Stabbursdalen nasjonalpark

Stabbursdalen nasjonalpark ligger i Porsanger og Kvalsund kommuner i Finnmark. Parken ble opprettet i 1970, utvidet i 2002 og har nå et areal på 747 km². Nasjonalparken grenser opp mot Stabbursdalen landskapsvernområde samt at Stabbursnes naturreservat ligger like i nærheten.

Nasjonalparken har verdens nordligste furuskog og ble først og fremst opprettet for å ta vare på denne skogen, områdets øvrige flora , samt mange av Finnmarks karakteristiske landskapsformer med karrige høyfjell (Gaissa), åpne vidder, trange elvegjel, fjellbjørkeskog og furumoer.

Furua bredte seg ut over store områder for 7500-5000 år siden, i overgangen mellom eldre og yngre steinalder. Det kom som et resultat av bl.a. en klimaforandring. Den årlige gjennomsnittstemperaturen økte med 2 - 3˚C. Rundt 450 f.Kr. sank temperaturen til omtrent dagens nivå, og skogen trakk seg igjen tilbake. Etter hvert var den bare å finne i de indre deler av fylket og innerst i i Altafjorden og Porsangerfjorden. At skogen ble gjenværende i Stabbursdalen, kan nok forklares med dalførets topografi. Porsangerfjordenene ligger bortimot rett nord – sør, og Stabbursdalen nesten vinkelrett på, skjermet mot den kalde vinden fra havet av fjell i nord. Skogen ligger omkring et våtmarksområde, Lompola, der elva er stilleflytende og danner en serie av krokete sjøer. Dette flommarkspartiet er det rikeste området i hele stabbursdalen. De frodige våtmark i står i sterk kontrast til de ellers karrige fjellområdene rundt.

Nasjonalparken har en meget interessant kvartærgeologi som viser innlandsisens bevegelser og arbeid under siste istid. Stabburselva ble i sin tid skapt av smeltevann fra isbreer fra siste istid. Den nedre delen av dalen er et platå som ligger 60 – 70 m.o.h. Under nedsmeltingen av innlandsisen over Skandinavia ble store masser av sand og grus forflyttet med elver av smeltevann. Etter istiden lå landet mye lavere, og gjennom noen tusen år har det da hevet seg slik at det blir slik et karakteristisk platå. Karakteristisk er også de runde fjellformasjonene 'gaissene' som er formet under innlandsisen tilbaketrekning.

Området har et rikt fugleliv , blant annet hekker kvinand og laksanden. Bjørkefink er typisk, likeså dvergspurv som har sin hovedutbredelse i Sibir. Fiskeørn og dvergfalk er vanlige, og verdens nordligste bestand av storfugl finnes i parken. Elg, tamrein og jerv er vanlige. Stabbursdalen er nordligste leveområde for flere dyre- og fuglearter.

Stabburselva renner igjennom Stabbursdalen. Stabburselva er drygt 60 km lang og få større vassdrag i Norge har et så uberørt preg som denne elva. Elva har Atlanterhavslaks, sjørøye, sjøørret, brunørret og gjedde, og den er kjent for sine mange fiskeplasser. Innenfor furuskogen snevrer dalen seg sammen til et juv med fossefall. Her er det mange stryk og store blankskurte overløp fra den gangen elva tok smeltevann fra hele indre Finnmark.

Stabburselva er en av de 10 viktigste lakseelvene i Finnmark.

Fangstgraver er spor etter eldre tiders villreinfangst, som på 1600-tallet ble avløst av tamreindrift. Reinen har i dag vår-, sommer- og høstbeite i området. I samenes før-kristne religion hadde landskapet en sentral plass i det religiøse livet. Enkelte fjell, innsjøer og offersteiner ble ansett som hellige. Stabbursdalen har vært en viktig del av næringsgrunnlaget for den sjøsamiske befolkningen. Her er lange tradisjoner for jakt og fiske så vel som fôrsanking. Starrbeltene i Lompola ble før i tiden slått til vinterfôr, og tømmer til båt- og husbygging hentet lokalbefolkningen fra Stabbursdalen ved å fløtet tømmer ned Stabburselva. Den forsiktige, høstingsrettede bruken har satt små spor i landskapet.

Eksterne lenker

• Stabbursnes Naturhus
• Direktoratet for naturforvaltning
• Kart, Direktoratet for naturforvaltning
• Overnatting ved Stabburselva