Skihopping

Teknisk utforming

En skibakke består ovenfra og ned av et stillas (av tre, betong eller snø), et overrenn, et hopp, en kul, et unnarenn, et kritisk punkt, en overgang, en fallgrense og en slette. Kritisk punkt eller k-punktet, som egentlig er en linje på tvers av bakken, er starten av overgangen. Det er altså det bratteste stedet i bakken. Dersom bakken har et bratteste parti over en gitt lengde, er det kritiske punkt det nederste, bratteste stedet.

Lengste lovlige hopplengde, uten at omgangen blir kansellert og farten blir satt ned, settes normalt i forhold til kritisk punkt, f. eks. 10 % over.

Bakketyper

Skihopping utøves i ulike bakkestørrelser. En skiller mellom småbakke (20 - 50 m), mellombakke (50 - 85 m), normalbakke (85 - 110 m), storbakke (110 - 160 m) og skiflygingsbakke (> 160 m). I verdenscupen konkurreres det i de to sistnevnte typene bakker, i VM og OL i normalbakke og storbakke.

Utstyr

Hoppski er både spesielt lange og brede (konstant langs skien) i forhold til andre typer ski. Den har en lett bøyd tupp foran som skal hindre skien å bremse mot løssnø som for alle typer ski. Det er innført en regel for maksimalt tillatt skilengde for en hopper. Denne har endret seg litt over tid. Her er noen regler som har eksistert, i kronologisk rekkefølge (hvor Høyde betegner hopperens høyde i cm og Vekt er hopperens vekt med hoppdress og -sko i kg):

Skilengde = Høyde + 80 cm
Skilengde = 0,9 x Høyde + 1,5 x (Hoppervekt + Skivekt) (Helge Nørstruds første forslag fra 1996)
Skilengde = 1,45407 x Høyde (Forenklet forslag fra Nørstrud)
Skilengde = 1,46 x Høyde (Opprundet regel fra FIS, nov. 1997)
Skilengde = 1,46 x Høyde + 0,675 * (BMI - 20) (Ny regel fra 2005. BMI er Body Mass Index = Vekt/(Høyde*Høyde) )

Dommere og poengsum

I konkurranser er det både lengdedommere for å anslå hoppets lengde (etterhvert med video som hjelpemiddel: videomåling) og stildommere som bedømmer stil på en skala fra 0 til 20. Et stående hopp skal gis minst 10 i stil. Lengde og stil er grunnlaget for poengsetting. Stilbedømningen fra tre av fem dommere (dårligste og beste verdi strykes) summeres og legges til lengdepoengene. Lengdepoengene regnes ut ved at bakkens k-punkt brukes som tabellpunkt. En hopplengde tilsvarende k-punktet gir 60 poeng. Forskjellen mellom hoppets målte lengde og k-punkt-lengden multipliseres med aktuell bakkes meterverdi og trekkes fra/legges til de 60 poengene.

Den totale poengsummen fra de to hoppene i en konkurranse er grunnlaget for å rangere hopperne.

Meterverdier

Spesielt hopp		Kombinert hopp
K-punkt	Meterverdi	K-punkt	Meterverdi
m	poeng/m	m	poeng/m
< 20	5,2	< 20	5,2
20 - 24	4,8	20 - 24	4,8
25 - 29	4,4	25 - 29	4,4
30 - 34	4,0	30 - 34	4,0
35 - 39	3,6	35 - 39	3,6
40 - 49	3,2	40 - 44	3,2
50 - 59	2,8	45 - 59	2,8
60 - 69	2,4	60 - 74	2,4
70 - 79	2,2	75 - 84	2,0
80 - 99	2,0	85 - 99	2,0
100 - 169	1,8	> 100	1,2
> 170	1,2

I Norge benytter kombinert hopp og spesielt hopp samme meterverdi. Unntak gjelder for bakker over 100 meter der kombinert hopp bruker meterverdien 1,2.

Vindmåling

Vindens styrke og retning har som rimelig kan være betydning for hvilken lengde som oppnås. For å redusere denne faktorens påvirkning på resultatene blir det gjort vindmåling på to eller tre steder i unnarennet. For en konkurranse settes det en nedre og øvre grense for hastighet i fartsretning på de ulike målepunktene. Paret av grenser betegnes gjerne korridor og kan være både motvind (gunstig) og medvind eller bakvind (ugunstig).

Sommerhopping

De senere årene har en bygd hoppbakker som også kan brukes om sommeren. Det anvendes spor av porselen i overrennet og plast i unnarennet.

Historie

Skihopping regnes å ha oppstått i Morgedal, Telemark. Den første kjente konkurransen ble avviklet i Trysil i 1862. Den første alminnelig kjente konkurransen ble arrangert i Husebybakken, Ullern, Oslo, i 1879. Opprinnelig inngikk hoppingen som del av et 4 km langrenn, og det ble ikke målt hopplengde, bare bedømt stil på en skala fra 1 til 5. Denne årlige konkurransen ble flyttet til Holmenkollen i 1892, og Holmenkollen har siden vært regnet som skisportens Mekka.

Utvikling av teknikker

Skihopping ble tradisjonelt praktisert med skiene tilnærmet side ved side gjennom svevet. Armene ble aktivt brukt for å holde balansen, og det ble regnet som god stil at en veivet med armene. Etterhvert overtok finnestilen, hvor armene ble lagt bakover langs kroppen. Noen prøvde å ha armene fremover mot slutten av svevet for bedre flyt (ref. Recknagel).

Svenske Jan Boklöv; lanserte dagens V-stil hvor skiene vinkles utover i en V. Alle hoppere gikk etterhvert (rundt 1990) over til denne stilen ettersom den hadde klare aerodynamiske fordeler og bidro til større lengder. I starten var vinkelen ganske liten, men den økte etterhvert. I 2004 ble begrepet W-stil lansert for en stil hvor det er en viss avstand mellom bakre skiender.

Aerodynamiske hensyn er blitt stadige viktigere etterhvert som hopplengdene har økt. Nå blir flere faktorer regulert: skilengde kontra hopperens høyde og vekt, skidressenes romslighet og gjennomstrømningsgrad.

En annen påfallende endring fra tidligere er at hopperene nå sitter i overrennet med armene bakover, mens armene tidligere var rettet fremover. Den nye teknikken reduserer luftmotstanden.