Politisk kraftsenter
Universitetet - representert ved ansatte og især studenter - har vært en sterk politisk kraft i Cubas historie. Under
den cubanske uavhengighetskrigen fra
1868 til
1898 støttet mange studenter
Los Mambies som var opprørere mot det spanske kolonistyret. Mange studenter ble også henrettet for sin opposisjon mot
Spania [1] 
. Etter avviklingen av det spanske styret i
1898 og fram til revolusjonen i
1959 økte universitetet og studentenes politiske betydning. En viktig grunn var at det koloniale samfunnet hadde etterlatt seg en liten og mektig
overklasse av landeiere, en liten
middelklasse med små framtidsutsikter og en stor underklasse av småbønder og landarbeidere.
Sosial mobilitet, det vil si å avansere oppover i klassesystemet, var så godt som umulig hvis man ikke avanserte gjennom ekteskap eller ved å ta høyere utdannelse. Behovet for leger, jurister, kjøpmenn, lærere, ingeniører, etc. var imidlertid sterkt begrenset. Derfor kom Cuba i en situasjon med en voksende og derfor stadig mer undersysselsatt middelklasse. Men samtidig var det en klasse med høy utdannelse, og med intellektuelle og sosiale ressurser til å tvinge gjennom forandringer i tingenes tilstand. Universitetet i Havanna og etter hvert også universitetene i Santa Clara og Santiago de Cuba ble derfor kraftsentre for revolusjonstanker og opprør. I hele perioden fra 1898 og fram til revolusjonen i 1959 spilte studentene og den undersysselsatte middelklassen rollen som fanebærere for opprør og krav om samfunnsmessige endringer.
Til slutt ble da også revolusjonen i 1959 organisert og gjennomført av intellektuelle med 26. juli-bevegelsen, Che Guevara og Fidel Castro i spissen. Oppslutningen kom i første omgang fra småbønder og jordarbeidere, og i neste omgang fra fagforeninger og arbeidere i byene. En annen sterk revolusjonær gruppering som hadde utgangspunkt i Universitetet i Havanna, var Det Revolusjonære direktorat (El Directorio Revolucionario) ledet av studentlederen José Antonio Echeverría.
Skyggesider
Noe som viser studentenes politiske makt, er deres innflytelse på utformingen av
grunnloven av
1940. Her ble Universitetet i Havanna gitt full
autonomi, dvs. rett til å styre seg selv på en så grundig måte at til og med landets politi hadde redusert myndighet på selve universitetsområdet. På den ene siden økte dette studentenes og de ansattes handlingsrom, også når det gjaldt å motarbeide landets myndighter. På den andre siden medførte det også at kriminelle søkte inn på universitetsområdet, at de utnyttet universitetsområdet som «frisone» og at de i enkelte sammmenhenger også kontrollerte valg av studentrepresentanter til styrer og utvalg. Foss (2004) formulerer det på følgende måte:
- «I teorien var universitetet styrt av de demokratisk valgte lederne av studentunionene, som valgte sin egen president. I praksis kontrollerte rivaliserende bander av profesjonelle gangstere universitetsplassen. For dem var universitetet et ideelt skjulested. Noen studerte, andre, som ofte var i trettiårene, kunne knapt kalles studenter».
Grunnloven av 1940 ble etter revolusjonen i
1959 omarbeidet og universitets autonomi redusert.
Litteratur
- Foss, Clive (2004) «Fidel Castro», Damms Biografiserie, ISBN 82-496-0531-4
Eksterne lenker
)
