Historie
Sør-Afrika har en svært sammensatt, komplisert og blodig historie, preget av forskjellige folkegruppers migrasjoner og en derav følgende kamp for plass og økonomiske ressurser mellom ulike etniske og kulturelle grupper.
Før-historisk tid
Noen av de eldste arkeologiske sporene i verden har blitt funnet i Sør-Afrika. Beinrester etter Australopithecus Africanus er rundt 3,3 millioner år gamle. Spor etter Homo sapiens er datert tilbake til 100 000 f.Kr. San-folket (nedsettende kaldt Buskmenn) er den eldste fortsatt eksisterende folkegruppen i Sør-Afrika. San-folket var et jeger-samler folk. Spor etter dem i form av hulemalerier er funnet over hele landet, de eldste datert tilbake til 20 000 år f.Kr. Noen få San holder fortsatt til i Kalahari-ørkenen. Senere skilte Khoi-folket (nedsettende kalt «hottentotter») seg ut fra San. Khoi folket var pastauralister, og holdt til i området rundt nåværende Cape Town og i Cape. Khoi folket ble nesten utryddet av europeerne, men restene av dem ble inkorporert i den såkalte «fargede» befolkningen. Et ofte brukt fellesnavn for disse to folkegruppene er Khoisan.
Bantu-talende folkegrupper kom inn i Sør Afrika nordfra ca 500 år e.Kr. Bantuene var jernalderfolk som drev med kvegdrift og jordbruk, de var til å begynne med nomadiske men slo seg etterhvert ned. En sivilisasjons-topp oppsto ved Mapunguwe, helt nord i Sør-Afrika rundt 1300 e.Kr. hvor man har gjort funn av både ganske avanserte arkitektoniske strukturer, kinesiske handelsgjenstander og penger. Mest kjent er en forgylt nesehornsfigur. Mapunguwe-sivilisasjonen flyttet seg senere opp til Great Zimbabwe. Bantufolkene migrerte i flere puljer, og etter hvert befolket de store deler av Sør-Afrika. Den sist ankommende gruppen, Nguni-gruppen, som også innebefatter Zulu- og Xhosa-folket kom helt ned mot Fish River, hvor de etterhvert traff på europere på vei østover.
Kolonitid
Sør-Afrikas moderne historie startet i 1652, da
det nederlandske ostindia-kompaniet grunnla en forsyningsstasjon for skip som dro mellom Europa og Asia ved
Kapp det gode håp. Stasjonen utviklet seg snart til byen Kappstaden eller (
Cape Town), og ekspanderte, og ble til kolonien Cape, som strakk seg lengre og lengre østover i landet. Khoi- og San-folket ble raskt enten utryddet eller assimilert blant europeernes slaver, som stort sett ble importert fra de asiatiske koloniene.
Rundt 1700 rakk koloniene helt frem til Fish River, hvor de traff på bantutalende Xhosaer på vei sørover. Krig om land og kveg oppsto, og varte i hvert fall de neste hundre årene. Da
Storbritannia besatte Kappkolonien i 1806, oppsto det uro mellom administrasjonen og de hollandske settlerne (etter hvert kalt (
boere)). Da England i 1833 forbød slaveri i sine kolonier, så boerne dette som en fornærmelse mot en gudegitt orden, store grupper av boerne migrerte derfor nordover gjennom ørkenen på jakt etter bedre land og for å grunnlegge en egen republikk. Denne utvandringen har siden blitt legendarisk i boernes nasjonsbygningsprosjekt under navnet
Great Trek. Den mest kjente av Boerrepublikkene var Transvaal eller
die Suid Afrikaanse Republiek, ZAR. Boerne traff på flere bantutalende folkegrupper, og konflikten mellom hvit og svart fortsatte.
Oppdagelsen av diamanter (1867) og gull (1886) i boerrepublikkene skapte velstand, og førte til massiv emigrasjon fra Europa, også nordmenn dro til Sør-Afrika. Men rikdommen førte også til splid mellom boerne og de nye settlerne samtidig som britene gjorde flere forsøk på å annektere landet. Det hele kulminerte i Boerkrigen 1899-1902 som boerne tapte. I årene etter boerkrigen kom det til en gradvis forsoning mellom briter og boere og i 1910 ble Unionen Sør-Afrika dannet som et selvstyrende dominion i det britiske samveldet. Dette forbedret imidlertid ikke forholdene for de svarte, som stadig ble mer undertrykket. I 1913 ble den såkalte landact innført, som forbød svarte jordeierskap utenfor noen små reservater. Disse reservatene ble under apartheidstaten gjort autonome. De såkalte Bantustans.
Apartheid-staten (1948-1990)
- Les mer om Apartheid
Etter at det boer-dominerte
Nasjonalistpartiet tok regjeringsmakten i 1948 ble diskrimineringen av svarte og andre ikke-hvite systematisert og forsterket gjennom den såkalte
apartheid-politikken, som i praksis innebar at den svarte majoriteten ble ekskludert fra alle politiske og økonomiske rettigheter. I 1961 ble Sør-Afrika republikk etter en folkeavstemning blant landets hvite innbyggere. De fleste svarte opposisjonspartier, blant andre
ANC og
PAC ble forbudt på begynnelsen av 1960-tallet og flesteparten av lederne deres fengslet. ANC og tilsvarende partier flyttet hovedkvarterene sine ut av landet. Heretter fulgte et tiår hvor all motstand mot regimet lå nede. På 70-tallet kom en ny og mye mer militant generasjon av apartheidmotstandere. Denne bevegelsen var ledet av den unge aktivisten
Steve Biko, som ble myrdet av politiet i
1977.
16. juni 1976 startet et massivt opprør blant skolebarn i
Johannesburg-townshipen
Soweto. Heretter fulgte tiår med stadig eskalerende protestbølger, unntakstilstand og vold, inntil
Nelson Mandela kom til makten i
1994
Sør-Afrika hadde fra 1970-tallet og fremover et fåtall egenkonstruerte kjernefysiske våpen, men ødela dem frivillig og ratifiserte ikke-spredningsavtalen i 1991. Sør-Afrika er det eneste landet som har utviklet kjernefysiske våpen og senere gitt avkall på dem.
Slutten på Apartheid, et demokratisk Sør-Afrika (1994- )
Etter økende press både innenlands og utenlands legaliserte den hvite mindretallsregjeringen i 1990 de svarte opposisjonspartiene og frigav fengslede politiske fanger. I 1994 ble de
første frie valgene der alle landets «raser» fikk delta avholdt. Apartheidpolitikken ble forlatt og den svarte majoriteten tok regjeringsmakten gjennom partiet African National Congress (
ANC).
Nelson Mandela ble landets første svarte president. Landet fikk også ny grunnlov, nytt flagg, og ny provinsiell inndeling. I
1999 Ble
Thabo Mbeki innsatt som president. Han sitter nå i sin andre periode. Valg skal igjen holdes i 2009.
Politikk
Sør-Afrika er det eneste landet i verden som regjeres fra tre hovedstader: I byen Cape Town ligger parlamentet og dermed den lovgivende makt, i Pretoria ligger regjeringen og dermed den utøvende makt og i Bloemfontein ligger høyesterett og dermed den dømmende makt. Dette bildet har imidlertid blitt forskjøvet de siste årene, da en ny høyesterett som kun tar seg av grunnlovsspørsmål, den såkalte konstituelle rett (Constitutional Court,) har fått sete i enda en by, Johannesburg.
Grunnlov
Sør-Afrikas grunnlov ble vedtatt av Sør Afrikas parlament og undertegnet av president Nelson Mandela den 4. desember 1996. [ http://www.info.gov.za/documents/constitution/93cons.htm ]
Sør-Afrikas grunnlov. I to år før dette gjalt en overgangs-grunnlov, vedtatt i forhandlingene som førte frem til de første demokratiske valget i 1994. Grunnloven regnes internasjonalt som veldig liberal, og innholder blant annet en omfattende menneskerettighetserklæring som skal hindre diskriminering og overgrep.
Regjering
Sør-Afrikas regjering har sete i Union Buildings, Pretoria. Regjeringssjef og statsoverhode er i Sør-Afrika ett embete, og velges av parlamentet. Innehaveren av dette er siden 1999 president Thabo Mbeki, som nå sitter i sin andre fem-års periode. Grunnloven forhindrer en president å sitte mer enn to perioder. Visepresident er Phumzile Mlambo-Ngcuka som har sittet siden 1996.
Parlament
Sør-Afrika har et tokamret parlament som møtes hver sommer, fra oktober til mars. National Council of Provinces er et slags overhus, og består av 90 medlemmer, uavhengig av folketall har hver provins ti representanter hver. Nasjonalforsamlingen (National Assembly) er underhuset. Medlemmene her er teller mellom 350 og 400 medlemmer, og disse velges proposjonelt ut fra befolkningnen, halvparten nasjonalt og halvparten fra provinsielle lister. Valg holdes hver femte år samtidig for hvert kammer, neste gang i 2009. Lederen av majoritetspartiet er også landets president. Nå er dette lederen av African National Congress, ANC, Thabo Mbeki.
Politiske partier
Sør-Afrikas politikk domineres i dag av ANC som ved forrige valg fikk 69,7 % av stemmene og 279 av plassene i National Assembly, dermed har partiet over 2/3 flertall, og har makt til å endre grunnloven alene. ANC er i dag i praksis et veldig liberalt parti, men er også preget av en retorikk og arv fra antiapartheid-kampen da partiet lente seg mer i en sosialistisk retning. Det største opposisjonspartiet i dag er det liberale, stort sett hvite Democratic Alliance med 12.4 % av stemmene og 50 seter. Deretter kommer zulupartiet Inkatha Freedom Party med 6. 97 % og 28 seter, United Democrativ Movement med 2.28 % og 9 seter og Independent Democrats med 1.7 % og syv seter. De resterende 20 setene deles av 8 minipartier fra alle politiske avskygninger. Kommunistpartiet er også til stede i parlamentet men som del av ANCs liste. Et parti, det gamle regjerende National Party og senere New National Party har oppløst seg selv og gått inn i ANC.
Provinser
Sør Afrika har 9 provinser. Disse ble etablert ved apartheidstatens fall i 1994. Før 1994 hadde Sør-Afrika fire provinser og en mengde mer eller mindre autonome reservater for svarte, såkalte
bantustans.
Sør-Afrikas ni provinser
| Nr.
| Provins
| Tidligere Bantustan og/eller provins
| Hovedstad
| Areal (km²)
| Befolkning i mill. (2001)
|
| 1
| Western Cape
| Kapprovinsen
| Cape Town
| 129.370
| 4.524.335
|
| 2
| Northern Cape
| Kapprovinsen
| Kimberley
| 361.830
| 822.726
|
| 3
| Eastern Cape
| Kapprovinsen, Transkei, Ciskei
| Bisho
| 169.580
| 6.436.761
|
| 4
| KwaZulu-Natal
| Natal, KwaZulu
| Pietermaritzburg
| 92.100
| 9.426.018
|
| 5
| Free State
| Oranje Free State, QwaQwa, Bophutatswana
| Bloemfontein
| 129.480
| 2.706.776
|
| 6
| North West
| Transvaal, Cape, Bophuthatswana
| Mafikeng
| 116.320
| 3.669.349
|
| 7
| Gauteng
| Transvaal
| Johannesburg
| 17.010
| 8.837.172
|
| 8
| Mpumalanga
| Transvaal, KwaNdebele, KaNgwane, Bophuthatswana, Lebowa
| Nelspruit
| 79.490
| 3.122.994
|
| 9
| Limpopo
| Transvaal, Venda, Lebowa, Gazankulu
| Polokwane
| 123.900
| 5.273.637
|
Geografi
Sør-Afrika ligger på sørspissen av Afrika med en over 2500 kilometer lang kystlinje som strekker seg nordover langs
det Indiske hav i øst og langs
Atlanterhavet i vest. Sør-spissen er
Kapp Agulhas (vest for det mer dramatiske
Kapp det gode håp.) Sør-Afika har et flateareal på 1 219 912 km².
Hele innlandet ligger på mellom 900 og 2000 moh., og kalles for Highveld. Innlandet er stort sett tørt, og går fra ørken til semiørken. Langs kysten utenfor innlandet ligger nesten uavbrutte fjellkjeder. Høyest er disse i øst ved Drakensberg platået som går fra Mpumelanga i nordøst ned mot sørspissen av Lesotho. Høyeste topp er Thabana Ntlenyana på 3482 moh. som ligger inne i Lesotho. Høyeste topp på Sør-Afrikansk side er Njesuthi på 3446 moh. Langs kysten utenfor denne fjellkjeden går en smal stripe med land som kalles Groot Randkant (afrikaans for Store Randkanten). Østkysten er svært frodig og mottar nok av regn. I nordøst er landet sub-tropisk. Vestkysten består stort sett av ørken og strekker seg oppover mot Namibia og Namibiørkenen. Sør-Afrika har ingen naturlige innsjøer. De fleste elvene går fra Drakensberg-fjellene, den lengste av disse Oranje River på 1860 km. renner ut i Atlanteren i vest, der den utgjør grensen mellom Namibia og Sør-Afrika. Den nestlengste elven er Limpopo på ca 1600 km. Den renner fra vest til øst, utgjør en stund grensen mellom Sør-Afrika og Zimbabwe før den renner ut i det Indiske hav i Mosambik
Tilhørende Sør-Afrikansk territorium er også en liten semiarktisk øygruppe i sørishavet: Prince Edwardøyene bestående av Marion (290 km²) og Prince Edwards øy (45 km²)
Klima og miljø
Klimaet er halvtørt i størstedelen av landet, men subtropisk langs østkysten. Iblant forekommer lengre tørkeperioder.
Mangel på store elver og innsjøer gjør at man må begrense anvendelsen av ferskvannet, men man har problemer med å få vannet til å strekke til. Andre miljøproblemer er vann- og luftforurensning og jorderosjon. 93 % av elektrisiteten fremstilles av fossilt brensel, 6 % av kjernekraft og 1 % av vannkraft.
AIDS er et svært stort helseproblem blant den svarte befolkningen, og i 2001 ble det estimert at 20 % av Sør-Afrikas samlede befolkning mellom 15 og 49 år var HIV-smittet.
Demografi
Sør-Afrika har en stor og sammensatt befolkning med et mangfold av kulturer og språk. Landet har elleve offisielle språk: engelsk, afrikaans, zulu, xhosa, ndebele, swazi, (som man også snakker i Swaziland) sør-sotho (som man også snakker i Lesotho,) nord-sotho eller sepedi, tswana, (som man også snakker i Botswana) venda og shangaan eller tsonga (som også snakkes i Mosambik). Av disse språkene tilhører engelsk og afrikaans den indoeuropeiske språkfamilien, mens resten er Nilo-sahariske bantu-språk. I praksis fungerer engelsk som viktigste administrative språk, supplert med et av de andre språkene, avhengig av hvilken sammenheng eller landsdel man befinner seg i. De fleste innbyggerne i landet er dermed tospråklige, og lærer både engelsk og et morsmål på skolen.
En folketelling i 2001 viste at av landets 44.8 million innbyggere definerte 75 % seg som svarte, 14 % som hvite, 9 % som fargede og 3 % som indiske og asiatiske. Disse hovedgruppene er overhodet ikke homogene, men består av mange etniske og språklige grupperinger. De tre største språkgruppene er Zulu, Xhosa og Afrikaans.
For flere og flere i urbane strøk, særlig blant svarte i Johannesburg mister underkategoriene relevans, og mange kombinasjonsspråk oppstår, slik som Fanegalo, mye brukt i gruvene, og Tsotsitaal, som brukes mye blant unge innen populærmusikk og kultur. Kategorien fargede er en blanding av flere forskjellige etniske grupper. Deres hovedspråk er Afrikaans, og de utgjør majoriteten i Cape Town og Western Cape. Hovedrøttene deres er på den ene siden de i dag nærmest utryddede folkegruppene Khoi (også nedsettende kalt hottentotter,) og San (også nedsettende kalt Buskmenn), og på den andre siden malaisiske slaver, svarte slaver fra Angola og Mosambik, og hvite.
Økonomi
Sør-Afrika er et mellominntektsland med rike naturressurser, velutviklet økonomi, lovgivning, kommunikasjonssektor, energiforsyning og transportsektor. Den Sør-Afrikanske børsen er den viktigste børsen i Afrika og infrastrukturen i landet er moderne. Men Sør-Afrikas økonomi er veldig skjev. Bare Brasil og India har større forskjell mellom rik og fattig, i følge UNDP. Store deler av befolkningen lever under FNs fattigdomsgrense, og arbeidsledigheten ligger på rundt 30 %. Fattigdommen er en arv fra apartheidtiden, da store deler av befolkningen var utelukket ikke bare fra politikken, men også fra landets økonomi. Den nye store fattigdomstrusselen er HIV/AIDS, som rammer den arbeidsføre delen av befolkningen, og særlig dem som allerede er fattige.
- Norges økonomiske bistand: 26,6 millioner kroner (2004)
Kriminalitet
Kriminalitet er et stort problem i Sør-Afrika. Ifølge FN statistikk for tidsrommet 1998-2002 ligger Sør-Afrika på annen plass internasjonalt i kategoriene overfall og voldtekt [ NationMaster: South African Crime Statistics ]. Kriminalitet har ført til at den rikere delen av befolkningen i stor grad har flyttet inn i egne boligfelt beskyttet av elektriske gjerder og bom-kontrollerte innganger. Kriminalitet nevnes også svært ofte som motivasjon for fraflytting blant Sør-Afrikanske emigranter. Turismen blir også helt klart negativt berørt av kriminaliteten i landet [ Crime and Tourism in South Africa: International Tourists' Perception and Risk ].
Fakta
Satelittbilde over Sør-Afrika
- Høyeste punkt: Njesuthi, 3 408 meter over havet
- Naturressurser: gull, krom, antimon, kull, jernmalm, mangan, nikkel, fosfat, tinn, uran, diamant, platina, koppar, vanadin, naturgass
- Befolkningens gjennomsnittsalder: 24,5 år (2002)
- Befolkningstilvekst: 0,2 % per år
- Spedbarnsdødelighet: 5,3 % (2003)
- Befolkningens gjennomsnittslevetid: 48,4 år (2003)
- Religiøs tillhørighet: kristne 68 %, lokale religioner 28,5 %, muslimer 2 %, hinduer 1,5 %
- Analfabetisme: I 2003 var 17,6 % av den voksne befolkningen (15 år og eldre) analfabeter
- Nasjonaldag: Frihetsdagen 27. april og 31. mai
- 20% av sør-afrikanerne i aldersgruppen 16-49 år er smittet av HIV.
- Folkegrupper: Svarte 77 %, hvite 11 %, fargede 9 %, indere 3 %
Referanser
Eksterne lenker
Se også
Sydafrika
Afrique du Sud
Etelä-Afrikka
Sydafrika
)
)
