Stamtreteori

Stamtreteorien er en teori innenfor indoeuropeistikken om tilblivelsen av de individuelle indoeuropeiske språkene. Teorien legger spesielt vekt på idéen om at språk deler seg i to. Den behandler ikke språkblanding og språklig innflytelse - dette aspektet i språkutviklingen blir derimot framhevet i bølgeteorien.

Teorien

Stamtreteorien ble på 1860-tallet presentert av den tyske språkforskeren August Schleicher. Etter Schleichers oppfatning fantes det i begynnelsen av den indoeuropeiske språkutviklingen en gruppe av mennesker som talte de indoeuropeiske urspråket. Denne språkgruppen skulle ha delt seg i stadig mindre grupper og språk. Schleicher prøvde og forklare teorien sin med Charles Darwins teorie om artenes opprinnelse, nemlig i boken Die Darwinsche Theorie und die Sprachwissenschaft («Darwins teori og språkvitenskapen») fra året 1863. Klaus von See, Politisch-soziale Interessen in der Sprachgeschichtsforschung des 19. und 20. Jahrhunderts, S. 242-257 (= Artikel 17); in: Werner Besch, Oskar Reichmann, Stefan Sonderegger (Hrsg.), Sprachgeschichte (= Handbücher zur Sprach- und Kommunikationswissenschaft, Band 2.1, Verlag Walter de Gruyter, Berlin und New York 1984, ISBN 3-11-007396-X

Ettervirkinger

Alt den «ung-grammatiske» strømningen (engelsk: «neo-grammarians»), som preget språkvitenskapen siden 1870-tallet, avviste denne teorien og støttet bølgeteorien til Johannes Schmidt. Wolfgang Putschke, Die Arbeiten der Junggrammatiker und ihr Beitrag zur Sprachgeschichtsforschung, S. 331-347 (= Artikel 23); in: Werner Besch, Oskar Reichmann, Stefan Sonderegger (Hrsg.), Sprachgeschichte (= Handbücher zur Sprach- und Kommunikationswissenschaft, Band 2.1, Verlag Walter de Gruyter, Berlin und New York 1984, ISBN 3-11-007396-X

Johannes Schmidt argumenterte at de indoeuropeiske språk kunne ikke så enkelt ordnes i et stamtre. Han antok gjensidige språkinnflytelser som skjedde når språkgrupper hadde kontakt med hverandre. Så fins det påfallende likheter mellom gresk og italisk, men også mellom italisk og keltisk. Liknende relasjoner fins det mellom italisk og keltisk (på den ene siden) og germansk (på den andre siden). Germansk igjen har spesielle trekk sammen med slavisk og baltisk. Disse relasjoner kan ikke beskrives i et stamtre. Adolf Bach, Geschichte der deutschen Sprache, 9. Auflage, Wiesbaden o.J. (ca. 1970)

Også språkgeografien (dialektgeografien) arbeider siden flere tiår ikke lenger med stamtreteorien fordi denne teorien ikke tillater den stadige språkblandingen og den stadige gjensidige innflytelsen av språk på hverandre. Reiner Hildebrandt, Der Beitrag der Sprachgeographie zur Sprachgeschichtsforschung, S. 347-372 (= Artikel 24); in: Werner Besch, Oskar Reichmann, Stefan Sonderegger (Hrsg.), Sprachgeschichte (= Handbücher zur Sprach- und Kommunikationswissenschaft, Band 2.1, Verlag Walter de Gruyter, Berlin und New York 1984, ISBN 3-11-007396-X

Til tross for kritikken mot stamtreteorien fastholdt et par språkforskere ennå rundt 1900 ved teorien. Claus Jürgen Hutterer, Die germanischen Sprachen, Wiesbaden 1987, ISBN 3-922383-52-1

Liknende strukturer

En må skjelne mellom stamtregrafikker (med opphav i Schleichers teori) og hierarkiske tre-aktige inndelinger som ingenting har å gjøre med denne teorien. Eksempel: De tyske hoveddialektene blir ofte inndelt i nedertysk og høytysk, og høytysk blir inndelt i mellomtysk og overtysk - uten at den som laget dette «treet» hadde fulgt Schleichers teori. Ved sånne trestrukturer dreier det seg altså ikke om avstamming og språkdeling men om språklige trekk som enten fins eller ikke fins i en dialekt, som for eksempel spor etter den høytyske konsonantforskyvningen. Wolfgang Putschke, Dialektologie, S. 328-369; in: Heinz Ludwig Arnold und Volker Sinemus (Hrsg.), Grundzüge der Literatur- und Sprachwissenschaft, Band 2: Sprachwissenschaft, dtv, München 1974, ISBN 3-423-04227-3

Kilder