprog», og det sistnevnte ble etter hvert kalt riksmål, etter mønster fra Danmark.
Riksmålet vedble å være nærmest identisk med dansk gjennom hele det 19. århundre. Eksempelvis ble aldri norske bøker oversatt til dansk og omvendt. Mens Asbjørnsen og Moe eksperimenterte med norske former i sine folkeeventyr, tok andre, slik som Henrik Ibsen i hans senere verker, hensyn til sine danske og svenske lesere, og holdt seg strengt til dansk.
Den 19. februar 1907[Da dansk og riksmål skilte lag ]
. Riksarkivet og i 1917 ble det gjennomført omfattende reformer som innebar at riksmålet endret seg fra et hovedsakelig dansk språk til omtrent den form det har hatt siden (med mindre senere justeringer). I 1929 vedtok Stortinget et nytt navn på riksmål: bokmål.
Moderne riksmål
I mellomkrigstiden hadde nynorsk stor fremgang som opplæringsspråk i de fleste deler av Norge, men utelukkende på landsbygden, og i svært liten grad på det sentrale Østlandet. Samtidig ønsket mange at de to målformene skulle nærme seg hverandre og til slutt smelte sammen i såkalt samnorsk. Samnorsk var i mange år et uttalt mål i offentlig språkpolitikk. For motstanderne av denne utviklingen, anført av en rekke kjente forfattere og Riksmålsforbundet, ble ordet riksmål tatt i bruk for å betegne den språkformen som beholdt de gamle formene fra før rettskrivningsreformene. Den første store rettskrivningsnormeringen i retning samnorsk kom i 1938. Under Nasjonal Samlings styre i 1942 kom en ny normering som i det vesentligste innebar en tilbakestilling til riksmålet slik det var etter 1907-reformen, men NS-normalen introduserte også enkelte nye samnorske markørord. I etterkrigstiden, særlig på 1950-tallet, gjenopptok myndighetene tilnærmingspolitikken fra før krigen. Dette førte til reaksjoner i befolkningen, og riksmålsskrivende foreldre rettet sine barns skolebøker fra radikalt bokmål til riksmål og samlet inn en halv million underskrifter mot samnorsken.
Vogt-komitéen ble nedsatt på 1960-tallet for å forsøke å oppnå fred mellom partene i språkstriden, og et av resultatene var Norsk språkråd, hvor riksmålsorganisasjonene lot seg representere. Frem til rundt 1980 brukte skolene likevel læreboknormalen, som var betydelig mer radikal enn det som ble brukt av de fleste aviser og forfattere. Det offisielle språket ble kjennetegnet av konsekvent bruk av hunkjønnsord der det var mulig, samt former som å tru, golv, mjøl, aure osv. (riksmål: å tro, gulv, mel, ørret). I denne perioden var riksmålet det dominerende standardspråket i Norge, til tross for at myndighetene med alle midler søkte å motarbeide det, ved å forby vesentlige deler av det i skole og offentlig forvaltning, samt ved å innføre tvungne samnorskformer i lærebøker i skolen. Riksmålet var i omfattende bruk i litteratur, presse, teater og i private sammenhenger. Aftenposten var den viktigste riksmålspublikasjonen. Enkelte aviser, f.eks. VG, brukte en mellomting mellom riksmål og bokmål.
Fra 1980-tallet har det imidlertid funnet sted en nivellering. Det typiske radikale bokmålet er i stadig mindre bruk, og samtidig er antallet forfattere som bruker de typiske signalordene for riksmål, som efter, sprog og nu, betydelig redusert. Riksmålets normeringsorganer har tatt konsekvensen av dette og gjennom rettskrivningsreformen av 1986 innført eksempelvis «etter», «språk» og «nå» som likestilte former. Aftenposten tok i bruk den reformerte riksmålsrettskrivningen i 1990. Rettskrivningsreformene i bokmål, særlig de i 1981 og 2005, har samtidig tillatt stadig flere riksmålsformer, som for eksempel «frem», men ikke «sne». Dermed har bokmål og riksmål nærmet seg hverandre fra hver sin kant. Selv om visse forskjeller fortsatt består, er skillene mellom målformene idag av vesentlig mindre betydning. Tidligere kulturminister Lars Roar Langslet (H) mente i en kronikk i Aftenposten i 2004 at det offisielle «moderate bokmål» nå lå så nære det moderne riksmål at med noen mindre modifikasjoner kunne Norges hovedspråk igjen kalles riksmål, og «bokmål» kunne avskaffes som betegnelse.[Det Norske Akademi vokter et språk under press , kronikk i Aftenposten 12. oktober 2004]
Talt riksmål
Riksmål er først og fremst et skriftspråk, men har også en standardisert uttale, som av mange tradisjonelt blir oppfattet som en sosiolekt og knyttet til en økonomisk og/eller utdannelsesmessig overklasse. Talt riksmål med østlandsk fonologi brukes i deler av Oslo-området og i noen kretser i andre byer ved Oslofjorden. Dette talte riksmålet har også hevd for eksempel på teaterscenene i hovedstaden. Riksmålet fortrenger dessuten lokale dialekter i mye av Østlandet forøvrig, og mange som snakker stedegne («brede») østlandsdialekter privat, bruker riksmål når de ikke snakker med folk fra hjemstedet, særlig når de snakker med folk fra Oslo. Videre kan en for en del bergenske sosiolekter finne likheter med riksmål, men med typisk vestlandsk fonologi og intonasjon. Fintrønder, et trøndersk påvirket riksmål, snakkes i noen kretser i Trondhjem.
Dagens bruk av riksmål
Riksmål er den største av de uoffisielle, norske målformene og brukes blant annet av store aviser som Aftenposten. En rekke fremtredende forfattere bruker riksmål eller en moderat form av bokmål som i praksis er identisk med riksmål. Riksmålet er dokumentert i Norsk Riksmålsordbok en referanseordbok som er utgitt av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Her vil en i praksis finne alt av norsk språk (både tale/dialekter og skrift) som ikke er spesifikt nynorsk.
Forskjeller mellom riksmål og andre norske målformer
Forskjellene mellom riksmålet og bokmålet kan illustreres gjennom setningen skogbunnen ble dekket av dugg. Denne setningen har på riksmål vært den samme siden 1917. På bokmål har det derimot eksistert inntil 72 mulige former, ettersom skog også kunne hete skau, bunn kunne hete botn eller bonn, ble kunne hete blei, dekket kunne hete dekt og dekka og dugg kunne hete dogg. Eksempelvis kunne det på bokmål hete skaubotnen blei dekka av dogg.
Grammatiske forskjeller
I likhet med dansk og enkelte bymål, som f.eks. bergensk, men i motsetning til (mer radikalt) bokmål og nynorsk, har riksmål bare to grammatiske kjønn: felleskjønn og intetkjønn. En del særnorske ord som i de fleste dialekter (unntak: bergensk) har endelsen -a i bestemt form, kan ha dette i riksmål også: kua, øya, hytta. Riksmålet har imidlertid ikke noen ubestemt artikkel hunkjønn «ei» (som i nynorsk og de aller fleste dialektene).
Riksmål har dessuten mange pronominaladverb som «hvorefter», «hvori», som mangler helt i nynorsk og delvis i bokmål.
Stilistiske forskjeller
Siden riksmålet bygger på både en dansk og en norsk språktradisjon, inneholder det en rekke «leksikalske dubletter» med beslektet, men ikke helt lik betydning. Eksempler på disse er: syd vs. sør. (sml. sydlandsk vs. sørlandsk); kold vs. kald (koldtbord, men kaldt vintervær), det onde (metafysisk) vs. det vonde (fysisk). Disse er i bruk i like stor grad i bokmål, og i stor grad i nynorsk.
Ortografiske forskjeller
Riksmål har beholdt stum h i mange tilfeller der den er fjernet eller blitt valgfri i bokmål: «hverken» (bokmål «verken» eller «hverken»), «hvirvel» (bokmål virvel). Stum h ble fjernet fra bokmål på 50-tallet av hensyn til nynorsk for å muliggjøre en (fremtidig) sammensmeltning av målformene. Fra og med 1. juli 2005 er det igjen lov å benytte en del hyppig forekommende riksmålsformer (som f.eks. hverken og syv; tidligere bare verken og sju) – folkemålsformer det i praksis har vært vanskelig å bli kvitt.
Med hensyn til fornorsking av ord med utenlandsk (særlig engelsk) opphav, har man innen riksmålstradisjonen vært noe mer forsiktig med å normere forut for ev. usus (faktisk bruk). I visse tilfeller har imidlertid riksmålet åpnet for en rettskrivning som ligger nærmere faktisk norsk uttale: kræsje (bokmål/nynorsk: krasje).
Litteratur
- Coward, Gorgus (1986): Riksmålsgrammatikk
- Guttu, Tor (red.) (1994): Riksmålsordlisten, Oslo: Riksmålsforbundet, 6. utg.
- Guttu, Tor (red.) (1999): Norsk ordbok, Oslo: Kunnskapsforlaget – også utgitt som Aschehoug og Gyldendals Store Norske Ordbok i samme format som Store Norske Leksikon
- Norsk Riksmålsordbok, utg. i fire bind 1937–57 med to supplementsbind i 1995, Oslo: Riksmålsvernet/Det Norske Akademi (etter 1981)
- Guttu, Tor (red.) (2007): Riksmålsordlisten, Oslo: Riksmålsforbundet, 7. utg.
Språkpolitisk litteratur
- Bjerke, André: Dannet talesprog
- Bjerke, André: Babels Tårn
- Bjerke, André: Sproget som ikke vil dø
- Bjerke, André: Hårdt mot hårdt
- Bjerke, André: Hva er godt riksmål? – Spørsmål og svar
- Brækhus, Sjur (1956): Sprogstrid og lovsprog. Oslo: Universitetsforlaget
- Guttu, Tor (1992): Det levende ordet. Oslo: Riksmålsforbundet
- Hansen, Jan Erik: Frisprog – mer enn ord
- Hoel, Sigurd: Sprogkampen i Norge. En kriminalfortelling. Oslo: Riksmålsforbundet/Aschehoug
- Langslet, Lars Roar (1999): I kamp for norsk kultur: riksmålsbevegelsens historie gjennom 100 år Oslo: Riksmålsforbundet
- Lydersen, Aksel: Fra sprogstridens historie
- Sørensen, Ernst: Skriftsprog og folkemål
- Sørensen, Ernst: Sprogstriden og dens åndelige bakgrunn
- Wærenskjold, Leif: Vi finner oss ikke i det
- Øverland, Arnulf: Riksmål, landsmål og slagsmål
Kjente riksmålsforfattere og -diktere
Referanser
Eksterne lenker
Riksmål
)
