Rinkebynruotsi
Förortssvenska
Talemåten karakteriseres iblant som «hakkete» eller stakkatoaktig, noe som kan skyldes tilbakeholdenhet med å benytte diftonger som er vanlige i mälardalsk eller sydsvensk språk, en tendens til å forlenge korte vokaler og forkorte lange, på vansker med den svenske setningsmelodien og sannsynligvis også på tydeligere ordgrensepausering enn i ledig svensk talespråk.
Det eksisterer til og med visse grammatiske forskjeller, som for eksempel at strak ordrekkefølge normalt benyttes etter innledende bisetninger, istedenfor omvendt ordrekkefølge, som benyttes i standardsvensk (og i norsk), men sjelden i mange andre språk.
Typisk er dessuten færre og mer distinkte allofoner for /r/- og sje-lyd, («arabiske lyder»), noe som gjør forskjellen særlig fra dagligdags stockholmsuttale tydelig.
Den svenske språkforskeren Ulla-Britt Kotsinas har beskrevet disse variantene som først og fremst brukes av ungdommer som bor i innvandrerforsteder, og mest utpreget hos tenåringsgutter. I denne sammenhengen kan shobresvensken ses som et uttrykk av ungdomskultur spesifikk for disse bostedsområdene. Shobresvensk er imidlertid ikke begrensa til innvandrerbarn, og er ofte merkverdig likt det som tales i relativt avsidesliggende forsteder. I en undersøkelse gjennomført av Kotsinas fikk personer med svensk som andrespråk høre på innspillinger av ungdommer som talte shobresvensk og ble bedt om å gjette hvilket morsmål ungdommene hadde. Undersøkelse viste at de utspurte generelt sett hadde store problemer å avgjøre ungdommenes morsmål, og den ene taleren som hadde svensk som morsmål gjetta bare 1,8 % riktig på.
