Etableringen
Utenriksdepartementet ble opprettet i
1905, i forbindelse med
Norges løsrivelse fra unionen med Sverige. Vedtaket om å opprette UD ble gjort 7. juni, og departementet trådte i kraft
15. juni 1905.
Jørgen Løvland ble vår første utenriksminister. Norge kunne likevel ikke sende ut diplomater, eller på andre måter opptre som en utenrikspolitisk aktør, før landet var anerkjent internasjonalt som en selvstendig stat. Anerkjennelsen avhang på sin side av en formell og reell sanksjon fra
Kong Oscar. Inntil denne kom
26. oktober 1905 skulle norske utenriksinteresser fortsatt ivaretas av svenske ambassader og konsulat.
Arbeidet for en egen norsk utenriksrepresentasjon (Konsulatsaken) var en av de avgjørende konfliktene mellom Norge og Sverige i unionens siste år. Historikere er imidlertid uenige om hvorvidt dette i seg selv var en viktig sak for norske politikere, eller om det ble brukt som påskudd i arbeidet for en oppløsning av unionen.
Departementet har siden opprettelsen hatt sine kontorer i Victoria terrasse. Staten kjøpte bygget i 1913. Kvartalets nyeste del, mot 7. juni plassen, ble bygget i 1963.
Norsk utenrikspolitikk
Det var Jørgen Løvland som 28. oktober 1905 formulerte det første norske utenrikspolitiske manifest, av og til kalt
Løvland-doktrinen:
- «Oppgaven må være å holde oss utenfor deltagelse i de kombinasjoner og allianser som kan dra oss inn i krigseventyr med noen av de europeiske krigerstater»
Nygaardsvolds utenriksminister
Halvdan Koht formulerte i 1936 en mer aktiv, moralsk rolle for norsk utenrikspolitikk
- «Vi er eit lite folk, og vår røyst rekk ikkje lang, men vi lyt likevel alltid ropa, nær sagt so høgt vi kan, ropa ut dette at vi vil og må arbeida for freden. Det er vårt ynske, for di vi vil fred og at det skal vera fred i verda.»
[Halvard Leira: «Norge - en fredsnasjon?» (Hvor hender det? ; nr 22, årgang 2006-07)]
Etterkrigstidens utenriksminister gjennom 20 år,
Halvard Lange utdypet i 1949 Kohts ord:
- «Norges alt overveiende interesse er fred. [...] Norges hele utenrikspolitiske tradisjon entydig gjør det klart at vi har intet annet ønske med vår deltaking i internasjonal politikk enn å yte det bidrag vi kan til at det kan råde fred, fordragelighet og samarbeid statene og folkene imellom.»
[Halvard Leira: «Norge - en fredsnasjon?» (Hvor hender det? ; nr 22, årgang 2006-07)]
Departementsstruktur
Fra 1974 til 1978, under
Trygve Brattelis andre regjering og
Odvar Nordlis regjering, var
Jens Evensen statsråd med særskilt ansvar for havrettssaker.
Som følge av utvidelsen av regjeringen Willoch ble fra 1.1. 1984 utskilt Departementet for utviklingshjelp. Den første utviklingsminister var Reidun Brusletten (KrF). Dette departementet ble nedlagt 31.12.1989. De senere regjeringer har likevel hatt en bistands- eller utviklingsminister, med sete i UD.
Under Gro Harlem Brundtlands andre regjering ble Handels- og skipsfartsdepartementet slått sammen med UD fra 1.1.1988. Samtidig ble Industridepartementet nedlagt fra 31. desember 1987, og et næringsdepartement opprettet fra 1. januar 1988. Kurt Mosbakk, fulgt av Jan Balstad, var de første handelsministre uten eget departement. Grete Knudsen ble den siste handelsminister innenfor UD.
Nåværende politisk ledelse
Jonas Gahr Støre (
Ap) er utenriksminister og sjef for UD. Statsråd
Erik Solheim (
SV) er utviklingsminister.
Liv Monica Bargem Stubholt og Raymond Johansen er statssekretærer for utenriksministeren. Anne Margareth Fagertun Stenhammer (SV) er statssekretær for utviklingsministeren.
Gry Larsen (Ap) er politisk rådgiver for utenriksministeren mens Torbjørn Urfjell (SV) er politisk rådgiver for utviklingsministeren.
Se også
Referanser
Ekstern lenke
|
Om 
. Artikkelen er utgitt under GNU Free Documentation License 