Sokrates

Sokrates (gresk: Σωκράτης, i anglifisert form Sǒcratēs, født omkring 470 f.Kr, død 399 f.Kr) var en filosof fra antikkens Hellas som er viden kjent for å ha lagt fundamentet for Vestens filosofi, og er ansett som dens mest innflytelsesrike praktiker. Den viktigste kilden til informasjon angående Sokrates er Platon. Platons dialoger skildrer Sokrates som en lærer som nekter å ha disipler, som en fornuftig mann som adlyder en guddommelig stemme i sitt hode, og som en from mann som blir henrettet for statens egen gagn. Sokrates kritiserer sanselig nytelse, men er allikevel begeistret av skjønnhet; han er hengiven til utdannelsen av Athens innbyggere, men likegyldig til sine egne sønner.

Sokrates' rettergang og henrettelse var hans livs klimaks, og den sentrale begivenheten for Platons dialoger. Ifølge Platon, var begge hendelser unødvendige. Sokrates innrømmer i retten at han kunne unngått rettergangen ved å forlate filosofien, gått hjem og passet sine saker. Etter domfellingen kunne han unngått dødsstraff ved å rømme ved hjelp av sine venner. Samarbeidet med statens mandat danner et verdifullt filosofisk kjennskap til Sokrates, og er best artikulert i dialogene selv, spesielt i dialogen med Kriton.

Liv

Detaljer om Sokrates er utledet fra tre samtidige kilder: Platons dialoger, Xenofons dialoger og Aristofanes' skuespill. Det er ingen bevis på at Sokrates skrev selv.

Aristofanes' skuespill Skyene, portretterer Sokrates som en klovn som lærer sine studenter å forvirre seg ut av gjeld. De fleste av Aristofanes' verker fungerer dog som parodier. Derfor skal én ikke ta hans portrettering av Sokrates på alvor.

Ifølge Platon, var Sokrates' far Sofroniscus og hans mor Faenarete, en jordmor. Sokrates giftet seg med Xantippe, som var mye yngre enn sin ektemann. Hun fødte ham tre sønner, Lamprokles, Sofroniscus og Menexenus. Hans venn Kriton kritiserte Sokrates for å ha glemt sine sønner da han nektet å forsøke å rømme før henrettelsen.

Det er uklart hvordan Sokrates tjente til livet. Ifølge Timon av Flius og senere kilder, tok Sokrates arbeidet med stenhoggeri etter sin far. Det var en tradisjon i antikken, som ikke er bekreftet av moderne vitenskap, at Sokrates skulpterte statuene av de tre gratier, som stod nær Akropolis til det andre århundre før vår tid.Den antikke tradisjonen er bekreftet i Pausanias 1.22.8 ; for en moderne benektelse, se Kleine Pauly, 'Sokrates' 7; tradisjonen er en sammenblanding med billedhuggeren Sokrates av Thebes, nevnt i Pausanias 9.25.3 , en samtidig med Pindar. Det finnes bevis som indikerer at Sokrates aldri engagerte seg i noe yrke: I Xenofons Symposium, er det fortalt at Sokrates sier at han hengir seg bare til hva han betrakter som den viktigste kunst eller beskjeftigelse: å diskutere filosofi. Aristofanes portretterer at Sokrates aksepterer betaling for undervisning i en sofist-skole med Chaerefon, i Skyene, mens i Platons Apologi og Symposium og i Xenofons redegjørelser, fornekter Sokrates uttrykkelig å akseptere betaling for undervisning. Mer spesifikt omtaler Sokrates sin fattigdom som et bevis på at han ikke er lærer.

Flere av Platons dialoger henviser til Sokrates' militære tjeneste. Sokrates sier at han tjente den Athenske hæren under tre felttog: i Potidaea, Amfipolis og Delium. I Symposium beskriver Alkibiades Sokrates' tapperhet i slagene i Potidaea og Delium, og beretter hvordan Sokrates reddet livet i det førstnevnte slaget. Sokrates' eksepsjonelle tjeneste i Delium er også nevnt i Laches, av generalen dialogen er oppkalt etter. I Apologien sammenligner Sokrates sin militære tjeneste med sine rettssaksbesværligheter, og sier at hvem som helst av jurien som tror han bør trekke seg tilbake fra filosofien også må tenke at soldater bør slå retrett når det ser ut til at de vil bli drept i strid.

Sokrates var et svært sosialt menneske. Han hadde godt humør, var glad i å drikke, og fikk etter hvert et godt rykte for sine talegaver. Dette utnyttet han i stor grad. Han pleide å stanse folk midt på gaten eller på torget for å stille dem ubehagelige og nærgående spørsmål. Det var dette som skulle bli hans motstanderes hovedargument. Samfunnsstyret og sofistene mente nemlig at Sokrates påvirket ungdommen på en negativ måte og at han slik sett var en fare for samfunnet. Da Sokrates ble dømt skyldig i denne forbrytelsen, fikk han valget mellom å bli forvist fra Athen eller få dødsstraff. Han valgte overraskende nok å akseptere sin dødsstraff, og drakk selv et beger gift som ble gitt til ham. Da han nektet å avstå fra sine prinsipielle verdier, ble Sokrates den første intellektuelle martyr. Sokrates døde i en alder av 70 år.

Filosofi

Sokrates var en av grunnleggerne av humanistisk filosofi, en filosofi som setter mennesket og dets samfunn og kultur i sentrum. Hans tenkning betraktes som en reaksjon mot sofistenes skeptisisme, erkjennelsesteoretiske relativisme og verdinihilisme. Sokrates mente at det finnes noe allmenngyldig godt og rett. I dialoger skilte han seg også ut fra sofistene ved at man skulle overbevise deltakere i debatter, ikke overtale dem.

Sokrates var en spørrende filosof. Gjennom «sokratisk ironi» fikk han dem han pratet med til å buse ut med sine fordommer. Sokrates tvang sine samtalepartnere til å innse at mange av deres meninger var fordommer. På den måten kunne de kaste fra seg sine fordommer og klatre høyere opp i «erkjennelsens stige». Den nye innsikten måtte komme innenfra. Derfor stilte Sokrates bare spørsmål.

Sokrates prøvde å «vekke» folk, å få dem til ikke bare å akseptere kunnskap, men også å tenke over dette først. Slik ville man oppnå sann innsikt. Denne pedagogiske fremgangsmåten kalles «maievtikk». Måten Sokrates samtalte på for å lede andre til større innsikt, kalles «sokratisk metode» eller «dialektisk metode».

Sokrates var absolutist. Han mente det fantes universelle verdier og normer. Han prøvde å komme frem til allmenngyldige definisjoner av begreper som godhet, sannhet og rettferdighet. Sokrates mente at riktig kunnskap (episteme) førte til riktig handling. Riktig handling førte igjen til lykke. Derfor var begrepsanalyse så viktig. Begrepsanalyse ga kunnskap, som igjen ga kunnskapsbæreren god moral og gjorde ham lykkelig. Dette bidro til å gjøre samfunnet bedre. Sokrates’ tanker og liv har vært en inspirasjonskilde for ettertidens filosofer.

Noter

Eksterne lenker