Tysklands historie (1871

Det tyske keiserrike er den vanligste norske betegnelsen for perioden 1871-1918 i tysk historie. Perioden begynte med den tyske samlingen og riksgrunnleggelsen i 1871 og sluttet med Tysklands nederlag i første verdenskrig i 1918. Tyskland var i denne perioden en føderasjon av en rekke kongeriker, storhertugdømmer, hertugdømmer, fyrstendømmer og byrepublikker. Det tyske riket var et konstitusjonelt monarki med kongen av Preussen som keiser og dermed rikets statsoverhode. Tyskland var et av de første landene i Europa som innførte allmenn stemmerett; det skjedde samtidig med riksgrunnleggelsen i 1871.

Det tyske keiserrikets politiske system

Det forente Tyskland ble på mange måter mer demokratisk enn hva Preussen og de fleste andre tyske statene var før samlingen. Det ble opprettet en Riksdag, og alle menn hadde stemmerett i riksdagsvalget. Samtidig måtte lovforslag også godkjennes av Forbundsrådet, som fungerte som et overhus. Her var den prøyssiske innflytelsen såpass stor at mange lovforslag kunne blokkeres.

Den viktigste politiske maktpersonen var fortsatt keiseren. Det var ikke parlamentarisme, slik at det var keiseren som utpekte også rikskansleren og regjeringen, og disse var bare ansvarlig overfor keiseren selv og ikke overfor parlamentet. Kongen av Preussen ble automatisk også keiser i Tyskland.

De tyske statene beholdt sitt indre selvstyre, men utenrikspolitisk var det den prøyssiskdominerte sentralregjeringen som styrte. Hver stat hadde imidlertid sitt eget parlament og sine egne regjeringer. Formelt sett hadde også de forskjellige statene separate militære styrker, men i tilfelle krig ville de stilles under sentral, prøyssisk kommando.

Ostflucht

De østlige områdene i Kongeriket Preussen hadde tidligere stått utenfor det gamle tyske rike og det tyske forbund. Dette gjaldt provinsene Østpreussen, Vestpreussen og Posen-provinsen. Disse områdene, særlig Vestpreussen og Posen-provinsen, hadde en stor polsk minoritet og denne mislikte sterkt å bli innlemmet i Tyskland.

Samtidig var disse områdene langt mindre industrialiserte enn områdene i det vestlige Tyskland. Dessuten var det få selvstendige bønder, mesteparten av jorden i Øst-Tyskland var kontrollert av junkerne og lå under deres storgods.

Dette førte til at mange tyskere valgte å flytte vestover i håp om en bedre fremtid. Samtidig var fødselsraten mye høyere i de polske familiene enn i de tyske. Dette førte til at andelen tyskere i områdene stadig minket, noe som bekymret mange nasjonalistiske tyskere, da disse områdene stadig ble mer polske. Den prøyssiske regjeringen forsøkte å hindre utviklingen ved å kjøpe eiendom av etniske polakker og selge eiendommene subsidiert til etniske tyskere, samt ved å nekte polakker byggetillatelser.

Samtidig førte den tyske kansleren Otto von Bismarck en aggressiv politikk mot katolikker. Denne politikken er kjent som Kulturkampf og dette forsterket motstanden fra de hovedsakelig katolske polakkene, og førte til at katolikker i øst med tysk/polsk opprinnelse begynte å se på seg selv som polakker fremfor tyskere.

Kolonier

Utfyllende artikkel: Liste over tidligere tyske kolonier

Tysklands historie (1871–1918)

Det tyske keiserrikets politiske system

Ostflucht

Kolonier